KOMMENTAR Iran har vunnet krigen mot det jødisk-amerikanske imperiet, og med dette tvunget fram et geopolitisk paradigmeskifte.
I min artikkel publisert i oppløpet til krigen mot Iran understreket jeg de katastrofale følgene en sionistisk seier over den islamske republikken ville få for Europa. Nå da krigen ser ut til å være over for denne gang har den sannelig fått katastrofale følger, men for det jødisk-amerikanske imperiet og Israels langsiktige overlevelsesevne. La meg bryte ned de ulike elementene som har ført oss til dette punktet.
USA og Israels reelle begrensinger
Det er ingen grunn til at USA og Israel skulle akseptere ydmykelsen og prestisjefallet involvert i å inngå en forhandlingsprosess som er så fordelaktig for Iran hvis det fantes andre muligheter. Ergo finnes det rett og slett ikke andre muligheter. USA har simpelthen møtt en hard mur i from av materielle og politiske begrensinger med hensyn til dets evne til å opprettholde en utmattelseskrig mot Iran.
USAs strategiske oljereserve nådde denne uken sitt laveste punkt siden 1983, ifølge CBS. Ved siste måletidspunkt skal reservene fremdeles ha holdt 331,2 millioner fat olje. Nøyaktig hvor mye av denne oljen som kan frigjøres før strukturelle begrensinger ville stanse prosessen avhenger fra kilde til kilde, men det hersker stort sett enighet om at å tømme lageret i sin helhet ikke ville være mulig. Med en uttakskapasitet på 4,4 millioner fat per dag så innebærer dette at den amerikanske presidenten er i ferd med å gå tom for tid. USA og dets vasallstater har inntil nå unngått en global energikrise på grunn av overproduksjon av olje før krigen, utslipp fra strategiske oljereserver verden over og det faktum at Kina var i stand til å betydelig redusere sin import av olje på kort varsel, hvilket hadde en midlertidig stabiliserende effekt på det globale oljemarkedet. Dette gav Donald Trump og USA nok spillerom til å manipulere oljeprisene og forhindre de mer dramatiske prisøkningene som ble predikert da konflikten startet. Disse betingelsene kan bare vare så lenge imidlertid, og selv om USA ikke ville gå tom for olje selv hvis oljereservene skulle nå sitt praktiske bunnpunkt, så ville det medføre de langt mer dramatiske prisstigningene som Trump åpenbart frykter.
Den andre harde materielle muren USA har nådd er mangelen på strategisk dybde med hensyn til spesifikk ammunisjon det amerikanske militæret trenger for å opprettholde kampen. Mest kritisk er luftvern- og missilforsvarssystemet «THAAD» (Terminal High Altitude Area Defense), som er USAs primære forsvar mot ballistiske missiler. Nåværende estimater peker på at USA brukte opp halvparten av sitt arsenal av THAAD i løpet av den rundt ene måneden med aktiv krigføring mot Iran i mars. Et annet viktig system er «Patriot» (Phased Array Tracking Radar to Intercept on Target), som brukes mot et utall forskjellige mål fra droner til taktiske missiler. USA brukte over 1 000 Patriot-missiler i det samme tidsrommet, litt under halvparten av sitt totale arsenal før krigen brøt ut. Mens USA har en betydelig større produksjonskapasitet av disse, så er det også langt større behov for dem på verdensbasis, inkludert i Ukraina. Til slutt har vi Tomahawk-missilet, et offensiv presisjonsmissil med rekkevidde på opptil 1 000 kilometer. USA skal ha brukt opp en tredjedel av sitt arsenalet i sine offensive angrep mot Iran under krigen. Per nå estimeres det at selv med økt produksjon, så vil ikke arsenalet av disse kritiske ammunisjonstypene være gjennoppbyggd før 2029–30 på grunn av den svært komplekse produksjonsprosessen. Hvis kampene hadde fortsatt i bare en måned til, så ville USA hadde måttet rasjonere ammunisjonen i stadig større grad, med det resultat at iranske drone-, og missilangrep ville forvente å se større effektivitet.
Så hvorfor inntok ikke den amerikanske marinen simpelthen Hormuzstredet for å nøytralisere Irans blokade av energifartsåren som pressmiddel? Fordi USA ikke her den politiske viljen til å lide tapene dette ville innebære. USA unngikk mer spektakulære tap i løpet av krigen ene og alene fordi mange av militærbasene i regionen allerede hadde blitt evakuert, og fordi amerikanske skip holdt seg utenfor rekkevidden av Irans mer effektive anti-skips våpen. En direkte invasjon av stredet ville medført sunkne skip og tusenvis av tapte liv under de beste omstendigheter, og det i en krigsoperasjon som unektelig ville ha vært ene og alene på Israels vegne. Ved siden av det katastrofale prestisjetapet synet av synkende amerikanske krigsskip i stredet ville innebære, så kunne Trump aldri ha presentert et rasjonale for dette offeret som ville vært akseptabelt for det amerikanske folket. Det var aldri politisk gjennomførbart. Det er i tillegg en konsekvens av atomiseringen av det amerikanske samfunnet, økende polarisering mellom partiene og ødeleggelsen av den amerikanske identiteten. Mens dette gjør det ekstremt vanskelig å organisere noen politisk motstand mot jødisk makt i USA, så innebærer det at det ikke lenger finnes noen enhetlig amerikanske nasjonalisme å påkalle for å motivere folk til å ofre for imperiet. Dog det er mye man kan kritisere den russiske regjeringen for, så opprettholder den i det minste en reaksjonær nasjonalisme basert på den etniske russiske identiteten som Vladimir Putin kunne lene seg på for å mobilisere landet til krigen mot Ukraina. Trump har ingen analog mekanisme, og dette begynner å legge betydelige militære begrensinger på USAs evne til å konfrontere den økende gruppen av regionale motstandere i Europa, Asia og Midtøsten.
En annen sannsynlig faktor er multipolaritet, som beskrevet av Joseph Jordan (Eric Striker) på hans Substack. Irans villighet til å angripe USAs klientstater i Gulf-regionen, Saudi Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar, kombinert med en fullstendig mangel på vilje og evne fra USA til å beskytte sine egne protektorater, ser ut til å ha tvunget disse statene til forhandlingsbordet. Konfrontert med realiteten om at underkastelse for jødisk-amerikansk hegemoni ikke gjorde dem urørlige, men snarere sårbare i en reell militær konflikt, tvang disse statene til å legge press på Trump til å stanse krigen ved å true med å trekke ut billionene av dollar som for tiden bidrar til å holde amerikansk teknologi, eiendom og obligasjoner flytende.
Til sist har vi Israels mislykkede invasjon av Libanon. Hizbollahs adaptasjon av droneteknologi i denne nye serien av kamper har vist seg å være en taktikk Israel ikke har noen klare svar mot. Resultatet er nærmest daglige rapporter om døde og skadede IDF-soldater siden Hizbollahs inntreden i krigen og en israelsk invasjon av det sørlige Libanon som nok engang fremstår som en militær hengemyr som en utslitt israelsk hær realistisk sett ikke har råd til å kaste bort videre ressurser på for å fremme Benjamin Netanyahus politiske ambisjoner.
Den politiske dragkampen
I skrivende stund oversvømmes internettet av åndeløse kommentarer om hvorvidt USA er i ferd med å snu ryggen til Israel. Dette er fullstendig feil måte å tolke disse hendelsene på. Donald Trump snudde ikke plutselig ryggen til Israel, sionismen og Benjamin Netanyahu etter å hva vært disses største forkjemper inntil nå. Trump gjorde alt han kunne for å assistere Netanyahu med hans mangeårige prosjekt med å ødelegge Iran, og han mislyktes. Alle hans handlinger mot Iran som president, fra å rive opp den opprinnelige atomavtalen, til hans såkalte Maximum Pressure-kampanje for å ødelegge den iranske økonomien i hans første termin, helt til endelig å gå til direkte krig mot landet i brudd med alle tenkelige internasjonale normer, var for å fullbyrde drømmen om Stor-Israel. Han hadde simpelthen ikke makten til å få jobben gjort på grunn av de reelle materielle og politiske begrensningene jeg påpekte ovenfor.
Den mest korrekte måten å forstå forholdet mellom USA og Israel er at de begge er bestanddeler av det samme jødisk-amerikanske imperiet der Israel er imperiets første stat, og et transnasjonalt jødisk oligarki hersker over begge. Trump har alltid vært tilknyttet den mest aggressive sionistiske fraksjonen innen dette oligarkiet, representert av Benjamin Netanyahu. Det som skjer nå er at mer realistiske elementer har forstått at krigen mot Iran har mislyktes, og at det er et behov for å fryse konflikten for å forhåpentligvis utarbeide en ny strategi. Resultatet er en politisk dragkamp mellom Netanyahu (hvis politiske overlevelse har vært avhengig av fortsatt krigføring siden den 7. oktober) og hans ultra-sionistiske støttespillere som nekter å akseptere realiteten for hva den er, og realistene. Trump fremstår åpenbart kognitivt svekket og har selv ingen reell agens eller makt når det kommer til Israel og dets politikk. Han er bare et talerør for realistene (som fremdeles er sionister, men villige til å akseptere fakta på bakken) i Washington D.C. På dette tidspunktet forsøker ultra-sionistene desperat å sabotere forhandlingsprosessen med Iran ved å forsøke å eskalere krigen i Libanon, men jeg forventer på dette tidspunktet at Israel vil bli tvunget til å gi opp sitt invasjonsforsøk av landet og måtte utføre en ydmykende retrett. Jeg har få forventinger om at vi noensinne vil se noen formell avtale mellom USA og Iran, men Iran har allerede tvunget fram reelle innrømmelser fra USA, og jeg forventer at de vil presse fram flere over tid.
De politiske konsekvensene
I min artikkel i oppløpet til krigen, så understreket jeg at utfallet av krigen ville utgjøre et paradigmeskifte. Jeg står ved dette, og jeg kan nå si at det er et paradigmeskifte som er katastrofalt for det jødisk-amerikanske imperiet og Israels fremtidige eksistens, og en ubetinget fordel for Europa. Vi har unngått at enda et land i Midtøsten har blitt destabilisert med påfølgende flyktningstrømmer, og det finnes nå en klar geopolitisk motpol mot sionismen i regionen.
For regionen i seg selv, så forventer jeg at maktbalansen bare vil fortsette å bikke videre i Irans favør ettersom tiden går. Som et resultat av sin seier i denne krigen så har Iran ubestridelig brutt ut av flere tiår med politisk isolasjon og etablert seg som en betydelig annenrangsmakt på verdensscenen og en formidabel regional stormakt. Det faktum at det iranske lederskapet nå vet at de kan overleve selv en direkte militær konfrontasjon med USA vil styrke deres forhandlingsposisjon enormt i alle framtidige forhandlinger, noe vi allerede ser akkurat nå. Israel, på sin side, vil se sitt handlingsrom begrenset av et stadig mer proaktivt Iran og sitter igjen med en rekke uløste sikkerhetskriser, og kan peke på svært få politiske seiere siden den 7. oktober. Jeg anser det ikke som en overdrivelse å si at dette er et absolutt eksistensielt øyeblikket for Israel og sionismen, og det er nå et seriøst spørsmål om landet fremdeles vil eksistere i sin nåværende form om 20 år.
For USA utgjør dette ett massivt tap av militær og politisk prestisje. Det vil gjøres uendelige forsøk på å tåkelegge det endelige resultatet ved å peke på den materielle skaden som har blitt påført Iran og lederne som ble drept under krigen. Det endrer ikke det faktum at det var Iran som tvang USA til forhandlingsbordet, og ikke motsatt. Amerikas status som verdens fremste militærmakt har fått et alvorlig skudd for baugen gjennom avsløringen av landets manglende vilje til å tåle tap og den dyptgående institusjonelle forråtnelsen i landets militærindustrielle kompleks. Det er nå åpenbart at det å være en amerikansk vasallstat innebærer økonomisk utbytting og å bli dratt inn i meningsløse geopolitiske konflikter i bytte mot løfter om beskyttelse som i beste fall kan beskrives som illusoriske. NATO er et råtnende imperium som vi må ut av så fort som mulig.
Endelig knuser Irans seier myten om jødisk/sionistisk uovervinnelighet og uunngåelighet, som underbygger reaksjonære argumenter for å ignorere jødespørsmålet og implisitte tendens til å behandle jødisk makt over vestlige affærer som en naturtilstand som bare må aksepteres. Du kan kjempe mot den og vinne, og bare gjennom å kjempe kan du presse fram politiske innrømmelser. Overgivelse er ensbetydende med en langsom død. Iranere forstod dette, og derfor vant de. Hva vil du gjøre?
