Vi må ut av det jødisk-amerikanske imperiet nå

KOMMENTAR Bevisene for at fortsatt underkastelse til jødisk-amerikansk hegemoni ødelegger Europa er overveldende og kan ikke lenger benektes.

Ryggraden i dette argumentet er den grunnleggende forståelsen av at det jødisk-amerikanske imperiet representerer en eksistensiell trussel mot Europa og europeerne. Alt som svekker dette imperiet, er derfor per definisjon positivt for europeerne. Samtidig pågår det en omfattende propagandakampanje rettet mot nasjonalister, med sikte på å forhindre at politisk opposisjon mot imperiet blir vår fanesak.

Hvorfor det «jødisk-amerikanske» imperiet?

Mens jeg tenker at ZOG («Zionist Occupied Government») er en fullstendig adekvat betegnelse i de fleste tilfeller, så kan den mangle spesifisitet i enkelte kontekster. Det jødisk-amerikanske imperiet er jødisk fordi internasjonal jødedom er den klart dominerende fraksjonen som til syvende og sist har vetorett over og sitter i førersetet bak alle viktige politiske beslutninger som tas av imperiet. Dette er objektivt observerbart på en rekke områder. Disse inkluderer «holocaust» som den grunnleggende moralske myten bak imperiet, jøders massive disproporsjonale politiske innflytelse i imperiet og hvordan sionismen tjener som det styrende prinsippet for utenrikspolitiske beslutninger. Endelig okkuperer Israel åpenbart en større geopolitisk prioritet for USA enn hele NATO til sammen.

Det er amerikansk fordi amerikansk militærmakt, økonomisk innflytelse og kulturhegemoni utgjør imperiets ryggrad. USA har mer enn 40 militærbaser i Europa og tenderer mot 80 000–100 000 militærpersonell stasjonert på kontinentet vårt til enhver tid. Dollarens status som verdens reservevaluta, den massive overvekten av dollar-transaksjoner i internasjonal handel og det faktum at internasjonale banker vanligvis er avhengige av kontoer hos amerikanske banker/institusjoner for å opprette endelige oppgjørssaldoer i amerikanske dollar utgjør et pressmiddel imperiet bruker for å sikre etterlevelse med dets mål. Hollywood, amerikansk media og senere den amerikanske teknologisektoren er kilden til brorparten av den kulturelle forråtnelsen vi ser i dag, inkludert «woke».

Og endelig, den jødisk-amerikanske staten (med Israel som USAs første stat) kan beskrives som et de facto-imperium, ikke fordi landet formelt annekterer de fleste territoriene det utøver innflytelse over, men fordi det besitter en uvanlig omfattende evne til å forme andre staters sikkerhetspolitikk, økonomiske valg, institusjoner og politiske atferd. Det kan best forstås som et uformelt eller nettverksbasert imperium: et imperium som i større grad bygger på militær tilgang, allianser, finans, sanksjoner, teknologi og institusjonell regelutforming enn på formelle guvernører og kolonier.

USA: Ikke «hvitt» men anti-hvit

Mange på det såkalte nasjonalistiske høyre hyllet den amerikanske militærintervensjonen i Venezuela tidligere i år som et eksempel på hvit militærmakt som hevdet seg over «brune» og «marxister». Ingen kunne forklare nøyaktig hva hvite fikk politisk ut av denne operasjonen, utenom vage henvisninger til at det alltid er bra å styrte «kommunistiske diktatorer». Ironien her er at USA og Venezuela ikke er på langt nær så demografisk forskjellige som disse menneskene ville ha det til. Den siste demografiske folketellingen som ble utført i Venezuela plasserte andelen «blancos» (individer med hovedsakelig europeisk avstamning) rundt 43%. Sammenligningsvis anslås den hvite populasjonen i USA (latinamerikanere ikke inkludert) til å være 56%. Mens en andel av den latinamerikanske populasjonen kunne telles som hvite spanjoler og portugisere så oppveies dette uten tvil av den store andelen ulovlige innvandrere i USA som ikke har blitt fanget opp i folketellingen. Ergo sitter vi igjen med en grovt regnet 13% demografisk forskjell mellom de to landende når det kommer til deres respektive hvithet.

Med tanke på at USA offisielt så en majoritet av ikke-hvite fødsler for første gang rundt 2023, så er USAs implisitte status som et «hvitt» land stadig vanskeligere å forsvare, og er i beste fall et par tiår fra å være Venezuela under den nåværende demografiske utviklingen. Trump-æraen kan på mange måter beskrives som det hvite USAs siste gisp, og samtidig øyeblikket der USAs overgang til et post-europeisk samfunn ble endelig fastsatt på grunn av Donald Trumps fullstendige mangel på handling med hensyn til å løse innvadringsspørsmålet, til fordel for kriger for Israel i Midtøsten. Det faktum at USA vil ha en majoritet av ikke-hvite innen fem til ti år og at denne forandringen nå kan anses som uunngåelig innebærer etter min mening at det allerede nå ikke lenger burde konseptualiseres som et hvitt land med en hovedsakelig europeisk kulturarv. Den amerikanske kulturen har vært jødisk under et syltynt slør av hvit europeisk kultur i minst ett halvt århundre. Selv Frankrike, som har blant en av de verste demografiske tilstandene i Europa, er på et enormt bedre sted med en hvit populasjon på minst et sted mellom 70–80% (et nøyaktig estimat er vanskelig, gitt at Frankrike ikke bruker rase som kategori i dets folketellinger). Enkelte kunne hevde at den etniske kulturidentiteten er like ødelagt i mange europeiske land, men jeg ville argumentere for at dette er et resultat av amerikansk kulturhegemoni og at den underliggende etniske kulturen ville hevde seg på nytt relativt hurtig så snart de brøt ut av denne.

Poenget er at det ikke lenger er noen grunn til at europeere, minst av alt europeiske nasjonalister, burde føle noen tilhørighet til USA eller amerikanisme den dag i dag.

USA har imidlertid ikke bare vært den sentrale aktøren bak den kulturelle forråtnelsen av kontinentet vårt. Amerikanske militære intervensjoner, direkte eller indirekte, har vært en sentral drivkraft bak det europeiske folkeutbyttet. Ved hjelp av KI-verktøy kom jeg fram til et anslag på 7 til nesten 10 millioner ikke-hvite migranter i Europa som kan knyttes direkte til årsaksforhold der USA hadde en sentral rolle (kildene som ble brukt til å komme fram til disse estimatene er samlet nederst i artikkelen).

Dette burde understreke absurditeten bak kommentarer fra falske populister som JD Vance når de angriper europeiske stater for uforsvarlig masseinnvandring. Europa er et lappeteppe av amerikanske vasallstater og USA er den sentrale håndheveren bak den fanatiske anti-nasjonalistiske, anti-hvite politikken som underbygger den demografiske transformasjonen av Europa. Den politiske klassen i Europa som har vært ansvarlige for folkeutbyttet er den samme som ble installert i Vest-Europa av USA i 1945 og ekspandert østover etter 1991. USA skapte både betingelsene for massemigrasjon gjennom sine endeløse militærintervensjoner og presset for å åpne Europas grenser gjennom dets nettverk av NGO-er, hvorav George Soros sitt «Open Society Foundations» er bare ett enkelt tannhjul i et enormt maskineri.

Veien til et suverent Europa går gjennom Tyskland

NATOs fremste mål ble beskrevet eksplisitt av organisasjonens første generalsekretær, Lord Ismay, på 50-tallet: «Hold russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Det må en overstadig mengde naivitet til for ikke å innse at organisasjonen allerede på dette tidspunktet kunne forstås som et implisitt amerikansk imperium, snarere enn en allianse av likeverdige. NATOs sanne mål har alltid vært å sørge for at ingen organisk opposisjon til jødisk makt kunne få fotfeste i Europa igjen. Dette viser seg klarest under USAs krav om at Tyskland måtte forbli et medlem av NATO for å gå med på gjenforening i 1990, til tross for at Sovjetunionen i all realitet tillot Warszawapakten å kollapse uten betydelig motstand på det samme tidspunktet. Resultatet var en betydelig demilitarisering av Tyskland, med en samlet hærstyrke på 585 000 mann fra de to tyske statene redusert til 370 000 etter To-pluss-fire-avtalen, kombinert med en massiv likvidering av tidligere Øst-Tysk krigsmateriell.

Sovjetunionens preferanse for et nøytralt Tyskland utenfor noen allianseblokk ville ha gitt langt bedre grobunn for en bevegelse mot et uavhengig Europa. Faktum er at et uavhengig Europa som står på sine egne bein har ikke kunnet eksistere uten et sterkt Tyskland siden begynnelsen av 1900-tallet. Europa ble lagt i grus i to verdenskriger for å holde Tyskland nede, bare for at landet likevel skulle bli den økonomiske maskinen som driver den europeiske unionen. Tyskland alene står for en fjerdedel av EUs totale bruttonasjonalprodukt i en union på 27 medlemsland. Utover dette er den tyske industriøkonomien knyttet til store deler av Europa fra Nederland til Romania. Tyske selskaper utvikler, finansierer eller monterer produkter med høy verdiskaping, mens leverandører andre steder i Europa produserer komponenter og innsatsvarer. De ferdige produktene selges i Europa eller eksporteres til resten av verden og eksportinntekter og investeringer sirkulerer tilbake gjennom dette nettverket som utgjør ryggraden til den europeiske økonomien. Og en av de sentrale bærebjelkene bak dette økonomiske systemet har inntil nylig vært russisk energi, da Russland stod for 55% av Tysklands gassimport. Konsekvensene har ikke latt vente på seg. I juni ble det rapportert om at Volkswagen nå vurderer å stenge fire tyske fabrikker, og kutte opptil 100 000 arbeidsplasser.

Poenget er at siden Sovjetunionens fall på 90-tallet har NATOs militærprosjekt og EUs økonomiske prosjekt vært strukturelt motstridende. For Europa ville den mest logiske løsningen vært å starte en prosess mot å løsrive seg fra amerikansk militærhegemoni og integrere Russland inn i en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, hvilket tysk og russisk økonomisk samarbeid kunne vært et første steg mot. Isteden fikk vi noe så absurd som NATO-ekspandering østover, hvilket russerne aldri kunne betrakte som noe annet enn en aggresjon mot dem, gitt at alliansens ble startet i opposisjon til dem.

Ukraineren i rommet

Alle er i dag kjent med Maidan-«revolusjonen» i 2014, dog langt færre er kjent med Oransjerevolusjonen i 2004, da den pro-russiske Viktor Janukovytsj seier i presidentvalget det året ble annullert til fordel for den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko. Det er veldokumentert at George Soros sitt «International Renaissance Foundation» (IRF) spilte en betydelig rolle i denne fargerevolusjonen. IRF ble forresten grunnlagt i Kiev i 1990; dets mål å integrere et post-sovjetisk Øst-Europa i den jødisk-amerikanske ordenen.

Fra et rent realpolitisk perspektiv har det aldri gitt logisk mening for Europa å gå inn i en konfrontasjon med Russland over Ukraina, politisk eller militær. Fra et europeisk perspektiv innebærer en fornyet kald krig med Russland et Europa splittet mot seg selv, og dermed sårbart for ytre påvirkning. Mens Russland uten tvil alltid har eksistert i en spesiell eurasiatisk kontekst relativt til resten av Europa, så leverer fremdeles tre fjerdedeler av russere på det europeiske kontinentet, og Russland har som et resultatet legitime sikkerhetspolitiske interesser med hensyn til Europa, i motsetning til USA, hvis tilstedeværelse alltid har vært naken imperialisme.

Maidan-revolusjonen i 2014 representerte øyeblikket da den interne kontradiksjonen jeg har beskrevet ovenfor ble satt på spissen, og europeiske eliter gjorde fortsatt underkastelse til USA sin første prioritet. Hva enn man mener om legitimiteten til Maidan-revolusjonen i seg selv, så er det ikke til å avvise at det amerikanske utenriksdepartementet var dypt involvert i å påvirke hendelsesforløpet, noe som blant annet fremgår av den beryktede lekkede telefonsamtalen mellom Victoria Nuland og den amerikanske ambassadøren Geoffrey R. Pyatt. En jødisk diplomatisk tungvekter i det amerikanske utenriksdepartementet som snakker med tilsynelatende full overbevisning om at det er hennes og USAs beslutning hvordan den ukrainske regjeringen skal se ut post-Maidain gir ikke akkurat et inntrykk av en organisk prosess der folket selv har styringen. Hennes spesifikke uttalelse «Fuck the EU», understreker videre hvordan USA bevisst så sine politiske interesser i Ukraina som motstridende til Europas.

Ukraina-spørsmålet vekker sterke følelser, så mine kommende poeng vil hvile på det jeg anser som harde realpolitiske fakta.

1) Det finnes intet scenario der Russland noensinne ville ha akseptert et Ukraina i en anti-russisk militærallianse. I et hypotetisk scenario der Canada eller Mexico hadde begynt å bevege seg mot medlemskap i en eksplisitt anti-amerikansk militærallianse, så ville USA ha invadert disse landene. Dette er ren realpolitikk.

2) Videre finnes det intet scenario der Vladimir Putin kunne ha lent seg tilbake og sett på mens en sjåvinistisk ukrainsk regjering undertrykket millioner av etniske russere i Donbass og det østlige Ukraina. Han ville ha mistet all politisk legitimitet internt i Russland og potensielt ha blitt møtt med et kuppforsøk.

3) Mens jeg ikke ville benekte den ukrainske etnisitetens rett til selvbestemmelse i seg selv, så fremstår det noe ironisk at så mange nasjonalister betrakter Ukrainas nasjonale grenser som hellig uforanderlige når disse ble skapt av Sovjetunionen under det absolutte toppunktet for jødisk innflytelse over den staten når de forlanger at europeiske nasjonalister inntar en maksimalistisk pro-ukrainsk og anti-russisk posisjon over konflikten. Hvis Sovjetunionen var det verste som noensinne har skjedd, så er per definisjon dens politiske oppdeling av Øst-Europa suspekt i den grad det vedvarer i dag. Den ukrainske etnisiteten kan godt ha eksitert før 1900-tallet, men den ukrainske staten er en sovjetisk kreasjon. Det var absurd av ukrainske nasjonalister å forvente at de kunne legge om kursen i en sterkt antirussisk retning uten å gjøre noen politiske innrømmelser i øst.

Med hensyn til de påfølgende hendelsene, så skulle Europa uten tvil ha presset Ukraina til å inngå Minskavtalene, hvilket ville ha involvert en spesiell status for Donetsk og Luhansk innenfor Ukrainas grenser. Det var den beste avtalen Ukraina kunne ha sikret seg, og det vestlige samfunnet hadde ingen moralsk rett til å klage over Krim etter at USA selv utraderte internasjonal lov under sin invasjon av Irak mer enn ti år tidligere.

Isteden har vi i dag nok en krig på europeisk jord med millioner av døde europeere i en tid der europeiske folkeslag allerede var under eksistensiell trussel. Den klare politiske vinneren er USA, hvis mål med hensyn til Ukraina har vært kyniske og kontrære til europeiske interesser fra begynnelsen. Faktum er at det jødisk-amerikanske imperiet er truet av en løs koalisjon av autoritære stater i Øst, primært Russland, Iran og Kina, og behøver nå å lene seg på sine vasallstater i økende grad for å opprettholde sitt falmende hegemoni. Gjennom sin rolle i å medvirke til at Ukrainakrisen startet i førsteomgang og være en aggressiv pådriver for eskalasjon siden, skapte USA en konflikt på Russlands dørstokk som oppnådde en rekke politiske mål.

For det første ødela konflikten den økende økonomiske integreringen mellom Tyskland og Russland, i tråd med «hold russerne ute og Tyskland nede». Russland ble tvunget til å fokusere på situasjonen i Ukraina og måtte trekke ressurser fra andre områder. Det viktigste av disse var Syria, der Assad-regimet falt bare to år senere, en geopolitisk sionistisk ambisjon som går tiår tilbake. Endelig kunne USA utnytte situasjonen til å massivt øke sin eksport av naturgass til EU, som besluttet å kutte importen av sammenligningsvis betydelig billigere russisk naturgass i et fånyttes forsøk på å knuse den russiske økonomien. Ergo kan beslutningen om å kutte importen av russisk naturgass umulig betegnes som en manøver mot selvstendighet for Europa, ettersom det økte avhengigheten av det som allerede var den dominerende stormakten utenfor Europa. På toppen av alt dette introduserte Biden-administrasjonen to lover, «Inflation Reduction Act» og «CHIPS and Science Act» som introduserte betydelige subsidier for amerikansk industri knapt et halvt år etter starten på krigen i 2022, på et tidspunkt da Europa var konfrontert med eksploderende energipriser og enorm økonomisk usikkerhet. Dette medførte uten tvil kapitalflukt fra Europa til USA, og kan ikke beskrives som noe annet enn imperialistisk plyndring.

Hold alt dette i sinnet mens vi nå diskuterer hvordan USA endret sin posisjon relativt til Ukraina under den andre Trump-administrasjonen. Etter at USA hadde en betydelig rolle som en av Ukrainas fremste donorer under Biden-administrasjonen, så har Europa for lengst passert USA som Ukrainas fremste økonomiske støttespiller, med totalt 214 milliarder euro donert totalt ved April 2026 relativt til USAs 115 milliarder euro. Etter at Trump startet sin andre termin kuttet han all støtte til Ukraina, med det resultat at amerikanske våpen sendt til Ukraina siden blir betalt for av europeiske skattebetalere. Dette er den sanne naturen til den såkalte remilitariseringen av Europa. Ikke å bygge opp våre egne hærstyrker som kunne bli brukt for å opprettholde europeisk suverenitet, men oppkjøp av amerikanske militærprodukter som sendes for å sprenges i Ukraina, i en krig som bare kommer USA til gode politisk. Trumps såkalte flørting med Vladimir Putin i Alaska var ikke noe annet enn politisk teater, og at europeiske ledere reagerte på dette med å «stå opp mot Trump» ved å ta på seg en større økonomisk byrde for proxy-krigen mot Russland forskanset Europas underkastelse til USA, snarere enn å bevege oss mot selvstendighet.

Et døende imperium som vill dra oss ned med det

Etter at det jødisk-amerikanske imperiet utløste sin illegitime aggresjonskrig mot Iran i år, så ble USAs arabiske «allierte» sjokkert av det faktum at USA hadde null interesse av å forsvare dem mot Irans gjengjeldelsesangrep mens USA konsentrerte alle sine ressurser rundt å forsvare Israel. Er det noen blant oss som så dette og er naive nok til å tro at USA ville handle annerledes i Europa hvis Ukraina-krisen skulle eskalere til en kontinental krig og russiske missiler og droner begynner å regne over europeiske byer? Å være en vasallstat i det jødisk-amerikanske imperiet er nå ensbetydende med å konstant bli dratt inn i kriger som lett kunne vært unngått gjennom en selvstendig utenrikspolitikk, bare for å bli forlat av USA i nødens time, hvilket har skjedd både i Ukraina og i krigen mot Iran. Dette på toppen av hvordan vi blir plyndret, utnyttet og pumpet full av anti-hvit kulturelt søppel av imperiet. Det er fullstendig uforsvarlig fra et rasjonalt realpolitisk perspektiv som setter Europas politiske interesser først, og det beste vi kunne gjøre for vår egen del ville være å umiddelbart starte en reell fredsprosess med Russland for å unngå en større europeisk storkrig, samt å komme til en ordning med Iran, som kommer til å vinne krigen, om passasje gjennom Hormuzstredet, uavhengig av hvilke gjengjeldelsestiltak vi måtte forvente fra USA.

USA og Israel er ikke våre allierte. USA er på randen til å bli et primært post-europeisk samfunn med en kultur som er fiendtlig mot sin hvite populasjon, som er undertrykket og uten politisk agens. Israel ønsker å sende hver eneste araber og muslim det ikke kan drepe til Europa, der deres tilstedeværelse vil utnyttes for å skape videre støtte for sionismen i en endeløs, giftig sirkel.

Imperialistiske amerikanske og sionistiske mål er i dag motstridende Europas interesser på alle områder, og konsekvent opposisjon mot disse er ensbetydende med reell europeisk nasjonalisme og kamp for et suverent Europa. Denne politikken vil imidlertid aldri komme fra den nåværende politiske klassen i Europa, hvis dype forråtnelse og korrupsjon ble avslørt av Epstein-filene. De anser sin fortsatte politiske overlevelse som så dypt knyttet til fortsatt underkastelse til det jødisk-amerikanske imperiet at de vil kjøre kontinentet vårt over avgrunnen før de bryter med det politiske status quo.

USA er en falmende stormakt, først og fremst på grunn av krigen den har ført mot den svinnende hvite majoriteten som alltid har utgjort fundamentet bak amerikansk økonomisk, teknologisk og militær makt. USA kan ikke forbli verdens fremste stormakt og samtidig ødelegge denne hvite majoriteten som er kilden til denne makten. Dette vil imidlertid ikke hindre imperiet i å forsøke å dra oss ned i avgrunnen mens det kollapser. Bare gjennom revolusjonært opprør mot den dysfunksjonelle politiske ordenen som ble påtvunget Europa av ytre makter i 1945 kan vi redde våre land og våre folk. Det vil ikke bli lett, men det er den eneste veien som har noen sjanse for å fungere.

Demografiske kilder og kilder om migrantbefolkning

1. UN DESA – International Migrant Stock 2024, særlig matrisen over opprinnelses- og bestemmelsesland. Denne ga et felles utgangspunkt for utenlandsfødte befolkninger etter opprinnelsesland. (un.org)
2. Eurostat – Befolkningsmangfold i EU etter statsborgerskap og fødeland, basert på nasjonale befolkningsdata for EU- og EFTA-land. Eurostat dokumenterer også begrensningene som følger av ulike nasjonale definisjoner og ufullstendig registrering av naturaliserte innbyggere og uregistrerte migranter. (ec.europa.eu)
3. OECD – Bestander av utenlandsfødte etter fødeland, brukt til å kryssjekke europeiske OECD-land og nasjonale dataserier. (data-explorer.oecd.org)
4. UNHCR – Refugee Data Finder, brukt til å kontrollere antall flyktninger, asylsøkere og andre tvangsfordrevne etter opprinnelses- og bestemmelsesland. (unhcr.org)
5. Det tyske statistiske sentralbyrået, Destatis – Utenlandsk befolkning etter fødeland og statsborgerskap, særlig brukt ved revideringen av anslaget for syrere. (destatis.de)
6. Eurostat – Demography of Europe 2026 og statistikk over ervervelse av statsborgerskap, brukt til å ta høyde for naturaliserte syrere og andre som ikke lenger fremgår av statistikk over utenlandske statsborgere. Eurostat rapporterte at omkring 110 100 tidligere syriske statsborgere fikk statsborgerskap i et EU-land i 2024. (ec.europa.eu)

Kilder om Middelhavet og Libya-ruten

7. UNHCR – Operativ portal for sjøankomster til Europa, brukt for årlige ankomster over Middelhavet, avreisesteder, ruter og nasjonaliteter. (data.unhcr.org)
8. IOM – Missing Migrants Project: Mediterranean, brukt for utviklingen og omfanget av den sentrale middelhavsruten.
9. IOM Displacement Tracking Matrix – Libya Migrant Report, Round 55, brukt for antall migranter i Libya, deres nasjonaliteter og geografiske fordeling. (dtm.iom.int)
10. IOM – Migrants Caught in Crisis: The IOM Experience in Libya, som dokumenterer fordrivelsen av migrantarbeidere under krigen i 2011. IOM registrerte at omkring 790 000 migrantarbeidere og familiemedlemmer krysset Libyas grenser under krisen. (publications.iom.int)
11. IOM – Four Decades of Cross-Mediterranean Undocumented Migration to Europe, brukt til å sammenligne migrasjonssystemet etter 2011 med rutene som eksisterte før Gaddafi-regimets fall. (publications.iom.int)

Direkte amerikanske kriger og militæroperasjoner

12. Brown University Costs of War – Fordrivelse forårsaket av USAs kriger etter 11. september, som dekker Afghanistan, Irak, Pakistan, Syria, Libya, Somalia, Jemen og Filippinene. (costsofwar.watson.brown.edu)
13. NATO – NATO and Libya, February–October 2011, som dokumenterer den amerikanskledede åpningsfasen og den etterfølgende NATO-ledede luft- og sjøoperasjonen. (nato.int)
14. Congressional Research Service – Instances of Use of United States Armed Forces Abroad, 1798–2023, brukt til å identifisere direkte amerikanske intervensjoner og militære utplasseringer, blant annet i Irak, Afghanistan, Somalia, Haiti, Panama og Grenada. (congress.gov)
15. Congressional Research Service – 2001 Authorization for Use of Military Force, brukt for utvidelsen av amerikanske militæroperasjoner fra Afghanistan til Pakistan, Somalia, Jemen, Syria og Libya. (congress.gov)

Israel, Palestina og Libanon

16. Congressional Research Service – U.S. Foreign Aid to Israel, brukt til å dokumentere omfanget, kontinuiteten og den militære karakteren av amerikansk støtte til Israel. (congress.gov)
17. Congressional Research Service – Israel and Lebanese Hezbollah: Conflict and Escalation, brukt for amerikansk støtte til Israel og de humanitære og migrasjonsmessige konsekvensene av konflikten i Libanon. (congress.gov)

Iran, Venezuela og Cuba: sanksjoner og økonomisk press

18. Congressional Research Service – Iran: Background and U.S. Policy, som dokumenterer det omfattende amerikanske sanksjonsregimet og den bredere strategiske konfrontasjonen. (congress.gov)
19. Congressional Research Service – U.S. Sanctions on Iran, brukt for sektorvise sanksjoner og deres økonomiske virkemåte. (congress.gov)
20. U.S. Government Accountability Office – Venezuela: Additional Tracking Could Aid Treasury’s Efforts, brukt for vurderingen av hvordan amerikanske sanksjoner bidro til økonomisk press i Venezuela, samtidig som det tas hensyn til at krisen begynte før de strengeste sanksjonene. (gao.gov)
21. Congressional Research Service – Oil Market Effects from U.S. Economic Sanctions: Iran, Russia and Venezuela, brukt til å vurdere sanksjonenes virkning samtidig som usikkerheten om den nøyaktige effekten opprettholdes. (congress.gov)
22. Congressional Research Service – Cuba: U.S. Policy Overview, brukt for den amerikanske embargoen og de bredere økonomiske restriksjonene mot Cuba. (congress.gov)

Mellom-Amerika og Haiti

23. U.S. Department of State, Office of the Historian – Central America, 1981–1993, brukt for amerikansk innblanding i Nicaragua, El Salvador, Guatemala og de bredere regionale konfliktene. (history.state.gov)
24. U.S. Department of State, Foreign Relations of the United States – Amerikansk strategi overfor Nicaragua og støtte til Contras, som gir primærdokumentasjon av militært, økonomisk og psykologisk press. (history.state.gov)
25. U.S. Department of State, Foreign Relations of the United States – Amerikansk militærhjelp til El Salvador, som gir primærdokumentasjon av amerikansk støtte under borgerkrigen i El Salvador. (history.state.gov)
26. Congressional Research Service – Central American Migration: Root Causes and U.S. Policy, brukt til å skille historisk amerikansk innblanding fra nyere migrasjonsdrivere som vold, fattigdom, svakt styresett og klimarelaterte hendelser. (congress.gov)
27. Congressional Research Service – Haiti: Recent Developments and U.S. Policy, som dekker intervensjonen i 1994, den politiske krisen omkring 2004 og den vedvarende amerikanske innflytelsen. (congress.gov)

Jemen, Somalia, Afrika og Filippinene

28. Congressional Research Service – Yemen: Civil War and Regional Intervention, som dokumenterer amerikansk militær, logistisk og etterretningsmessig støtte til den Saudi-ledede koalisjonen. (congress.gov)
29. Congressional Research Service – Sub-Saharan Africa: Overview and U.S. Engagement, brukt for amerikanske kontraterroroperasjoner, luftangrep og sikkerhetsbistand i Somalia og andre afrikanske land. (congress.gov)
30. Congressional Research Service – The Philippines, som dokumenterer amerikansk støtte til kontraterroroperasjoner i de sørlige Filippinene siden 2002. (congress.gov)