INNENRIKS I et innlegg i Derimot slår Dan-Viggo Bergtun alarm over en voksende tendens til å bruke begreper som «hat», «hets» og «desinformasjon» til å begrense lovlige politiske meninger. Han krever klare skiller mellom ulovlige handlinger og ytringsfrihet, og etterlyser større åpenhet om hvordan myndigheter og teknologiselskaper håndterer innhold på digitale plattformer.
Debatten om regulering av innhold på digitale plattformer har intensiveres i Norge og Europa de siste årene, ikke minst i lys av EUs forordning om digitale tjenester (DSA) og pågående lovarbeid knyttet til aldersgrenser og håndheving av skjerpede regler for sosiale medier. Samtidig har norske myndigheter og politikere stadig oftere understreket «behovet for å beskytte befolkningen» mot «hatefulle ytringer», «hets», «desinformasjon» og «skadelig innhold» på sosiale medier.
Dan-Viggo Bergtun, tidligere president i World Veterans Federation (WVF), har skrevet et innlegg i nettavisen Derimot, der han advarer mot at språkbruken er i ferd med å bli så vid og politisk ladet at den kan misbrukes mot meninger som makthavere, medier eller sterke interessegrupper ikke liker. Bergtun advarer mot fremveksten av et «norsk meningspoliti», forkledd som omsorg for «demokratiet».
Den farligste formen for sensur er den som kommer forkledd som omsorg. Den som forteller oss at alt gjøres for vår trygghet, for demokratiet og for å beskytte oss mot påvirkning. For når verktøyene først er bygget, finnes det ingen garanti for at de alltid vil brukes like forsiktig.
Bergtun mener at det må være legitimt å ytre at regjeringen fører feil politikk, eller at norske medier dekker en krig eller en internasjonal konflikt på en skjev måte. Han skriver at det må være tillatt å være sterkt kritisk til blant annet NATO, EU, Russland, Ukraina, Israel, Palestina eller norske myndigheter, uten at slike synspunkter automatisk blir stemplet som propaganda, ekstremisme eller desinformasjon. Han stiller spørsmål ved hvem som skal avgjøre hva som er propaganda eller desinformasjon, og når skarp politisk kritikk eventuelt skal klassifiseres som hets.
Jeg mener vi nå må advare langt tydeligere enn før. For samtidig som politikerne sier at demokratiet må beskyttes, vokser ønsket om mer regulering, mer kontroll, flere begrensninger og sterkere inngrep mot det som deles på digitale plattformer. Hver enkelt beslutning kan forklares med gode hensikter. Men summen kan bli langt mer alvorlig enn det som presenteres offentlig.
Han ønsker et tydelig skille mellom ulovlige handlinger og lovlige meninger. Trusler, oppfordringer til vold, målrettet trakassering og andre lovbrudd bør behandles av politiet og domstolene, skriver han. Politisk uenighet bør derimot ikke behandles som et sikkerhetsproblem bare fordi den er ubehagelig, skarp eller provoserende.
Et sentralt punkt i innlegget er forholdet mellom offentlige myndigheter, etablerte medier og globale teknologiselskaper. Bergtun mener at disse aktørene kan få for stor innflytelse over hvilken informasjon som blir synlig for befolkningen. Han etterlyser full åpenhet når innlegg begrenses, merkes, skjules eller fjernes, og at brukeren bør få vite hvilken regel som er brutt, hvem som har vurdert saken, og om offentlige myndigheter har vært involvert. Bergtun forklarer at moderne begrensninger av ytringer ikke nødvendigvis skjer gjennom tradisjonell sensur eller formelle forbud. Han peker på virkemidler som algoritmisk nedprioritering – der en bruker fortsatt kan ha adgang til å publisere et innlegg, men samtidig oppleve at svært få får se det – og beskriver dette som en situasjon der ytringen ikke er fjernet, men likevel får mindre betydning i offentligheten.
Bergtun advarer videre mot at staten får rollen som «sannhetsdommer». Etter hans syn bør myndighetenes oppgave være å håndheve loven, ikke å avgjøre hvilke politiske tolkninger som er korrekte. Han mener at påstander som vurderes som feilaktige eller misvisende, først og fremst bør møtes med dokumentasjon, åpen debatt og motargumenter.
Bergtun mener at alle nye tiltak som kan påvirke digitale ytringer, må vurderes opp mot Grunnloven og menneskerettighetene. Han foreslår at et uavhengig organ skal kunne kontrollere om virkemidlene går lenger enn det som er nødvendig og forsvarlig. Grunnloven § 100 slår fast at frimodige ytringer om statsstyret og andre emner er tillatt, og at begrensninger må være klart definerte og begrunnet i tungtveiende hensyn. Ytringsfriheten er også beskyttet gjennom artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Ytringsfrihetskommisjonen har tidligere påpekt at sosiale medier-selskaper fjerner kontoer og innhold etter egne regler, og at det ikke finnes tilgjengelig statistikk over omfanget eller hva slags innhold som fjernes i Norge.
Ytringsfriheten testes ikke når alle er enige. Den testes når noen sier noe makten misliker.
I innlegget argumenterer Bergtun også for større mediemangfold. Han mener at et demokratisk samfunn trenger alternative medier, kritiske kommentatorer og aktører som utfordrer etablerte oppfatninger.
Og vi trenger sterkere mediemangfold, ikke svakere. Et sunt demokrati trenger alternative medier, kritiske kommentatorer, vanskelige spørsmål og mennesker som utfordrer den etablerte virkelighetsforståelsen. Noen vil ta feil. Noen vil provosere. Noen vil formulere seg dårlig. Slik er prisen for et fritt samfunn.
Han avslutter med en oppfordring om å bygge et samfunn som tåler uenighet.
