Er demokrati virkelig demokrati?

LESERINNLEGG Joakim Pålsson skriver om demokrati og ytringsundertrykkelse.

I Sverige snakkes det ofte om hvor viktig det er å verne om demokratiet og enkelte av de verdiene det omfatter. Jeg sier «enkelte» fordi det etablerte systemet som oftest velger å fremheve de aspektene som passer dem selv. Man kunne tro at «vernet» om demokratiet brukes til politiske formål – akkurat som hva «nazister» og «høyreekstreme» påstås å gjøre. Så vidt jeg vet, finnes det imidlertid ingen ekstreme moderater (moderater er jo til høyre som de fleste nok vet). Og hva er «nazister» egentlig? Begrepet «nazist» brukes stort sett som et skjellsord; den korrekte betegnelsen er nasjonalsosialist. Samme sak med «nazisme», det heter jo egentlig nasjonalsosialisme.

Men tilbake til dette med «demokrati», som det så vakkert kalles. Vet de som snakker så varmt om det egentlig hva de snakker om? Eller er de bare sneversynte og begrensede, og derfor ute av stand til å se lenger enn sin egen nesetipp?

Ta bare dette med meningsfrihet og ytringsfrihet, som utgjør to av grunnpilarene i et demokrati. Hvordan brukes disse prinsippene? Misbrukes de? Vel, det avhenger nok av hvem man spør og hvem som svarer, men generelt kan man si at mange av dem som taler varmt om hvor viktig det er å verne om demokratiet, ikke egentlig vet hva de snakker om. Meningsfrihet og ytringsfrihet betyr nettopp det ordene sier – alle har rett til å gi uttrykk for sine meninger, ikke bare et utvalgt fåtall. 

Derfor fremstår det som noe merkelig når politikere, som for eksempel Sveriges statsminister Ulf Kristersson og hans justisminister Gunnar Strömmer, snakker om et «forferdelig menneskesyn» og samtidig foreslår ytterligere begrensninger i ytringsfriheten, samt ønsker å innskrenke organisasjons- og foreningsfriheten. Det sistnevnte utelukkende fordi man mener at enkelte demonstrasjonstog florerer av mennesker med et «forferdelig menneskesyn». Jeg tenker her på fjorårets Salemmarsj (som den kalles i etablerte medier) samt Karl XII-demonstrasjonen som fant sted helgen før.

Har pårørende og andre som ønsker å hedre den drepte gutten Daniel Wretström et forferdelig menneskesyn? Har de som deltok i Karl XII-demonstrasjonen det?

Dessuten fremstår det som svært merkelig når to toppolitikere fra Moderaterna uttaler seg om grusomt menneskesyn, samtidig som de selv er ledende i et parti hvis politikk alltid har hatt som resultat å gjøre livet vanskelig for arbeidsledige og sykmeldte som allerede strever nok fra før. Om noe, er vel dét et uttrykk for et forferdelig menneskesyn.

Og Socialdemokraternas partileder, Magdalena Andersson, skal vi kanskje ikke engang begynne å snakke om. Nå gikk jeg kanskje litt for langt. Hun har snarere et forstokket menneskesyn, så det er kanskje ikke fullt så ille likevel. Spøk til side – disse tre personene har både forstokkede og uhyggelige menneskesyn, om enn på litt forskjellige måter. For øvrig er Magdalena Andersson, i likhet med sin forgjenger Stefan Löfven, en skam for arbeiderbevegelsen. Olof Palme har antakelig snudd seg i graven flere ganger allerede.

Men også disse menneskene har rett til å eksistere i et demokrati – Olof Palme også, selv om han er steindød.

En annen gruppe mennesker som også har rett til å eksistere i et demokrati, er muslimer, for eksempel islamister (red.anm: hvite muslimer i hvite nasjoner, eller ikke-hvite muslimer i ikke-hvite og demokratiske nasjoner). Jeg motsier meg selv her, men ja – det skal de ha. Grensen går imidlertid ved terrorhandlinger og/eller forberedelser til slike, noe de fleste nok kan enes om.

Det er også noe interessant at Den nordiske motstandsbevegelsen sammenlignes med terrorister, og at organisasjonen av USA er blitt stemplet som en terrororganisasjon. Jeg har nemlig aldri lest eller hørt om at deres medlemmer har sprengt eller forsøkt å sprenge mennesker i luften. Selvfølgelig skal også Den nordiske motstandsbevegelsen få eksistere i et demokrati – hvis det er et demokrati, så er det det.

For dersom man begynner å forby ytringer bare fordi man ikke liker visse meninger, beveger man seg inn på en svært farlig vei. Hvem – eller hvilke – har egentlig rett til å avgjøre hvilke meninger som er «riktige» og hvilke som ikke er det? Svaret er klart: Ingen. Likevel ønsker etablissementet å gjøre nettopp dette, samtidig som de taler varmt om hvor viktig demokratiet er.

Det ser nemlig ikke ut til å være særlig viktig når man gransker resonnementet deres nærmere – nei, da sprekker det nesten like fort som troll som kommer ut i lyset.

Så er «demokrati» egentlig demokrati? Ja, det kommer som nevnt an på hvem man spør – og hvem som svarer.

/Joakim Pålsson