KRONIKK Russlemans første artikkel i en mini-serie som vil ta for seg sosial identitetsteori og hvorfor det er absolutt nødvendig å forstå dens innvirkning på det moderne politiske landskapet.
Hva er sosial identitetsteori, og hvorfor er det noe du burde bry deg om?
Med hensyn til det sistnevnte vil jeg argumentere for at du burde bry deg om det fordi jeg har konkludert med at det utgjør et essensielt verktøy for å forstå noen av de viktigste mekanismene bak de politiske utviklingene vi ser i dag. Den primære pådriveren bak dette er min misnøye med Donald Trumps innflytelse på den radikale høyresiden i både USA og Europa, de tapte mulighetene de siste ti årene, og hvordan vi kunne gå fra «build the wall» og en presidentkampanje i 2016 basert på implisitt hvit nasjonalisme, til ultra-sionisme og krig mot Iran. Hva driver så mange personligheter til å holde fast på den oransje illusjonen så lenge etter at den har blitt avslørt igjen og igjen? Svaret ligger, etter min mening, i stor grad i sosial identitetsteori.
Sosial identitetsteori er en sosialpsykologisk teori utviklet av psykologene Henri Tajfel og John Turner på 70- og 80-tallet. Teoriens mål er å undersøke gruppeidentitet (den delen av vår identitet vi knytter til gruppetilhørighet), og å forklare hvordan individer definerer seg selv ut fra gruppetilhørighet, for eksempel nasjonalitet, religion, sosial klasse (og i stadig større grad, politisk tilhørighet). I hovedsak består dette av tre sammenkoblede prosesser:
- Sosial kategorisering: Vi vurderer bevisst eller ubevisst at vi og andre tilhører sosiale grupper (klasse, rase, partifelle, fotballsupporter, politisk twitter/X-tilhørighet, etc.).
- Sosial identifisering: Når vi har kategorisert oss selv som tilhørende en spesifikk gruppe, så predikerer teorien at vi vil ta til oss den relevante gruppeidentiteten. Dette innebærer å se seg selv ut fra gruppens kjennetegn, og adoptere gruppens normer, verdier og adferd. F.eks.: Hvis du identifiserer deg med den sosiale identiteten «hvit, rasistisk/rasebevisst, vagt høyreorientert mann», så vil du tendere mot en prototype av denne personen du har i hodet med hensyn til hvordan du presenterer deg på nettet, hvilken avatar du velger, hvilke memer du bruker, osv.
- Sosial sammenligning: Når vi har identifisert oss med en eller flere grupper, så vil vi, bevisst eller ubevisst, sammenligne vår gruppe med andre grupper. Et beslektet konsept her er positiv distinkthet («positive distinctiveness»). Siden individer søker et positivt selvbilde, så vil vi tendere mot å oppfatte vår egen gruppe som å skille seg positivt fra andre grupper, for å underbygge vår egen følelse av status. Et klart eksempel fra vårt perspektiv ville være å latterliggjøre de mildt sagt eksentriske utseendene man ofte ser hos individer i demonstrasjoner arrangert av det ytre venstre, med en underliggende intimering om at dette er en gruppe som består av mentalt ustabile og uattraktive mennesker. Poenget mitt er at selv om du kunne underbygge denne påstanden empirisk, så ville sosial identitetsteori predikere at vi så etter disse tegnene i førsteomgang i det minste delvis motivert av positiv distinkthet.
Nå da jeg har forklart de grunnleggende mekanismene bak teorien, så vil jeg fokusere på funnene fra tre statsvitenskapelige artikler de siste ti årene som har inkorporert sosial identitetsteori for å forklare partisan politisk aktivitet i nyere tid. Jeg vil bruke disse funnene til å underbygge mine argumenter for hva jeg mener er galt med det «ytre høyre» og den generelle politiske prosessen i dag.
Jeg vil starte med «Kalin and Sambanis (2018), How to Think About Social Identity», som summerer empiriske funn rundt hvordan sosial identitet påvirker politikk fra nyere tid. Et av hovedelementene i artikkelen er hvorvidt en «instrumentell» eller «ekspressiv» forståelse av politisk adferd kan forklare partilojalitet og stemmegivning bedre.
For å si det enklest mulig: den instrumentelle/rasjonalistiske modellen tar utgangspunkt i individer som nyttemaksimerende aktører som velger partier eller kandidater basert på forventede fordeler, politiske preferanser, materielle interesser eller strategiske beregninger (f.eks.: jeg stemmer på et gitt konservativt parti fordi jeg forventer at jeg personlig vil nyttiggjøre meg av deres skattepolitikk). Den ekspressive modellen bruker sosial identitetsteori og tar utgangspunkt i hvem velgeren mener at de er, hvilken gruppe føler de tilhørighet til, og hvordan former denne identiteten hva som oppleves som riktig, truende eller legitimt? Jeg vil hevde at den førstnevnte utgjør den konvensjonelle forståelsen for å forklare politisk adferd både med hensyn til hvordan allmenheten diskuterer det, og hvordan folk flest tenker på det.
Kalin and Sambanis (2018) hevder følgende:
Den sosiale identiteten ved politisk partilojalitet. Å akseptere påstanden om at sosiale identiteter former både selve handlingen å stemme og valget av hvem man skal stemme på, innebærer også å revurdere forklaringen på fremveksten av kanskje den mest iøynefallende identiteten når det gjelder valgpolitikk: partisanen. Fra et sosialt identitetsperspektiv bør partilojalitet fungere på lignende måter som andre former for gruppemedlemskap som forutsies av den velutviklede litteraturen om sosial identitet, inn-gruppe-identifikasjon og ut-gruppe-diskriminering. Fowler og Kam (2007) viser faktisk at partilojalitet følger samme logikk som andre sosiale identiteter gjennom et enkelt diktatorspill, der de undersøker fordelingsrater blant forsøkspersoner etter å ha manipulert den partipolitiske identiteten til spillets fiktive mottaker.
Å betrakte politisk partilojalitet som en sosial identitet tvinger oss imidlertid også til å tenke på nytt om antakelsene bak teorier om hvordan velgere utvikler politiske tilknytninger, og hva dette betyr for samspillet mellom politiske preferanser og sosial kontekst. Tidlige forklaringer som bygget på den materialistiske antakelsen om den rasjonelle velgeren, hevdet at mennesker identifiserer seg med, eller blir psykologisk knyttet til, et bestemt parti etter en resonneringsprosess om sine materielle interesser, enten gjennom en fremoverskuende vurdering av hvert partis mål og evner eller, alternativt, gjennom en retrospektiv folkeavstemning over den sittende regjeringens prestasjoner (Downs 1957, Fiorina 1981).
I motsetning til dette synet, der partilojalitet gjenspeiler hvordan mennesker tenker om politiske plattformer eller partikandidater, hevder Green mfl. (2004) at partipolitisk identitet fremfor alt gjenspeiler hvordan mennesker tenker om seg selv. Ved å trekke en parallell til religiøs identitet foreslår de at borgere identifiserer seg psykologisk med det ene eller det andre store partiet gjennom en følelse av tilhørighet, og først deretter tar til seg de doktrinære standpunktene som gruppen fremmer. I en amerikansk kontekst tenker velgere på seg selv som tilhengere av enten Det republikanske eller Det demokratiske partiet ved å fremkalle et mentalt bilde av den typen mennesker de forbinder med hvert parti, og deretter vurdere hvor godt dette bildet samsvarer med deres eget selvbilde. Partitilknytning blir, i likhet med en merkevare, betraktet som en forlengelse av ens personlighet. Det kan være av denne grunn at individuell partilojalitet kan være bemerkelsesverdig vedvarende, til tross for økonomiske og politiske omskiftninger som resesjoner og krig, partienes skiftende skjebne, og til og med en høy grad av uoverensstemmelse mellom individuelle politiske oppfatninger og partiprogrammer. Ifølge Green mfl. eksisterer stabiliteten i partiidentitet fordi det sosiale gruppebildet som forbindes med politiske partier, endrer seg langsomt over tid, og det kreves et stort sjokk for å endre offentlighetens bilde av partienes tilhengere. Et slikt sjokk fant sted i tilfellet med Det demokratiske partiet i det amerikanske sør etter vedtakelsen av Voting Rights Act.
Et viktig nyere bidrag til å etablere empirisk støtte for påstanden om at politiske preferanser kan følge etter, snarere enn nødvendigvis gå forut for, politisk tilknytning, kommer fra nyere arbeid av E.D. Gould og E.F. Klor. Ved hjelp av detaljerte paneldata fokuserer de på hvordan holdninger til legalisert abort fikk mange amerikanske velgere til å skifte partitilknytning på midten av 1980-tallet, da de politiske partiene først begynte å innta tydelige og partipolitisk forskjellige standpunkter i saken. Partireorientering førte til at individer endret sine preferanser også langs andre politiske dimensjoner: Etter hvert som mennesker skiftet parti på grunn av sine dypt forankrede syn på abort, hadde deres øvrige politiske synspunkter en tendens til å følge etter og bli mer konsistente med det bredere politiske programmet til deres nye parti. Disse funnene er sterkere for sterkt partipolitiske saker og er robuste når det kontrolleres for en rekke personlige synspunkter og kjennetegn. Ifølge forfatterne tyder evidensen på at «det å stemme på et parti får individer til å tilpasse sine synspunkter til standpunktene til et prototypisk medlem av gruppen de velger å identifisere seg med» (E.D. Gould, E.F. Klor, upublisert manuskript). Andre forskere finner også at blant aktivistvelgere kan partiidentitet endre seg som respons på sakers betydning, men velgerne må være klar over partiforskjeller knyttet til den aktuelle saken (Lyman og Carsey 2006).
Det ovennevnte utgjør, etter min mening, en skattekiste av informasjon som kan forklare politisk adferd som har frustrert nasjonalister i flere tiår. For det første, hvorfor velgere i så stor grad forblir lojale til sine respektive partier i valg etter valg, med det mest åpenbare eksemplet som masseinnvandring. Fra et konvensjonelt instrumentelt perspektiv, så ville man forventet at høyreorienterte partier i Europa ville ha tapt sin velgerbase mye raskere de siste tiårene pga. deres rigide motstand mot å gjøre noe med masseinnvandring, til tross for betydelige mandat i valg etter valg. Hvis du i tillegg forstår partipolitisk tilknytning som et identitetsspørsmål der en betydelig andel velgere vil rasjonalisere mangel på politisk handling for å beskytte deres psykologiske tilknytning til en idé om hva det vil si å kjenne en følelse av tilhørighet til den gitte gruppen, så fremstår seigheten til kontrollert opposisjonspartier mye klarere. Jeg vil argumentere for at vi først nylig har begynt å se institusjonelle partier i Europa (som labour/toriene i Storbritannia eller CDU i Tyskland) fremstå med alvorlig slitasje er at de demografiske endringene har kommet så langt at dette nå for alvor begynner å ha en effekt på den psykologiske tilknytningen til disse partiene. Det er betydelig vanskeligere for en tradisjonell hvit labour-velger i det nordlige England (selv om han kommer fra en familie som har stemt likt i fem generasjoner), å opprettholde tilknyttingen «labour-velger» som en sosial identitet når den lokale representanten for partiet er en svart kvinne fra Karibia, som han instinktivt føler han har svært lite til felles med. Når den sosiale identitet som «labour-velger» da har blitt svekket, så finnes det plutselig langt mindre psykologisk motivasjon for å rasjonalisere mangel på politisk handling.
Dette synspunktet ville i tillegg predikere at taktiske stemmer på kontrollert opposisjonspartier fra selvidentifiserte radikale vil ha en implisitt avradikaliserende effekt, nettopp fordi «det å stemme på et parti får individer til å tilpasse sine synspunkter til standpunktene til et prototypisk medlem av gruppen de velger å identifisere seg med». Jeg vil argumentere for at det beste eksempelet på dette er hvordan MAGA-bevegelsen i dag er ugjenkjennelig fra hvordan den først manifesterte seg i valgkampen i 2016, da Donald Trump vant presidentvalget med en implisitt appell til hvit identitet, blant annet på ryggen til den da grynende Alt-right bevegelsen. Opp gjennom årene har jeg sett kommentatorer etter kommentatorer gå på akkord med sine påståtte verdier for å bevare sin tilknytning til MAGA ettersom Trump bevegde seg lenger og lenger vekk fra det politiske ståstedet som vant ham hans opprinnelige popularitet. Ideen om noen konkret politikk utover annet enn å holde Trump selv ved makten for å provosere venstresiden identitetspolitisk, samt et vagt løfte om fremtidige politiske gjennomslag, falt vekk ettersom tiden gikk, inntil vi nådde et punkt der «MAGA» som merkevare hadde degenerert til en personlighetskult rundt Trump selv, og en slavisk lojalitet til mannen selv ble det eneste virkelige kjennetegnet ved den sosiale identiteten. I dag er MAGA eid av erke-konservative sionister som Ben Shapiro, som var sterkt imot Trump-merkevaren den gangen det fortsatt dreide seg om en underforstått hvit amerikansk identitet. Den opprinnelige MAGA-bevegelsen ble absorbert og nøytralisert av det republikanske partiet, og jeg ville utfordre enhver venstreorientert kommentator som fordømmer Trumps «fascisme» eller «hvit makt-politikk» til å peke på faktiske, materielle politiske gjennomslag Trump har drevet igjennom som har gagnet den jevnlige hvite amerikaner. Poenget er, tidligere presedens viser at å stemme på eller å «infiltrere» kontrollert opposisjonspartier i håp om å bringe dem nærmere et radikalt standpunkt heller virker motsatt av sin hensikt på grunn av hvordan sosiale identitetsprosesser fungerer. Bare det å stemme på et kontrollert opposisjonsparti i seg selv betyr at det allerede er en form for sosial identifisering på gang. All form for engasjement med eller for partiet utover dette vil nesten uten tvil styrke denne prosessen ytterligere og medføre en bevisst eller ubevisst trang til å tilpasse seg det prototypiske bildet av partimedlemmet. Fremst blant disse er naturligvis normen om å tolerere, eller til og med åpent omfavne, sionismen.
Den neste artikkelen jeg vil ta for meg er Huddy, Mason & Aarøe (2015), «Expressive Partisanship: Campaign Involvement, Political Emotion, and Partisan Identity», primært for å underbygge det ovennevnte.
Artikkelen bygger videre på ideen om sosial identitet og tilhørighet som en sentral motivasjon bak politisk aktivitet. Forfatterne argumenterer for at den ekspressive modellen bedre forklarer blant annet kampanjeaktivitet på grunn av aktivistenes følelsesmessige og sosiale identifikasjon med sitt gitte parti (spesifikt demokratene og republikanerne i USA).
Hovedfunnet er at partiidentitet er en sterkere prediktor for kampanjeaktivitet enn saksintensitet, ideologisk styrke og til og med ideologisk identitet. Et mål på partiidentitet basert på flere spørsmål forklarte kampanjeengasjement bedre enn hvorvidt folk hadde sterke standpunkter i viktige saker eller så på seg selv som ideologisk engasjerte. Ergo: Desto sterkere respondenten vurderte sin partiidentitet, desto mer økte sannsynligheten for at de ville bekrefte en intensjon om kommende kampanjeaktivitet. Til sammenligning hadde viktigheten av spesifikke politiske saker svært liten effekt på deres intensjon om å delta i kampanjeaktivitet.
Et annet viktig funn er at trusler mot partiet og forsikringer om partiets suksess skaper sterke følelser blant personer med sterk partiidentitet. Sterke partianhengere følte mer sinne når partiet deres ble truet med valgnederlag, og mer positive følelser når de ble forsikret om seier. Disse følelsene var viktige fordi de var handlingsorienterte: de bidro til å motivere kampanjedeltakelse. Videre hadde viktigheten av politiske saker til sammenligning en mye svakere effekt på følelser. Dette støtter ideen om at partiet i seg selv (og den sosiale identiteten knyttet til den), ikke bare politikken det representerer, har følelsesmessig betydning for mange velgere.
(Funnene ovenfor er beskrevet i grafer i den opprinnelige artikkelen som jeg dessverre ikke kan gjengi her grunnet opphavsrett).
Samlet sett så gir funnene ovenfor ut empirisk støtte til Carl Schmitts tese om at politikkens vesen er skillet mellom venn og fiende. «Oss mot dem» er spennende, motiverende og dypt følelsesladet. Spesifikke politiske saker, dog uten tvil viktige, har sammenligningsvis mindre betydning for selv mange politisk aktive mennesker. Det forklarer dessuten i det minste delvis hvorfor Trumps kampanje i 2016 var så effektiv, til tross for de objektive institusjonelle fordelene Hillary Clinton-kampanjen hadde.
Trumps kampanje og strategi var perfekt timet. Den kom i kjølvannet av nesten et tiår med intens kulturkrig mot hvite menn – den gang gjerne omtalt som «social justice», senere som «woke». Jeg husker denne perioden svært tydelig, ettersom det var da jeg først ble politisk bevisst. Jeg opplevde instinktivt at jeg var under angrep fra den rådende vestlige kulturen, selv om jeg ennå manglet både kunnskapen og det ideologiske rammeverket til å forstå det fullt ut.
Det geniale ved Trump-kampanjen var at den klarte å fange opp denne ulmende bitterheten blant millioner av hvite menn, ikke bare i USA, men over hele verden, og innlemme den fremvoksende identiteten som «hvit mann på ytre høyre» i sin egen bevegelse: den nye MAGA-høyresiden. Denne bevegelsen skulle senere gi opphav til talløse europeiske kloner og trumpistiske miniutgaver. Dette gjorde Trump først og fremst ved å appellere til sosiale identitetsdynamikker av typen «oss mot dem», snarere enn til konkrete politiske saker.
Når det er sagt, finner man trolig det tydeligste eksempelet i den antifascistiske bevegelsen, og i dens tendens til å implodere hver gang den lykkes med å slå tilbake den nasjonalistiske eller høyreradikale bevegelsen i det aktuelle landet – selvsagt i samspill med medier og stat. Når bevegelsen nesten utelukkende drives av fiendtlige sosiale identitetsdynamikker rettet mot den forhatte «fascistiske» fienden, blir det raskt vanskelig å opprettholde politisk aktivitet og emosjonell intensitet rundt abstrakte saker som antikapitalisme.
Sist vil jeg vise til artikkelen Dias, N., & Lelkes, Y. (2022), «The nature of affective polarization: Disentangling policy disagreement from partisan identity». Affektiv polarisering viser til et voksende fenomen av økende følelsesmessig avstand, mistro og antipati mellom individer med ulike partipolitiske ståsted. Mens dette er et fenomen som ofte knyttes sterkest til USA og dikotomien mellom det demokratiske og republikanske partiet, så vil jeg argumentere for at det er et økende fenomen i Europa nettopp på grunn av amerikaniseringen av europeisk politikk (særlig Trumpifiseringen av den europeiske høyresiden).
Uansett stiller artikkelen det følgende spørsmålet om affektiv polarisering i denne konteksten: Misliker demokrater og republikanere hverandre fordi de er uenige om politikk, eller fordi de identifiserer seg med motstående partigrupper? Svaret deres er: hovedsakelig det siste. Partiidentitet ser ut til å være den viktigste mekanismen bak motvilje mellom partiene. Politiske standpunkter betyr ofte noe fordi de signaliserer partilojalitet, ikke bare fordi folk misliker selve standpunktet.
Forfatterne bruker en nasjonalt representativ spørreundersøkelse og fire forhåndsregistrerte eksperimenter for å skille mellom tre forhold som vanligvis henger tett sammen: en persons partitilhørighet, personens politiske standpunkter, og hva disse standpunktene signaliserer om partilojalitet. De argumenterer for at mange tidligere studier har overvurdert betydningen av politisk uenighet fordi de har brukt sterkt «partimerkede» saker, der et politisk standpunkt umiddelbart avslører om noen sannsynligvis er demokrat eller republikaner.
Hovedfunnene deres er:
- Partiidentitet former i stor grad følelsesmessige reaksjoner på andre personer. Folk reagerer negativt på motpartens tilhengere selv når informasjon om politiske standpunkter holdes under kontroll.
- Politisk uenighet har en selvstendig effekt, men en mindre effekt enn man ofte har antatt. Når politiske standpunkter er «umerkede», altså når de ikke tydelig signaliserer partiidentitet, fører uenighet til mindre varme følelser overfor andre, men ikke like sterkt som partimerkede saker gjør.
- Partimerkede politiske standpunkter fungerer delvis som identitetssignaler. Et politisk standpunkt kan påvirke hvor godt man liker en annen person fordi det forteller noe om hvorvidt personen er lojal eller illojal overfor et parti. Dette var særlig tydelig blant sterkt partilojale velgere.
- Standpunkter som avviker fra eget parti, er særlig avslørende. Når noen inntar et standpunkt som går imot eget parti, svekker det den vanlige effekten av partiidentitet på følelsesmessige vurderinger. Dette tyder på at folk ikke bare reagerer på politikkens innhold; de tolker også politiske standpunkter som tegn på gruppetilhørighet og lojalitet.
- Partitilhørighet er ikke bare en «løpende oppsummering» av politiske preferanser. Forfatterne konkluderer med at partitilknytning har et emosjonelt og sosialt identitetskomponent. Folk liker eller misliker ikke andre bare etter å ha regnet ut hvor mange politiske synspunkter de deler; de reagerer også på parti som en meningsfull gruppeidentitet.
Ergo, politiske standpunkt fungerer i stor grad som identitetsmarkører som aktiverer fiendtlige følelser basert på en dynamikk knyttet til sosial identitet, snarere enn at reaksjonen er sterkt knyttet til det politiske ståstedet i seg selv. Jeg vil tillegge at affektiv polarisering har blitt observert i nordiske land, og diskutert i artikler som Knudsen, E., Lindholm, J., Heiselberg, L. & Holmberg, N. (2023). «Affektiv polarisering i Norden – en oversikt».
Det første jeg tenkte på etter å ha lest Dias, N., & Lelkes, Y. (2022) er hvor rare og emosjonelt ladede diskusjoner rundt Israel og Palestina ofte blir i «ytre høyre». Jeg har fullstendig mistet oversikten over antallet ganger jeg har vært i en diskusjon der motparten vil gå til helt ekstreme lengder for å rettferdiggjøre anti-palestinske holdninger. Alternativt hevder de at nasjonalister ikke bør ha noen mening om konflikten overhodet – noe som i praksis er en pro-sionistisk posisjon, fordi det innebærer å støtte status quo. Dette gjelder uansett hvor mye dokumentasjon de blir konfrontert med på de ødeleggende virkningene Israels og sionismens fremvekst har hatt for Europa.
Jeg vil hevde at hovedgrunnen til dette er fordi det pro-palestinske standpunktet tradisjonelt har blitt sett på som en markør for venstreideologi, eller i denne sammenhengen, en markør for en venstreorientert politisk sosial identitet. I disse sammenhengene er dette ikke tilfellet, det tydeliggjør ganske enkelt en ideologisk forskjell mellom tredje-posisjonisme og en mer reaksjonær variant av ytre høyre. Likevel bemerker jeg meg ofte at den reaksjonære vil reagere som om han diskuterer med en venstreorientert. Det skyldes at han nå først og fremst argumenterer med utgangspunkt i sin sosiale høyreidentitet, snarere enn fra et ideologisk ståsted, hvilket aktiverer mekanismene som underbygger affektiv polarisering (som beskrevet over). I dette tilfellet handler det riktignok ikke om partitilhørighet i seg selv, men snarere om lojalitet til de mer abstrakte sosiale identitetene «høyreorientert» og «venstreorientert». Likevel ser jeg ingen grunn til at de samme prosessene ikke skulle gjøre seg gjeldende her. Kulturkamp på nettet på tvers av disse linjene går tilbake så langt jeg kan huske, og har tiltatt siden i hvert fall 2010-tallets sosialrettferdighetsæra, som senere gled over i det som gjerne omtales som woke.
Oppsummering
I denne artikkelen har jeg pekt på flere empiriske artikler for å underbygge et argument om at sosial identitetsteori er et grovt underdiskutert fenomen ikke bare når det kommer til politikk generelt, men kanskje til og med spesielt for oss på den såkalte radikale høyresiden. Mens den angitte empirien har studert hvordan sosial identitet påvirker politisk aktivitet i forhold til konvensjonelle politiske partier, så ser jeg ingen åpenbar grunn til at de samme psykologiske mekanismene ikke ville gjøre seg gjeldende i radikal politikk, og spesielt det gjelder nettbaserte politiske identiteter, som først og fremst uttrykkes gjennom sosiale medier.
Identiteten jeg anser som mest sentral her, er den bredere forestillingen om den identitære hvite mannen på ytre høyre, som begynte å ta form i nettrommet allerede tidlig på 2010-tallet. Etter mitt syn vokste denne sosiale identiteten organisk frem som en reaksjon på flere forhold: 1) den implisitte kulturkrigen mot hvite menn, som tiltok på den tiden; 2) den raskt voksende forestillingen om demografisk utskiftning etter 2015, samt den sterke emosjonelle virkningen av de mange historiene om seksuelle overgrep mot hvite kvinner begått av utenlandske menn; og 3) mangelen på økonomiske framtidsutsikter for hvite menn, forstått som en direkte følge av globalisering og antihvit økonomisk politikk.
Mens jeg anser at denne sosiale identiteten hadde et organisk opphav, og på mange måter var en legitim reaksjon på genuin undertrykkelse, så lyktes ikke denne i å danne noen forent front mot, eller noen politisk løsning på den økende politiske, sosiale og demografiske trusselen. Ideen fra de tidlige dagene av formasjonen til denne identiteten var at den skulle føre til en gradvis endring innen institusjonelle høyreorienterte partier. Jeg vil argumentere for at det eksakt motsatte har skjedd. I stedet kanaliserte disse tidligere utslitte partiene, kontrollert opposisjon, den radikale energien i denne sosiale identiteten inn i sine egne prosjekter. Slik forlenget de sin egen levetid og brukte energien for egne formål – med Trump 2016 som det tydeligste eksempelet, etterfulgt av MAGA-bevegelsens gradvise degenerering til ren sionisme.
Resultatet var at mange ble avradikalisert i forsøket på å gjøre seg mer spiselige for sine respektive høyreetablissementer. Dette skjedde, vil jeg hevde, som følge av de sosiale identitetsprosessene som ble beskrevet i den første artikkelen, særlig fremveksten av det nye internettkommentariatet og den voksende høyreorienterte influenserbevegelsen. Elon Musks Twitter formaliserte til slutt denne gruppen som en ny reaksjonær høyreidentitet på nettet: en identitet som spiller på rasisme, og til en viss grad også flørter med fascisme, men som samtidig aggressivt holder intellektuell antisemittisme utenfor, og dermed hindrer den i å bygge videre på det opprinnelige fundamentet fra 2010-tallet, noe som etter mitt syn ville vært dens naturlige, organiske utvikling. Remigrasjonsbevegelsen er ikke noe unntak her, gitt at du aldri ville få noen idé om at jøder i det hele tatt eksisterer fra å høre på Martin Sellner snakke. Ønsket om å tilpasse seg bildet av konservatisme springer ut av sosialidentitetsprosesser der denne identiteten oppfattes som mer legitim enn den nasjonalsosialistiske. Dette er imidlertid et helt kunstig resultat av at massemediene og de som kontrollerer kulturen har gjort det slik, snarere enn at konservatismen har noen organisk appell sammenlignet med tredje-posisjonismen. Det er også en form for falsk pragmatisme. Det finnes ingen eksempler på at det har fungert siden 1945, og det kommer ikke til å fungere nå.
Og dermed står vi her i 2026: Ideene våre virker mer allestedsnærværende enn noen gang. Likevel finnes det få politiske organisasjoner som faktisk ønsker å representere dem. Altfor ofte brukes ideene bare som tom retorikk, enten for å hindre at de blir gjennomført, eller for å vanne dem så kraftig ut at de mister all praktisk betydning.
Høyreorientert hvit mannlig identitet har vist seg å være grunnleggende formbar, noe som betyr at avskyelige aktører med makt og innflytelse kan forme den slik de vil. Det pågår nå en massiv innsats for å gjøre sionisme til en udiskutert del av den høyreorienterte hvite mannlige sosiale identiteten, noe som ikke gir mening fra verken et faktisk eller ideologisk ståsted. Denne innsatsen må omtales mer direkte og konfronteres.
Jeg vil bygge videre på ideene jeg har presentert ovenfor i min neste artikkel, der jeg vil gå mer i dybden på hva som skiller denne reaksjonære hvite sosiale identiteten fra en sentrert rundt reel nasjonalisme og fascisme, og hvorfor sistnevnte må erstatte det førstnevnte for å bevege denne kampen fra performativ online pseudo-politikk, til et punkt der vi kan komme i en posisjon til å påtvinge styresmaktene våre ideer.
