KOMMENTAR En empirisk undersøkelse av i hvilken grad Sverigedemokraternas innvandringspolitikk faktisk skiller seg radikalt fra alternativet.
Målet mitt med denne artikkelen er å fastslå i hvilken grad Sverigedemokraternas (SD) innvandringspolitikk skiller seg radikalt fra Socialdemokraternas, både med hensyn til det de allerede har innført og det de har oppgitt at de vil gjennomføre i fremtiden. Dette for å fastslå i hvilken grad det finnes argumenter for taktisk stemmegivning på Sverigedemokraterna, fremfor mer radikale alternativer.
La oss begynne med hvordan Sverigedemokraterna presenterer sin innvandringspolitikk i sin valgplattform for 2026.
De mest bemerkelsesverdige punktene er følgende:
- Asylinnvandringen skal holdes på EUs minimumsnivå.
- Familieinnvandringen skal fortsatt strammes inn.
- Frivillig tilbakevandring skal aktivt oppmuntres.
- Ulovlig opphold skal i større grad føre til utvisning.
- Retten til å bli værende skal i større grad knyttes til atferd, selvforsørgelse og integrering.
- Integreringspolitikken skal være assimilasjonistisk fremfor flerkulturell.
- Kravene for svensk statsborgerskap skal skjerpes.
For øvrig finnes det flere punkter knyttet til kriminelle utlendinger som kan forventes å ha marginal effekt på den overordnede befolkningssammensetningen. Vi har allerede et massivt problem når det gjelder Sverigedemokraternas fokus på assimilering, som i praksis erklærer folkutskiftningen som akseptabel så lenge Sveriges nye rasefremmede landsmenn opprettholder en ytterst tynn ferniss av svensk kultur. Det er en fundamentalt kapitalistisk, snarere enn folkelig, visjon for hvordan landet skal formes, der spørsmålet er om innbyggerne er funksjonelle økonomiske enheter, fremfor at landet skal forbli en genuin nasjonalstat.
Plattformen inneholder heller ingen konkret tallfestet årlig grense for innvandringen, ingen uttrykkelig plan om full stans i asylinnvandringen og ingen generell politikk for å deportere lovlig bosatte innvandrere som ikke har begått lovbrudd. Den behandler heller ikke arbeidsinnvandring generelt særlig detaljert. Den mest presise karakteristikken av 2026-plattformen er derfor at SD ønsker minimal asylinnvandring innenfor EU-reglene, strengere familieinnvandring, mer retur og utvisning, høyere terskler for permanent tilhørighet og statsborgerskap, samt en tydelig overgang fra integrering til assimilering som norm, men at partiet er fullstendig uinteressert i landets fremtidige demografiske sammensetning så lenge et minimum av kulturell koherens opprettholdes.
Spørsmålet mitt blir dermed følgende: Er dette virkelig et alternativ til Socialdemokraternas innvandringspolitikk – eller først og fremst en mer offensiv versjon av en restriktiv kurs som Socialdemokraterna allerede hadde slått inn på?
Dette er et fullstendig rimelig spørsmål, gitt at Socialdemokraterna selv nå går til valg på en «streng og langsiktig bærekraftig migrasjonspolitikk», med vekt på språk, arbeid og strengere krav til integrering. De vil også begrense arbeidsinnvandringen gjennom arbeidsmarkedsprøving.
Jeg vil imidlertid presisere at det ikke er min hensikt å forsvare verken Socialdemokraterna eller venstresiden i denne artikkelen. Spørsmålet mitt er i hvilken grad Sverigedemokraterna fører en politikk som er kvalitativt annerledes enn alternativet når man ser bort fra ren retorikk og ser på Sveriges overordnede demografiske fremtid.
Historisk bakgrunn
Den sosialdemokratiske venstresiden har vist at den selv kan føre en restriktiv innvandringspolitikk. Sverige satte i praksis en stopper for det meste av arbeidsinnvandringen fra land utenfor Norden i 1972, under sosialdemokratisk styre. Begrunnelsen omfattet blant annet bekymringer i fagbevegelsen for lønnskonkurranse, arbeidsvilkår og fremveksten av en lavtlønnet utenlandsk arbeidsstyrke. Innvandringspolitikken fra 1975 innebar imidlertid en betydelig utvidelse av likestillings-, minoritets- og integreringsrettigheter. Dette kompliserer allerede den moderne forestillingen om at venstresiden historisk sett utgjorde den entydig innvandringsvennlige blokken.
Samtidig kunne sentrum-høyresiden være mer liberal enn venstresiden, med Reinfeldts allianseregjering fra 2006 til 2014 som det klart tydeligste eksempelet. Arbeidsinnvandringsreformen i 2008 avviklet mye av den statlige arbeidsmarkedsprøvingen og flyttet en stor del av beslutningsmyndigheten til arbeidsgiverne. Senere forskning beskriver dette som en utvikling der Sverige beveget seg i retning av et av de mest liberale arbeidsgiverstyrte systemene for arbeidsinnvandring i OECD. Reinfeldt-regjeringen argumenterte selv uttrykkelig for at Sverige trengte mer arbeidsinnvandring for å håndtere demografiske utfordringer og sikre tilgangen på arbeidskraft.
Med andre ord ble den mest omfattende liberaliseringen av en av de viktigste innvandringskanalene til Sverige ikke gjennomført av Socialdemokraterna eller Miljöpartiet, men av en sentrum-høyre-regjering.
Til slutt vil jeg vise til Jens Rydgrens artikkel «The radical right and the end of Swedish exceptionalism» fra 2018, der han påpeker at de etablerte svenske partiene i betydelig grad nærmet seg hverandre i sin politikk i løpet av de siste tiårene, også når det gjaldt innvandring. Effekten av dette var at Sverigedemokraterna til slutt oppnådde noe som nærmet seg et monopol på et tydelig restriktivt alternativ når det gjaldt innvandring. Et slikt monopol ville imidlertid også bidra til at Sverigedemokraterna kunne føre en mindre radikal politikk og likevel skille seg ut.
2015: Det virkelige vannskillet
Etter flyktningkrisen innførte den sosialdemokratisk-grønne regjeringen midlertidige innstramninger, grensekontroller og strengere regler for familiegjenforening. Den midlertidige lovgivningen ble senere forlenget.
I 2021 gjorde den sosialdemokratiske regjeringen deretter midlertidige oppholdstillatelser til hovedregelen for personer med beskyttelsesbehov på permanent rettslig grunnlag. Permanent oppholdstillatelse ble som hovedregel først tilgjengelig etter minst tre år og underlagt ytterligere vilkår; familiegjenforening ble også møtt med strengere forsørgelseskrav.
Dermed fant den grunnleggende svenske overgangen fra en modell der «flyktningmottak normalt fører til permanent oppholdstillatelse» til en modell der «beskyttelse i utgangspunktet er midlertidig og betinget», sted flere år før Tidöavtalen.
Videre igangsatte den sosialdemokratiske regjeringen i 2019 en utredning med det uttrykkelige formålet å innføre prøver i svensk språk og samfunnskunnskap som vilkår for statsborgerskap. Språkprøver kan derfor rimeligvis ikke fremstilles som en nyhet som utelukkende ble introdusert av SD.
Til slutt var den sosialdemokratiske regjeringen allerede i ferd med å føre svensk arbeidsinnvandringspolitikk i en mer restriktiv retning i 2021–22. Den 6. september 2022 la Andersson-regjeringen frem et forslag om at arbeidsinnvandrere måtte tjene tilstrekkelig til å oppnå en «god forsørgelse», blant annet for å motvirke lavlønnskonkurranse. Ergo var Tidö-regjeringens senere terskel på 80 prosent av medianlønnen i det minste delvis en videreføring av sosialdemokratisk politikk.
På bakgrunn av det ovenstående fremstår Tidö-kompromisset som støttes av SD, langt fra som noe paradigmeskifte i svensk innvandringspolitikk, men snarere som en videreføring og skjerping av etablert sosialdemokratisk politikk.
Hva gjorde SD/Tidö-programmet faktisk annerledes?
Tidö-regjeringen reduserte det tidligere nivået på 5 000 kvoteflyktninger årlig til 900, noe som var en relativt betydelig reduksjon. Det må imidlertid påpekes at siden denne endringen kom etter 2022, må man spørre seg hvor merkbar den ville ha vært, med tanke på at flyktningene som ellers ville ha kommet inn under en sosialdemokratisk regjering, i betydelig grad uansett ville ha bestått av ukrainere.
Det skal sies at mens Socialdemokraterna hadde gjort midlertidige oppholdstillatelser til hovedregel, beholdt de en betinget vei til permanent oppholdstillatelse. Fra 12. juli 2026 kan personer med asylrelaterte oppholdstillatelser som hovedregel ikke lenger få permanent oppholdstillatelse gjennom denne ordningen. At denne endringen kom så sent og bokstavelig talt på slutten av valgkampen, fremstår imidlertid mer som en kynisk valgstrategi enn som politikk denne regjeringen brenner for. Hvorfor kom ikke dette tidligere?
Når det gjelder SDs mest ideologisk særpregede bidrag, kan man peke på at regjeringen har økt støtten til frivillig tilbakevandring til 350 000 svenske kroner per voksen, sammenlignet med 10 000 kroner tidligere, med et øvre tak per husholdning på 600 000 kroner. Selv om dette kan se bra ut på papiret og i valgkampen, råder det stor usikkerhet om effekten. Ifølge Migrationsverket selv ble bare 8 søknader innvilget i perioden 2022–2025. La oss si at den nye ordningen skulle innebære en hundredobling av antallet innvilgede søknader i løpet av de neste fire årene. Det ville bety 800 personer repatriert i løpet av de neste fire årene. En dråpe i havet.
Til slutt, ifølge Migrationsverket var det omkring 2 145 000 utenlandsfødte innbyggere i Sverige i 2022. I 2025 var tallet 2 210 000, en økning på 65 000. Ergo er Sverige i dag mindre svensk etter fire år med en SD-støttet regjering. Til sammenligning kom det totalt 135 000 utenlandsfødte til i løpet av de fire foregående årene 2018–2021 under Socialdemokraterna. Grovt regnet dobbelt så mange. En forskjell, men vanskelig å rettferdiggjøre som et paradigmeskifte.
Det kommende valget, hva står faktisk på spill?
Sammenlignet med for bare relativt få år siden er det vanskelig for Sverigedemokraterna å hevde at de presenterer et dramatisk alternativ til Socialdemokraterna, som selv har beveget seg i retning av en strengere innvandringspolitikk. De eneste betydelige områdene der SD fortsatt kan hevde at de skiller seg ut, gjelder spørsmålet om integrering kontra assimilering og at de presenterer et rammeverk for en aktiv (dog veldig liten) tilbakevandringspolitikk.
Når det gjelder det første, er det et irrelevant skille med hensyn til folkutbyttet. Det kan ikke kalles noe annet enn demografisk utskiftning med nasjonalkonservative kjennetegn. Når det gjelder det andre, høres det overfladisk sett bra ut, men som jeg påpekte tidligere, peker dagens evidens ikke i retning av at tilbakevandringspolitikken slik SD har utformet den, vil ha noen betydelig effekt i det store og hele. Det lukter av kjent høyrepopulistisk taktikk som fokuserer på politikk som rent overfladisk høres bra ut, men som ikke er underbygd av et bredere politisk paradigmeskifte som ville være nødvendig for å løse den demografiske krisen.
Konklusjon
Jeg har vanskelig for å se at det finnes noe sterkt argument for taktisk stemmegivning på Sverigedemokraterna i det kommende valget. Hvis du er en person som hevder at du prinsipielt er bekymret for folkutskiftningen i Sverige, utgjør fire nye år med Sverigedemokraterna i regjeringsposisjon i beste fall en mild til moderat brems på innvandringen sammenlignet med det man ville sett under en sosialdemokratisk regjering. Assimileringsretorikken, kombinert med at deres eneste genuint radikale politiske initiativ fremstår som en valgkampbløff som SD selv sannsynligvis vet ikke vil ha noen betydelig effekt, tyder på at partiet har blitt selvtilfreds og har liten lyst til å utvide meningskorridoren i innvandringsdebatten.
Jeg vil gå så langt som å hevde at dersom Sverigedemokraterna nå belønnes for dette med enda en flom av taktiske stemmer i det kommende valget, vil partiet bare fortsette å moderere seg i årene som kommer, selv om Socialdemokraterna fortsetter i denne mer restriktive retningen. Det finnes dessuten få holdepunkter for at Sverigedemokraterna, om enn ikke et radikalt alternativ, i det minste utgjør en mur mot en flodbølge av masseinnvandring som ellers ville komme dersom det blir regjeringsskifte. Forskjellene i konkrete utfall er langt mindre enn det som fremkommer i partiledernes retoriske utspill.
Jeg argumenterer dermed for at dersom du ønsker en permanent løsning på folkeutbyttet, fremfor skadebegrensning, er det eneste rasjonelle valget å stemme på det mest radikale alternativet i det kommende valget. Selv om plasser i Riksdagen kanskje ikke er realistisk denne gangen, kan det utgjøre et fundament som senere kan bygges videre på, og dette må gjøres før eller siden, fordi Sverigedemokraterna ikke har noen interesse av å stanse folkutbyttet, ifølge deres egen valgplattform. Videre vil Sverigedemokraterna etter alt å dømme fortsette å moderere seg inntil de opplever en reell trussel fra sin radikale flanke.
