KOMMENTAR Europas fortsatte underkastelse til USA og Israel er i ferd med å drive oss mot avgrunnen.
Vi er nå litt over en måned inne i Epstein-koalisjonens angrepskrig mot Iran, og Europa strever allerede med konsekvensene:
- Etter at Donald Trump erklærte at krigen mot Iran vil fortsette denne uken så har prisen på Brent-råolje steget med 7 % til 108 dollar per fat, fra rundt 70 dollar før krigen brøt ut. I mellomtiden har krigen allerede presset opp prisen på europeisk gass (LNG) med mer enn 70 %.
- Høyere drivstoffkostnader har allerede hatt en effekt på europeiske forbrukerpriser. I Sveits har inflasjonen allerede steget til sitt høyeste nivå på ett år, med petroleumsprodukter opp 5,3 %, på grunn av høyere drivstoffkostnader som en direkte konsekvens av konflikten i Midtøsten.
- Europeiske markeder har priset inn svakere vekst og høyere kostnader. STOXX Europe 600, en aksjeindeks som måler utviklingen til 600 store, mellomstore og små selskaper fra Europa og derfor ofte brukes som en bred indikator for det europeiske markedet, falt 1,2 % den 2. april etter Trumps siste tale. Dette har medført at EU nå diskuterer nødvendigheten av å fryse regler som pålegger medlemslandene å redusere budsjettunderskuddene sine til under 3 % av BNP dersom krigen mot Iran skulle vedvare.
- Flere europeiske myndigheter har blitt tvunget til å ta grep for å skjerme husholdninger og bedrifter mot økte energikostnader. Italia alene har så langt måttet bruke 417,4 millioner euro på å redusere drivstoffavgifter frem til 7. april, og vurderer å forlenge tiltaket med ytterligere 500–600 millioner euro.
Dette er imidlertid bare de første vindkastene av en lang storm. De langsiktige konsekvensene er:
- Langsiktige forstyrrelser av energipriser vil medføre en destruktiv kombinasjon av lavere vekst kombinert med inflasjon, såkalt «stagflasjon» for et Europa allerede svekket av gjentatte kriser. EUs økonomikommissær, Valdis Dombrovskis, understreket faren for et kommende «stagflasjonssjokk» mandag denne uken.
- Langsiktig subsidiering av drivstoff, transport og husholdningenes energiregninger vil medføre budsjettunderskudd over hele Europa, med mer låneopptak, større finansielt press på institusjoner og vanskeligere avveininger andre steder i budsjettene som følge. Velferdsstaten, som allerede var forventet å komme under press på sikt grunnet jaget etter økte militærbudsjett som følge av krigen i Ukraina, vil uten tvil inkluderes i disse avveiningene, og vanlige europeere vil måtte betale prisen.
- Europas industribase – kjemikalier, metaller, transport, logistikk, gjødsel, flyselskaper, skipsfart – vil være spesielt utsatt for et langvarig energiprissjokk. Siden starten på krigen i Ukraina har EUs egne internrapporter medgitt at tapet av russisk energi har medført en signifikant reduksjon av industriell konkurransedyktighet for union relativt til USA og Kina. Dette gapet vil økes ytterligere som et resultat av stengingen av Hormuzstredet, ettersom USA er selvforsynt med energi og Kina kan lene seg på Russland for å stabilisere sine egne markeder.
- Stengningen av Hormuzstredet har resultert i forstyrrelser av den livsviktige eksporten av nitrogenbasert gjødsel fra landene i Gulf-regionen. Mens europeere ikke forventes å stå i fare for å sulte, hvilket er tilfelle i fattige land, så vil økte matpriser legge press på den allerede strevende europeiske arbeider-, og middelklassen.
- Krigen mot Iran, som allerede har eskalert til en regional krig risikerer humanitære kriser i regionen som, selv om den ikke skulle medføre en ny bølge av flyktninger til Europa, ville gjøre det betydelige vanskeligere å returnere det allerede enorme antallet flyktninger fra MENA-land i Europa.
Med det ovennevnte i sinne, hvilken hellig plikt anser Trump at han utfører som skal rettferdiggjøre ødeleggelsen han vil påføre sine europeiske «allierte» (vasallstater)? En fascinerende artikkel nylig publisert av Robert Kagan, en av de siste tiårenes mest prominente jødiske nykonservative intellektuelle, inneholder noen sentrale innrømmelser. Mens artikkelen i sin helhet argumenter for at Trumps angrep på det amerikanske alliansesystemet vil svekke USA på sikt, så er hans innrømmelser om forholdet mellom USA og Israel langt viktigere:
Når det gjelder Israel, forpliktet USA seg til dets forsvar ut fra en følelse av moralsk ansvar etter Holocaust. Dette hadde aldri noe å gjøre med amerikanske nasjonale sikkerhetsinteresser. Faktisk betraktet amerikanske myndighetspersoner fra starten av støtten til Israel som i strid med USAs interesser. George C. Marshall motsatte seg anerkjennelse i 1948, og Dean Acheson sa at USA ved å anerkjenne Israel hadde overtatt Storbritannias rolle som «den mest mislikte makten i Midtøsten». Under den kalde krigen erkjente selv Israels støttespillere at USA, ut fra rene maktpolitiske hensyn, «hadde all grunn til å ønske at Israel aldri hadde blitt til». Men som Harry Truman uttrykte det, ble beslutningen om å støtte staten Israel tatt «ikke i lyset av olje, men i lyset av rettferdighet».
«America Is Now a Rogue Superpower» av Robert Kagan.
Kagans uttalelse her er selvfølgelig bare en halvsannhet, ettersom den er ment å tilsløre den sionistiske lobbyens sentrale rolle i å forme forholdet mellom USA og Israel bak en idé om abstrakt moralisme i den amerikanske eliten. Den direkte innrømmelsen av at USA aldri har hatt noen sikkerhetspolitisk, eller engang kynisk imperialistisk, interesse i å støtte Israel, er likevel slående.
Med andre ord, Trumps inkoherente retorikk om begrunnelsen bak krigen mot Iran kommer av at han ikke kan komme ut og si direkte at dette er ene og alene for Israel. Så lenge det nåværende regimet i Iran består så utgjør det en vegg mot Israels imperialistiske ambisjoner i Midtøsten. Hastverket kommer fra realiteten om at fortsatt økonomisk og militær integrasjon med Russland og Kina ville gjøre Iran nærmest immun mot amerikansk press innen fem til ti år. Krigen er et desperat sjansespill fra Benjamin Netanyahu sin side der han er villig til å risikere ødeleggelsen av det amerikanske imperiet, fra petro-dollaren til det amerikanske alliansesystemet, for å gripe det han ser på som sin siste sjanse for å realisere drømmen om et Stor-Israel.
All denne konteksten er viktig å ha i sinne med tanke på Trumps nyeste trussel om å trekke USA ut av NATO. Etter min mening er dette en bløff, ettersom dette ville medføre et stort tap av innflytelse over Europa. Det ville gi mening hvis USA faktisk fulgte sine egne politiske interesser, men som Kagan innrømmet ovenfor, så er ikke dette tilfelle. USA eksisterer i dag som et parasittert zombie-imperium, hvis «raison d’être» er å beskytte Israel.
Vår underkastelse til dette zombie-imperiet er i ferd med å ødelegge Europa, som jeg har demonstrert ovenfor. Våre politikeres fanatiske besettelse av å bevare og ekspandere den transatlantiske «alliansen», uansett hva det måtte koste, er i ferd med å ødelegge Europa. De politiske interessene til Europa og Israel er fullstendig motstridende. Israel ønsker et Midtøsten i evig kaos der ingen stat ville være i stand til å utgjøre selv en teoretisk trussel. Europa trenger et Midtøsten returnert til noenlunde stabilitet, slik at remigrasjon kan gå fra å være et slagord til et realistisk politisk prosjekt. Fortsatt politisk underkastelse til USA, hvilket er ensbetydende med politisk underkastelse til Israel, vil ødelegge dette kontinentet og utgjøre en eksistensiell trussel mot europeiske folkeslag.
Den eneste løsningen på denne krisen er en radikal geopolitisk omstilling for Europa der europeiske stater løsriver seg fra jødisk-amerikansk hegemoni gjennom følgende tiltak:
- Avvis all form for støtte til USA for dets pågående angrepskrig mot Iran.
- Å henvende seg til den iranske regjeringen for en avtale som ville tillate europeiske tankskip å passere gjennom Hormuzstredet.
- Å avslutte krigen i Ukraina og oppnå en endelig fredsløsning med Russland vil kunne fjerne dette pressmiddelet fra USA og samtidig gjenvinne tilgang til russisk energi, noe som kan dempe effektene av en kommende energikrise.
- Å definere Israel som en røverstat («rogue state») som utgjør en sikkerhetspolitisk trussel mot hele Europa og innføre en total handelsboikott mot den.
Ingen individer eller grupper som hevder å sette europeiske interesser først, kan argumentere mot det ovennevnte. Tiden for europeisk frigjøring er NÅ!.
