«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på fysisk bevis for massegraver etterlatt av Einsatzgruppen.
Holocaust Denial on Trial, eller HDot, forsikrer oss om at det finnes massegraver, og det tviler jeg heller ikke på. Det som er omstridt, er hvorvidt det finnes massegraver som beviser at tyskerne begikk folkemord under andre verdenskrig.
HDoT begynner med å presentere et sitat av Carlo Mattogno revet ut av sin sammenheng, en utdatert påstand fra Germar Rudolf og enda et sitat uten kontekst, denne gangen av Jürgen Graf:
Har man funnet massegravene etter jødene som ble drept i Øst-Europa?
Holocaustbenektere hevder:De fysiske bevisene for massedrapene i Øst-Europa, i form av massegraver og lik, lar seg ikke finne. Verken sovjeterne eller polakkene «har funnet noen massegraver med så mye som noen få tusen lik …»[1]
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Mass Graves Exist
Den tyske Holocaustbenekteren Germar Rudolf beskriver for eksempel hvordan innbyggerne i Marijampolė i Litauen i 1996 forsøkte å reise et minnesmerke over jødene fra byen som var blitt drept. Ifølge Rudolf lette innbyggerne etter massegraven der «titalls tusen» drepte jøder angivelig skulle ha blitt begravet, men de klarte ikke å finne den. Kilden hans var en artikkel i en litauisk avis.[2]
Den sveitsiske Holocaustbenekteren Jürgen Graf generaliserer denne «manglende evnen» til å finne én eneste massegrav i Marijampolė, og hevder at slike hendelser innebærer at «… materielle bevis for et massedrap på jøder i det påståtte omfanget er fullstendig fraværende.»[3]
Her er HDoTs merknader:
[1] Carlo Mattogno and Jürgen Graf, Treblinka: Extermination Camp or Transit Camp? (Theses & Dissertations Press, 2004), p. 226 at http://vho.org/dl/ENG/t.pdf.
[2] Germar Rudolf, «The Controversy about the Extermination of the Jews: An Introduction» citing the Lithuanian newspapers Lietuvos Rytas, August 21, 1996 at http://www.vho.org/GB/Books/dth/fndintro.html#ftn145.
[3] Jürgen Graf, «Raul Hilberg’s Incurable Autism» («Hilberg’s Documentation Problems») at http://www.vho.org/tr/2003/3/Graf344-350.html.
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Mass Graves Exist
HDoT ønsker trolig ikke at du faktisk skal lese Mattognos bok «Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?«, ettersom han der fremfører flere svært overbevisende argumenter mot påstanden om at Einsatzgruppene alene skjøt 2 200 000 jøder og ikke-jøder:
Dersom man tar i betraktning at Einsatzgruppene alene, ifølge de mest omfattende studiene som finnes om emnet, skal ha skutt 2 200 000 mennesker – både jøder og ikke-jøder –,[656] at Wehrmacht-, SS- og politienheter i tillegg anklages for å ha begått flere hundre tusen drap, og at verken sovjeterne eller polakkene – som allerede understreket – har funnet noen massegraver med så mye som noen få tusen lik, må «Sonderkommando 1005»-enhetene ha gravd opp og brent mellom halvannen og tre millioner lik.
«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?» av Carlo Mattogno, side 226-227.
Dette innebærer at de i løpet av 13 måneder måtte ha tømt tusenvis av graver på hundrevis av steder, spredt over et enormt område – og alt dette uten å etterlate seg noen materielle eller dokumentariske spor.
Uten tusenvis av kart hvor gravene var avmerket, ville det åpenbart ha vært umulig å lokalisere disse tusenvis av massegravene i et område på over 1,2 millioner kvadratkilometer. Likevel nevnes ingen slike kart i en eneste rapport fra Einsatzgruppene eller i noe annet dokument, og det er heller aldri blitt funnet slike kart blant de tyske dokumentene som ble beslaglagt av seierherrene etter andre verdenskrig.
Og dersom tusenvis av likbål, slik vitnene hevder, brant om natten til tross for mørkleggingsbestemmelsene, oppdaget og fotograferte heller ingen sovjetiske rekognoseringsfly dem – for ellers ville fotografiene umiddelbart ha blitt utnyttet til propagandaformål.
Germar Rudolf gjenga ikke artikkelen han brukte som kilde på en misvisende måte (et opptrykk av artikkelen finnes nedenfor). Man skulle derfor tro at en upartisk person ville kritisere kilden fremfor personen som benyttet seg av den. Rudolf har siden tatt ny informasjon i betraktning og oppdatert artikkelen sin. Den reviderte versjonen finnes på side 15–60 i «Dissecting the Holocaust – The Growing Critique of ‘Truth’ and ‘Memory’«.
Artikkelen i Lietuvos Rytas («Litauisk morgen») hadde overskriften «Marijampolėje, žydų sušaudymo vietoje, nerasta jokių palaikų» («Ingen menneskelige levninger funnet på henrettelsesstedet for jøder i Marijampolė») og var skrevet av Algis Vaskevičius. Vaskevičius skrev blant annet følgende:
«Under pressekonferansen som ble arrangert i rådhuset i Marijampolė, ble de oppsiktsvekkende resultatene fra de arkeologiske undersøkelsene og sonderingene offentliggjort. Undersøkelsene gjaldt folkemordet på jødene som hadde funnet sted i byen. På stedet som ble antatt å være gravstedet for jødene, og hvor det er reist et minnesmerke, klarte arkeologene ikke å finne noen menneskelige levninger, selv om historiske kilder hevder at mellom fem og ti tusen personer av jødisk eller annen nasjonalitet ble skutt der.
‘Vi har lenge hatt mistanke om at grensene for gravstedet var unøyaktig fastsatt’, sa Gediminas Kuncaitis, leder for kulturminnevernet i Marijampolė-distriktet. ‘Det sirkulerte ulike rykter som det var nødvendig å få avklart.’
G. Kuncaitis opplyste at formålet med den arkeologiske ekspedisjonen var å fastslå det nøyaktige stedet for massakren, utarbeide en plan for istandsetting av graven og hedre ofrene. De mest pålitelige dokumentene viser at 239 personer ble skutt på dette stedet i juli 1941, ved bredden av elven Šešupė, og at ytterligere 5 087 personer ble skutt 1. august samme år, blant dem 109 psykiatriske pasienter.
Kulturminneverneren minnet om hvordan det etter krigen ble fabrikkert dokumenter som oppga en feilaktig henrettelsesdato og et uriktig antall ofre. Ifølge lederen for undersøkelsene, A. Merkevičius, som har doktorgrad fra Universitetet i Vilnius, er det blitt klart at minnesmerket som er fredet av staten, som det bevilges offentlige midler til vedlikehold av, og hvor det har vært avholdt minnemarkeringer for folkemordet på jødene, ‘er basert på en usannhet, fordi det ikke finnes noen levninger på dette stedet. Det er mulig at det ikke var tusenvis som ble skutt der, men kanskje noen få hundre personer.’»
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories» av Carlo Mattogno, side 694-695.
Her kan du se hele sammenhengen som Grafs sitat inngikk i. Som det fremgår, var dette konklusjonen på et resonnement han hadde bygget opp over tid. Han hevder at materielle bevis for et massedrap på jøder i det påståtte omfanget er fullstendig fraværende. Det er åpenbart at denne påstanden ikke var basert på én enkelt hendelse. Er HDoT tungnemme, eller handler de i ond tro? Uansett er slike feilrepresentasjoner uakseptable.
En enkel summering viser at det samlede antallet jøder som angivelig var blitt likvidert, lagt sammen med dem som fortsatt levde i gettoene, ligger langt over antallet jøder som befant seg i området før den tyske invasjonen. Dette er imidlertid bare én del av den gåtefulle statistikken:[16]
Den samme innsatsrapporten for nabolandet Latvia opplyser at omkring 25 prosent av den jødiske befolkningen der hadde flyktet sammen med bolsjevikene. For Litauen nevnes det derimot ingen tilsvarende masseflukt. Dette er svært påfallende, ettersom de litauiske jødene hadde like liten grunn som de latviske jødene til å vente seg noe godt fra tyskerne. Jødenes deltakelse i den bolsjevikiske terroren der hadde forholdsmessig vært langt større enn i Latvia og hadde vakt sterk harme i lokalbefolkningen.
En stor del av de litauiske jødene hadde bodd i områder som ble innlemmet i Det tyske riket etter erobringen av Litauen. Da Einsatz-rapporten ble utarbeidet, var disse jødene fortsatt i live. Ifølge Gerald Reitlinger befant det seg på dette tidspunktet 40 000 slike jøder i Grodno-området.[17] Ifølge Korherr-rapporten[18] bodde det fortsatt 18 435 jøder i Königsberg-regionen ved utgangen av 1942.
Ifølge statistikk utarbeidet i Litauen på grunnlag av originaldokumenter fra krigsårene,[19] bodde det 3 693 barn, i tillegg til et stort antall eldre personer helt opp i 90-årsalderen, i Vilnius-gettoen ved utgangen av mai 1942. Ettersom de ikke var arbeidsføre, skulle man ha ventet at disse jødene ville ha vært blant de første ofrene for en eventuell utryddelsespolitikk. I en rapport om skolene i Vilnius påpeker den jødisk-amerikanske forfatteren Abraham Foxman at mellom 1 500 og 1 800 barn mottok undervisning der i oktober 1942.[20]
Endelig er materielle bevis for et massedrap på jøder i det påståtte omfanget fullstendig fraværende. I den litauiske byen Marijampolė ble det i 1996 besluttet å reise et minnesmerke over titusenvis av jøder som angivelig var blitt skutt av tyskerne. Man satte i gang utgravninger på stedet som øyenvitner hadde utpekt, for å finne massegraven, men det viste seg at det ikke fantes noe der.[21] Selv dersom tyskerne senere hadde gravd opp og kremert disse titusenvis av likene, slik Hilberg og hans meningsfeller hevder, ville en massegrav fortsatt være lett å identifisere på grunn av endringer i jordlagene.
Under slike omstendigheter ville en samvittighetsfull historiker ikke uten videre godta feltrapportene som en ufeilbarlig kilde.
«Raul Hilberg’s Incurable Autism» av Jürgen Graf.
Det mest slående ved hele saken er at massegraven HDoT viser til her, faktisk ikke beviser noe som helst. Resultatene var ikke entydige, noe Algimantas Merkevičius, mannen som utførte den arkeologiske utgravningen, selv innrømmet i følgende uttalelse:
«Ja, jeg undersøkte massegravene i Marijampolė i 1996. Formålet var å finne den nøyaktige plasseringen av gravene. Det antatte gravstedet var tomt, og jeg fant massegravene omtrent 100 meter utenfor dette området. Mennesker var blitt drept og begravet i en stor grøft. Men da den nøyaktige plasseringen var funnet, var arbeidet mitt avsluttet. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som ble drept, eller hvor stort området med massegraver var.»
Jeg har tidligere tatt for meg den angivelige massegraven i Marijampolė i andre halvdel av denne artikkelen. Jeg anbefaler at du tar en titt på den.
Nå som jeg har fått ryddet opp i misforståelsene, kan vi gå videre til selve saken. La oss begynne med den første setningen: «Det finnes tusenvis av massegraver over hele Litauen, Latvia, Ukraina, Krim og andre deler av de tidligere sovjetiske territoriene.»
Når en historiker som representerer den etablerte historieskrivningen om «holocaust» forteller deg at det finnes en massegrav, bør følgende spørsmål stilles:
1) Ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse?
2) Dersom svaret er ja, hvor mange lik ble funnet?
3) Var de i det hele tatt jødiske?
4) Dersom de var jødiske, var de sivile eller stridende fiender?
Først når alle disse spørsmålene er besvart, kan man avgjøre hvorvidt graven utgjør bevis for et folkemord.
Fakta om eksistensen av tusenvis av massegraver i øst
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Mass Graves Exist
Det finnes tusenvis av massegraver over hele Litauen, Latvia, Ukraina, Krim og andre deler av de sovjetiske territoriene. Yad Vashem gjennomfører et prosjekt for å identifisere massegravene i et område nazistene kalte Reichskommissariat Ukraine – et område som utgjorde omtrent en sjettedel av landområdet tyskerne okkuperte. Prosjektet pågår fortsatt, men en foreløpig oversikt over bare Reichskommissariat Ukraine inneholdt per februar 2013 mer enn 1 500 identifiserte massegraver. Oversikten oppgir GPS-koordinater, navnet på byen eller drapsstedet og en beskrivelse av henrettelsen eller henrettelsene som fant sted der.[6]
Mer konkret deler Yad Vashems rapport Reichskommissariat Ukraine inn i 17 distrikter. Ett av disse er Zjytomyr-distriktet, som omfatter både byen med samme navn og de omkringliggende områdene. I dette distriktet har Yad Vashem identifisert 105 massegravsteder, blant annet i eller i nærheten av Andrusjevka, Baranovka, Barasji, Bazar, Berditsjev, Tsjernjakhov, Tsjervonoje, Tsjudnov, Dzerzjinsk, Khodorkov, Kolodjanka, Korosten, Ljubar, Miropol, Novograd-Volynskij, Radomysjl, Usjomir og Janusjpol, i tillegg til en rekke andre steder. Dette er bare en delvis oversikt over byene og henrettelsesstedene i Zjytomyr-regionen.[7]
I tillegg til Yad Vashems prosjekt fant en sovjetisk etterkrigskommisjon, Den ekstraordinære statskommisjonen, seks massegraver i et skogsområde nær byen Zjytomyr. Der gravde kommisjonen opp 962 lik av begge kjønn og i ulike aldre. I et annet område nær byen fant den ytterligere 13 massegraver. Også disse ble åpnet, og levningene ble undersøkt. Kommisjonen anslo at gravene inneholdt minst 20 000 lik.[8] Den gravde med andre ord opp de faktiske gravene, telte levningene fysisk og foretok rettsmedisinske undersøkelser av dem.
Lenken i fotnotenummer 6 er utdatert, men jeg klarte å finne den riktige. Fotnotenummer 7 viser til det samme nettstedet. Jeg klikket meg inn på et tilfeldig drapssted fra siden og fant følgende opplysninger. Ingen av spørsmålene jeg stilte tidligere, blir besvart. Dette får meg til å tro at det ikke ble gjort noe forsøk på å lete etter levningene.
Det eneste bevismaterialet nettstedet legger frem, er vitneutsagn fra to personer og en sovjetisk rapport. Vi forventes med andre ord bare å høre på og tro. Jeg oppfordrer deg til å undersøke opplysningene som er gitt om drapsstedene, og se om noen av de viktige spørsmålene faktisk blir besvart.
I tredje avsnitt får vi endelig noen svar. Påstanden er at det ble funnet minst 20 000 lik i flere massegraver utenfor Zjytomyr. Les del to for min undersøkelse av påstanden om massegravene ved Zjytomyr.
I tillegg til Yad Vashems prosjekt fant en sovjetisk etterkrigskommisjon, Den ekstraordinære statskommisjonen, seks massegraver i et skogsområde nær byen Zjytomyr. Kommisjonen gravde opp 962 lik av begge kjønn og i ulike aldre. I et annet område nær byen fant den ytterligere 13 massegraver. Også disse ble åpnet, og likene ble undersøkt. Kommisjonen anslo at gravene inneholdt minst 20 000 lik.[8] Den gravde altså opp selve gravene, telte likene fysisk og foretok rettsmedisinske undersøkelser av dem.
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Mass Graves Exist
Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.
