KOMMENTAR Det kristne samfunnet i Palestina og Israel har lenge levd under vanskelige kår, preget av et stadig mer aggressivt og åpent fiendtlig innstilt Israel. Mens den israelske strategien tidligere i hovedsak har vært preget av lavintensive tiltak som fysisk trakassering og beslagleggelse av eiendom, brukes nå krigen mot Hamas som påskudd for også å gjennomføre militære angrep mot kristne samfunn.
Foto: btselem, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons.
De kristne samfunnene har naturlig nok en lang historie i regionen – det er tross alt her de har sitt opphav – men deres eksistens har vært skjør og stadig utsatt for press og angrep. I kombinasjon med en påtagelig unnfallenhet (og i flere tilfeller direkte støtte til de kreftene som forsøker å fjerne minnet om kristendommen i regionen) fra vestlige kirkesamfunn, har dette ført til at kristendommen med stor sannsynlighet snart ikke lenger vil være representert som trosretning i denne delen av verden.
Det har vært flere «hendelser» under denne siste runden av konflikten, med angrepet på den den katolske kirken i Gaza og byen Taibeh på Vestbredden som de seneste eksemplene. Den 17. juli ble den den katolske kirken i Gaza angrepet og bombet av israelske styrker, i en åpenbar målrettet og bevisst handling hvor tre av menighetens medlemmer ble drept og flere skadet, inkludert kirkens prest, fader Gabriel Romanelli. Og natt til 28. juli ble den kristne landsbyen Taibeh angrepet av jødiske bosettere, hvor hus og biler ble satt i brann.
De kristne samfunnenes fremtid ser ut til å være nådegitt av hvilken side som går seirende ut av dette siste utbruddet av konflikten – eller, mer presist, av hvem som får forme utviklingen etter at en varig fred er oppnådd. Israel ser ut til å oppfatte kristendommen som både en metafysisk og åndelig fiende, så vel som en religiøs og materiell utfordrer av det jødiske sinnet og landet. Angrepet på den katolske kirken i Gaza er talende i så måte: Bilder av skadene viser at den israelske stridsvognen som avfyrte granaten, tilsynelatende siktet direkte mot korset som kroner kirketårnet. At man midt i en aktiv konfliktsone valgte å bruke tid og ressurser på å ødelegge en konstruksjon uten militær betydning, er påfallende. Spørsmålet alle burde stille seg er: Hvorfor? Hva er motivasjonen? Men svaret og implikasjonene av dette vil være vanskelig for de fleste å ta inn over seg, fordi det oppleves som for ubehagelig.
Med avvæpningen av Hezbollah i Libanon, Al-Qaida ved makten i Damaskus og Armenia snart en saga blott, vil mye avhenge av palestinerne for at kristendommen fortsatt skal kunne eksistere i regionen.
