Ny forskning: Hjernen forynges av muskelvekst i andre deler av kroppen

FORSKNING De nye funnene om forholdet mellom styrketrening og hjernekapasitet, som nå er presentert i forkant av Radiological Society of North Americas møte neste uke, anses av verdensledende forskere å tilføre helt nye perspektiver til et forskningsfelt av økende betydning.

Ifølge NBC News viser resultatene fra et banebrytende forskningsprosjekt at personer med mer muskelmasse og mindre «visceralt» fett enn gjennomsnittet har en tendens til å ha en biologisk yngre hjerne enn andre. Forskerne beskriver det som at kroppens «indre alder» ikke alltid samsvarer med den i utøverens pass.

Ifølge tidligere forskning skiller det viscerale fettet seg ut blant fettstoffene på grunn av sin sammenheng med inflammasjon, diabetes og metabolske forstyrrelser, som alle har en skadelig effekt på hjernens funksjon. Samtidig viser ikke subkutant fett (underhudsfett) noen som helst sammenheng med hjernens alder/funksjon.

Bakgrunnen

Listen over vitenskapelig dokumenterte helsefordeler ved regelmessig, variert og balansert styrketrening er lang: Det kan for eksempel forebygge overbelastning/skade/sykdom ved å gi

• en generelt styrket fysisk kapasitet
• bedre kroppsholdning
• strammere bindevev
• stabiliserte leddbånd og ledd
• senket blodtrykk
• forbedret kolesterolnivå
• økt fettforbrenning
• redusert tap av muskelmasse (for eldre utøvere)
• bedre koordinasjon og balanse
• frigjøring av endorfiner – med bedre konsentrasjon, økt lykkefølelse og dypere søvn som mulige konsekvenser
• en styrking av utøverens glukoseopptakskapasitet.

Forskningsprosjekt med et dristig mål

Hovedmålet med den aktuelle studien som er nevnt ovenfor, har vært å bestemme den «biologiske hjernealderen» til hver enkelt deltaker – et begrep som nå anses å kaste nytt lys over samspillet mellom den menneskelige hjernen og muskelmassen, og som har blitt konkludert med gjennom forskning som involverer over tusen forsøkspersoner og er basert på kvalifiserte såkalte MRI-analyser.

Studien viser at personer med mer muskelmasse – og mindre «visceralt» fett – oftere enn andre har hjerner som er biologisk yngre enn sin «kalenderalder» når det gjelder funksjon. De involverte forskerne argumenterer for at kroppens «indre alder» ikke nødvendigvis samsvarer med den som står i utøverens pass.

Visceralt fett er en fettype i kroppen som ikke er lokalisert i, men rundt indre organer som lever, bukspyttkjertel, tarmer og hjerte. Dette fettet kjennetegnes ellers ved at det er inflammatorisk og kan forårsake diabetes og metabolske forstyrrelser – faktorer som har en tendens til å «eldre» hjernen og dermed svekke dens kapasitet. Subkutant- eller underhudsfett påvirker derimot ikke hjernens aldring på samme måte.

Begrepet «hjernealder

For å bestemme den «biologiske hjernealderen» til hver enkelt deltaker brukte forskerne en tidligere utviklet algoritme, som de først testet ved å aldersbestemme tusenvis av MRI-bilder. I gjennomsnitt var den biologiske alderen omtrent ett år høyere enn den faktiske alderen, men forskjellene mellom individer var betydelige og tydelig relatert til personens kroppssammensetning.

Eksperter som NBC News har snakket med, mener at denne sammenhengen er helt logisk: Lav muskelmasse – som er vanlig hos eldre og hos personer med kroniske sykdommer – har lenge vært knyttet til redusert hjernevolum og «akselererte» aldringsprosesser.

Visceralt fett, også kjent som bukfett eller «skjult fett», er det fettlaget i bukhulen som omgir visse kritiske organer. I motsetning til det subkutane fettet, som finnes rett under huden og kan observeres uten avanserte metoder, er det viscerale fettet ikke synlig og omgir bestemte organer.

En begrenset mengde visceralt fett er både normalt og nødvendig. Det bør utgjøre ca. 10 prosent av kroppens totale fettmasse, og det fungerer som en støtdemper for organet det omgir, samtidig som det opprettholder en avstand mellom organene. På et for høyt nivå blir imidlertid det samme fettet direkte skadelig. Det er «metabolsk aktivt» og frigjør inflammasjonsstoffer og hormoner som kan forstyrre kroppens normale funksjoner og på sikt belaste hjernens helse.

Fettartene og deres respektive funksjoner var imidlertid i stor grad et godt utforsket område før denne studien, hvis betydning og viktighet kommer av ny innsikt i samspillet i menneskekroppen mellom muskel- og hjerneaktivitet.