SIONISME Arjuna utvikler sionismens fremtog i Latin-Amerika etter fredsprisen år 2025 og USAs påfølgende angrep på Venezuela.
Mye er sagt om årets prisvinner. Selv etter mange og helhjertede forsøk på å legitimere årets valg, er nok følelsen de aller fleste sitter igjen med en lettere forvirring – slik det gjerne er når det som blir presentert av andre ikke samsvarer med det man selv opplever, når kartet ikke stemmer med terrenget. Fredsprisen 2025 var belemret med mange uregelmessigheter, også sett i forhold til tidligere utdelinger, blant annet med den usannsynlige økningen i odds favør María Corina Machado bare ett døgn før den offisielle kunngjøringen, noe som i beste fall tyder på en lekkasje.
Nobelkomiteen hadde rett og slett ikke noen sterkere sak, ingen rykende pistol kunne fremvises. Der man før kunne sitte i FNs Sikkerhetsråd med et reagensrør eller hyre en ambassadørdatter til å fortelle vitnesbyrd om drap på kuvøsebarn, for å legitimere krig, så gidder man ikke engang å late som om fredsprisen nå skulle tjene noe «nobelt» formål. Så hvorfor fikk María Corina Machado prisen? Hvorfor løy Colin Powell i Sikkerhetsrådet? Hvorfor hyret man datteren av Kuwaits ambassadør til USA for å lyve om irakiske soldaters drap på kuvøsebarn? «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor».
Utdelingen har åpenbart blitt et verktøy for maktstrukturen som er kjent under mange navn, men hvor betegnelsen «den dype staten» trolig gir den mest presise assosiasjonen hos folk flest – den internasjonale strukturen som sørger for at politikken globalt forblir den samme og beveger seg mot et teleologisk mål, uavhengig av hvilke regjeringer som dannes i de respektive nasjonene.
De fleste har hørt om Abraham-avtalene, som offisielt handler om at de sunnimuslimske landene som omgir Israel skal normalisere forholdet sitt til sistnevnte. I realiteten dreier det seg imidlertid om oppbyggingen av en felles front mot noen felles fiender – Iran og Jemen – samt en sementering av Israels makt og utbredelse i regionen.
Et mindre kjent prosjekt, men med potensielt like store implikasjoner, er Isak-avtalene – en prosess for å tvinge på plass sionistisk orienterte regjeringer i de sør-amerikanske landene. Og det er her Venezuela plutselig kommer inn fra sidelinjen i 2025, med anti-sionisten Nicolás Maduro i skuddlinjen.
For med Donald Trump tilbake i presidentembetet kan forutsetningene for den andre av disse avtalene med bibelske navnereferanser settes i sving. Innledningsvis var det allerede et poeng at tidligere president i Honduras, den uttalte sionisten Juan Orlando Hernández, som var fengslet i USA dømt for smugling av hundrevis tonn av kokain, ble benådet av Trump og sluppet fri. Når denne kommentaren blir forfattet er det imidlertid klart at Nasry Asfura, Trump-alliert og uttalt sionist, har vunnet valget nettopp i Honduras etter sterke trusler fra Trump og vil mest trolig, mer eller mindre fordekt, sammen med Hernández sørge for at Israels interesser er ivaretatt i det landet.
Colombia har tydelig valgt side med harde utfall mot Israel under det pågående folkemordet og med utvetydig støtte til Venezuela, og vil (sammen med Cuba og Brazil) kunne vente seg hele arsenalet av verktøyene for undergraving som USA har til rådighet. Mexico, Equador, Paraguay, Panama, Bolivia, Chile, El Salvador og Argentina er for øvrig allerede semi-offisielt i den latin-sionistiske folden og vil således bli skånet og etter behov støttet.
Mange har ment at Israel vil være svekket og isolert etter folkemordet i Gaza, men dette er mer ønsketenkning enn virkelighet: Israel er trolig sterkere enn noen gang og utøver større innflytelse og makt enn tidligere i historien. Moralsk sett er det selvfølgelig fullstendig kollaps, men «Overton-vinduet» spiller også inn her: ingen bryr seg om moral lenger, og skal du kjempe moralsk, eller med henvisning til moral, så kjemper du allerede med én hånd på ryggen.
Dessuten er det ikke befolkningen – som eventuelt kunne følt moralsk indignasjon – som bestemmer politikken i demokratier. Venstresiden ser samtidig ut til å oppleve en nærmest global utslettelse: De har mistet makt og oppslutning verden over, og restene av disse orienterer seg faktisk nå også enda mer mot høyre, slik vi også ser i Norge.
Det er venstresiden som fremstår maktesløs, tannløs, ryggløs, isolert og marginalisert – og de bør spørre seg hvorfor; selv med regjeringsmakt? Hva dette vil innebære for verdens befolkning gjenstår å se, men for Israel og deres ambisjoner lover utviklingen godt: prosjektet deres fortsetter ubønnhørlig, uten altfor mange reelle hindringer.
