KRONIKK Vera Oredsson skriver om Polen og opptakten til andre verdenskrig, og trekker paralleller til NATOs konflikt med Russland i dag.
Polen er et land i Europa som i generasjoner har vært opptakten til krig.
Ikke av egen vilje, men ofte med støtte fra andre lands regjeringer. Som man lett kan uttrykke det: «Med falske venner begynner de å bli kjepphøye.»
Andre verdenskrig er et godt eksempel på dette. Langvarige tysk-polske diplomatiske forhandlinger var nær en fredelig løsning for en forbindelse mellom det delte tyske Øst-Preussen og det tyske riket. Men så kom Winston Churchill med sin «garanterte» støtte mot Tyskland, og helvete brøt løs for den tyske befolkningen i den såkalte korridoren, med tidligere undertrykte drap og trakassering.
Tyskland slo til – og i dag nevnes ikke årsakene, å nei – de var så uskyldige. «Stakkars polakker som ble angrepet.» Og så videre. Alle som ikke vet bedre, vet hva som blir gjort mot vårt folk.
Les også: Krigsutbruddet i 1939
Nordfront har gjentatte ganger fortalt om de faktiske hendelsene, som jeg, som opplevde dem på nært hold, nå igjen kan bekrefte.
Nå har Polen en «venn» i NATO. Den samme reaksjonen – kjepphøyheten – om å prøve å få en «uskyldig» grunn til å starte en krig? For å oppnå ytterligere gevinster gjennom det?
De er ikke venner med Ukraina – snarere tvert imot. Men de forfølger takknemlig russofobien gjennom NATO for å oppnå sine egne fordeler. Akkurat som de til slutt vant sine egne fordeler gjennom de allierte, med Russlands hjelp!
Både den russiske regjeringen og det tyske keiserriket er og var land som brydde seg og bryr seg om sitt eget folk, de var og er ikke til å spøke med, selv med aldri så mange falske venner.
Vil Polen fornekte sine store polske ambisjoner, med overdrivelser og frykt innynde seg og vinne Vestens sympati og fornekte sine egne handlinger slik de gjorde etter andre verdenskrig da de ranet tyske territorier – og i fremtiden muligens vinne territorier østover med den samme medlidenhetspropagandaen? Hvem vet?
Til tross for Putins usympatiske «nazifobi» kan vi fortsatt se klart.
/Vera Oredsson
