Hva er anti-hvithet?

KRONIKK Jeg vil i denne artikkelen foreslå en formell definisjon på anti-hvit ideologi og belyse dens mange aspekter.

Anti-hvithet som et konsept og sosialt fenomen har stått i sentrum for europeiske nasjonalister i flere tiår, men til tross for dette vil jeg argumentere for at det har forblitt et diffust konsept som selv de fleste hardnakkede og rasebevisste nasjonalister, og til og med nasjonalsosialister, bare har en vag forståelse av. Dette har skapt en stort sett reaktiv «jeg kjenner det igjen når jeg ser det» holdning til ideen om rasisme mot hvite, hvilket er langt fra ideelt fra et proaktivt, politisk perspektiv. Derfor vil jeg, som en ung mann som vokste opp i den mest intense anti-hvite atmosfæren verden noensinne har sett fra de tidlige 2010-årene og til nå, gjøre et forsøk på å utforme en formell og helhetlig forståelse av hva Anti-hvithet er, og hvordan det uttrykker seg.

Min definisjon er den følgende:

Anti-hvithet er den politiske og rasemessige undertrykkelsen av hvite gjennom (1) undertrykkelsen av ethvert forsøk blant hvite på å organisere seg kollektivt for sine politiske interesser og rettigheter basert på (2) en underliggende forståelse om at hvite er fundamentalt moralsk underlegne som en gruppe, underbygd av (3) en ensidig og reduksjonistisk tolkning av hvit/europeisk historie.

Mens rasisme i seg selv er et universalt fenomen så vil jeg argumentere for at anti-hvit ideologi er enestående i hvor gjennomgripende, universal og fanatisk den uttrykkes i vestlige samfunn i dag. Imidlertid er det viktig å forstå nyansene i hvordan den uttrykkes.

Anti-hvithet er implisitt — sjelden eksplisitt

Jeg vil argumentere for at det som gjør anti-hvithet så eksepsjonelt effektivt som en kontrollmekanisme er at det alltid tas som et antatt underliggende fundamentalt premiss som aldri eksamineres i seg selv. Et klassisk eksempel er hvit opposisjon til masseinnvandring. Til tross for at det er tallrike eksempler på fullstendig rasjonale motivasjoner blant hvite i arbeider-, og middelklassen til å motsette seg dette, fra bekymringer til effekten dette vil ha på boligpriser til sosial dumping, så diskuteres denne i massemediene som om den per definisjon er illegitim, uten noen undersøkelse av de underliggende premissene for dette. Ethvert forsøk blant hvite på å utøve kollektiv politisk makt eller opprettholde autonomi, helt ned til noe så smått og uvesentlig som et forsøk på å holde et enkelt nabolag hvitt, selv når det er fullstendig defensivt og reaktivt, kategoriseres som et overgrep mot andre grupper.

Det som gjør anti-hvithet så lumsk her er at dens implisitte natur gjør det enkelt for kontrollert opposisjon, typisk høyrevridde konservative/populistiske politiske partier, å skape en illusjon av at de representer hvite interesser uten å faktisk gjøre dette. Dette gjøres ofte via bruk av «hundefløyter» (kodede politisk budskap rettet mot et bestemt publikum, i dette tilfelle hvite), der gitte politikere vil komme med tilslørte rasistiske utsagn for å gi hvite et inntrykk av at de i all hemmelighet er på deres side, til tross for at disse utsagnene aldri følges opp av konkret politisk handling når tiden er inne. Videre vil selv de mest ytterliggående høyrepopulistiske partier akseptere det underliggende premisset om at hvit politisk organisering per definisjon er illegitimt ved å ramme inn sin motstand mot anti-hvithet gjennom proxy-spørsmål som kriminalitet, eller ved å fronte rasefremmede for å vise hvor «ikke rasistiske» de er. Det beste eksempelet i vår tid er selvfølgelig Donald Trump, som i 2016 førte en presidentkampanje basert på et implisitt løfte om å «gjøre Amerika hvitt igjen». Likevel ville du hatt vanskelig for å finne nok eksempler på at Donald Trump viser til hvite politiske interesser – ikke engang nok til å telle på ti fingre siden den gang (sammenlignet med hundrevis av eksempler på jødiske/sionistiske interesser) og jeg tviler på at du kan finne et eneste eksempel på at han brukte sin makt til å innføre eksplisitt pro-hvit politikk.

Som en konsekvens har hvite flest i dag ikke engang et språk for å uttrykke sine politiske interesser. Dermed blir bekymringene deres alltid kapret og omdirigert av kyniske aktører som den sionistiske reaksjonære høyresiden. Disse kreftene har lenge forsøkt å koble hvite interesser til sionistisk imperialisme, til tross for den massive og objektive skaden dette har påført Europa som en av de mest sentrale drivkreftene bak destabiliseringen av Midtøsten og de påfølgende migrantstrømmene.

Ergo må enhver genuin pro-hvit organisasjon gjøre spørsmålet om anti-hvithet eksplisitt ved å tvinge anti-hvite aktører til å forsvare sine handlinger på deres underliggende premisser, samt fokusere sin strategi direkte på hvite politiske interesser, snarere indirekte via proxy-saker som kriminalitet og kulturspørsmål.

Anti-hvithet gjør hvite moralsk underlegne

Hvit moralsk underlegenhet utgjør det grunnleggende rasjonalet bak undertrykkelsen av hvit politisk organisering og selvbestemmelsesrett. Denne ideen indoktrineres i hvite fra barnsben av via presentasjonen av enhver form for hvit maktbruk i møte med andre folkeslag som umoralsk. Europeisk historie presenteres i et rent reduksjonistisk perspektiv der universale fenomen som slaveri anses som mer umoralsk når det utføres av hvite.

Videre skiller anti-hvithet seg ut i hvordan skyld kollektiviseres universalt, sammenlignet med når medlemmer av andre raser uttrykker konvensjonell rasisme. Selv når objektivt rasemotiverte forbrytelser begås mot hvite – av personer med annen rasetilhørighet – så uttrykkes aldri så mye som en implikasjon på at dette kan være en del av en større trend og legges alltid på individet. Selv ikke større saker som den beryktede Rotherham-saken fra Storbritannia der pakistanske menn systematisk utnyttet hvite britiske jenter over flere tiår har noensinne ført til slike diskusjoner (i dette tilfellet godt hjulpet av det reaksjonære høyres dirigering av samtalen til Islam). Sammenlign dette med hvordan selv de mildeste eksempler av at hvite tråkker ikke-hvite på tærne vil medføre åndeløse kronikker fra massemediene om hvordan hvite som et kollektiv må skjerpe seg. Jeg har sett artikler der innvandrere uironisk presenterer eksempler på hvordan hvite, på litt klønete vis, spurte om deres opprinnelsesland som den «utålelige rasismen» de utsettes for i dagliglivet.

Ergo: Hvit rasisme anses alltid som universal, selv når den uttrykkes på individnivå. Den kollektiviseres. Dette virker sammen med følelsen av hvit moralsk underlegenhet, som indoktrineres i både hvite og ikke-hvite gjennom presentasjonen av hvit kultur, historie og ethvert forsøk på hvit selvhevdelse som destruktiv og illegitim. Dette må igjen alltid presenteres som en underforstått antakelse, ettersom det å konstatere rett ut at hvite som kollektiv er fundamentalt moralsk underlegne, ville møte for mye motstand. Men det er den eneste måten å faktisk rettferdiggjøre den unike undertrykkelsen av ethvert forsøk på kollektiv hvit organisering.

Anti-hvithet er totalitær

Totalitarisme viser til utviskingen av skillet mellom den offentlige og private sfæren med hensyn til ideologi. Anti-hvithet er allestedsnærværende i vårt moderne samfunn. Talløse statlige og private initiativer arbeider til enhver tid for å fremme «rettighetene» og de politiske interessene til innvandrergrupper og seksuelle minoriteter, mens ethvert forsøk på selv indirekte pro-hvit aktivisme hensynsløst undertrykkes. Ethvert homogent hvitt sted, selv den mest ubetydelige landsbygd, anses som illegitimt per definisjon og forbedret av introduksjonen av andre rasegrupper. Går du gatelangs i en hvilken som helst europeisk by, vil du se tallrike eksempler på reklamer med ikke-hvite personer, lenge før du har tatt hundre skritt. Ethvert TV-show som bare har hvite deltakere anses som illegitimt per definisjon, og å finne et historisk europeisk show eller en film der hvite ikke erstattes av ikke-hvite som en politisk fleks har blitt regelen, snarere enn unntaket. Jeg er ikke i tvil om at graden av propaganda rundt anti-hvithet i vesten i dag er sammenlignbart med promoteringen av kommunismen i Russland på toppen av stalinismen.

Anti-hvithet er dogmatisk

Anti-hvit ideologi er fullstendig rigid og dogmatisk håndhevet. Dets sentrale prinsipper vedrørende bannlysningen av hvit politisk organisering og hvit moralsk underlegenhet er aldri et objekt for diskusjon eller skeptisisme. Anti-hvithet debatteres bare med hensyn til hvor undertrykkende og fort den skal gjennomføres. Det er kun et spørsmål om hvor hardt støvelen på hvites nakker skal presse ned, aldri om dette er moralsk i seg selv. Motstand behandles enten som kjetteri, psykisk lidelse eller ondsinnet. Den har mer likhet med religiøs fanatisme fra det 12. århundret enn moderne rasjonal tenkning basert på empirisme.

Anti-hvithet er uærlig

Anti-hvithet, vanligvis referert til som «anti-rasisme» eller «anti-fascisme», er fullstendig bedragersk i hvordan den representerer seg selv i samfunnet. Mens anti-rasisme etter sigende bare skal beskytte sårbare minoritetsgrupper så uttrykker den seg nærmest alltid som et aggressivt angrep på hvite. I en kontekst der staten har begrensede ressurser så kan du ikke dirigere ressurser til en importert og fremmed populasjon uten å samtidig ta disse vekk fra innfødte hvite som har vel så mye bruk for de samme ressursene. Du kan ikke presse minoritetsgrupper inn i posisjoner som gir politisk, økonomisk eller kulturell innflytelse uten samtidig å presse ut hvite. For hvert eneste initiativ som øker makten eller beriker en ikke-hvit innvandrer (som aldri behøver å være her i første omgang) så finnes det en hvit taper. Dette er spesielt gjeldene for hvite på bunnen av den den sosioøkonomiske rangstigen som, i motsetning til ikke-hvite minoriteter, ikke har noen politiske initiativer eller aktivist-grupper som representerer dem direkte.

Anti-hvithet er dessuten uærlig i hvordan den presenterer masseinnvandring som en økonomisk nødvendighet. Det har blitt dagligdags å høre politikere og andre samfunnseliter lire av seg moralske aforismer uten rot i empirisk virkelighet om at «mangfold er vår største styrke» og en importert amerikanisert forståelse av at det er innvandrere som bygger landene våre. Dette til tross for at vi nå har tilgang til et hav av studier som igjen og igjen bekrefter at ikke-hvit innvandring er en økonomisk byrde.

Til slutt har vi den uærlige dekonstruksjonen av hvit identitet og den hvite rasen som du ofte møter når du diskuterer disse temaene. Dette er åpenbar og grov løgnaktighet, ettersom det aldri er noe problem å definere hva en hvit person er når man snakker om at det er «altfor mange hvite menn» i styrene til aksjeselskaper eller likende. Men når hvite ønsker å stå opp for seg selv så er plutselig hvithet en udefinerbar «sosial konstruksjon». Denne selvmotsigelsen er imidlertid nok et aspekt av anti-hvit ideologi som aldri tematiseres.

Anti-hvithet er klassekrig

Anti-hvithet er fordelaktig for en liten svikerklasse blant hvite, mens den fullstendig undergraver den produktive majoriteten av arbeider-, og middelklasses hvite som fratas enhver mulighet til å promotere sine egne interesser direkte. Masseinnvandring undergraver fagforeningers (tradisjonelt maktbastionen for den hvite arbeiderklassen) forhandlingsrom vis-à-vis storkapitalen, hvilket forklarer hvorfor storkapitalen universalt blir sterkere og sterkere jo mer heterogene hvite samfunn blir. Seksuelle minoriteter med lite interesse for reproduksjon (og ergo ingen interesse for hvit kollektiv fremtid) rekrutteres som politiske fotsoldater, motivert av sin bitterhet mot den heteronormative hvite majoriteten. Anti-hvithet sikrer at i et politisk rom der venstresiden representerer ikke-hvite og seksuelle minoriteter og høyresiden den økonomiske eliten, så har den produktive majoriteten ingen politisk representasjon, og kan bare håpe på å karre til seg smuler indirekte ved å hekte seg på saker som anti-islam og anti-kriminalitet, eller stemme på venstresiden, vel vitende om at de stiller bak favoriserte minoritetsgrupper i køen for økonomiske goder. Den samme hvite svikerklassen som er fullstendig isolert fra de negative effektene av masseinnvandring (som kriminalitet) og aktivt bruker multikulturalisme til å forskanse sine egne maktposisjoner uttrykker en pervers stolthet over å fremme «toleranse» som ikke koster dem noe. Samtidig demoniserer de taperne i dette systemet for å agere med rasjonell egeninteresse.

Anti-hvithet er udemokratisk

Demografisk transformasjon har vært en topp og ned beslutning i alle hvite land. Den hvite majoriteten har aldri blitt bedt om sitt samtykke!. Jeg utfordrer deg til å finne ett eneste eksempel i Europa og utenfor der hvite stemte for dette i en folkeavstemning, eller der et politisk parti vant et klart mandat basert på et budskap om multikulturalisme og masseinnvandring. Isteden har vi sett en gradvis prosess der terskelen stadig har blitt hevet, fra arbeidsinnvandrere som vi ble lovet bare skulle bli her en kort stund, til flyktningsmigrasjon som en «moralsk nødvendighet» og til vårt nåværende kosmopolitiske og anti-hvite politiske orden der ideen om at hvite skal bli en minoritet i egne land er en implisitt selvfølge. Anti-hvithet kan ikke diskuteres demokratisk på grunn av dens uærlige og implisitte natur, og den kunne aldri vinne støtte blant majoriteten av hvite hvis den ble presentert utilslørt. Dette er selvfølgelig irrelevant for ideologisk anti-hvite eliter, ettersom meningene til den hvite majoriteten per definisjon ikke har legitimitet.

Anti-hvithet opprettholdes via kontrollert opposisjon

Anti-hvithet er bare bærekraftig fordi det hvite sinnet som rettmessig og regelmessig bobler opp alltid uskadeliggjøres ved å dirigeres inn på meningsløse sidespor der den til slutt fuser ut. Europeisk motstand mot masseinnvandring blir omdirigert til anti-islam og pro-sionisme. Nigel Farage omdirigerte britisk sinne mot folkeutbytte til motstand mot EU. Donald Trump tok den hvite energien som bar ham til seier mot alle odds i 2016 til det klovneshowet vi nå kjenner til som MAGA, eller utvannet Reaganisme. Hvit raseoppvåkning styres mot tannløs kristenidentitet. Alt dette forsterker den implisitte grunnideen om at direkte, kollektivistisk hvit politisk organisering per definisjon er illegitim.

Anti-hvithet kan ikke skilles fra jødespørsmålet

Anti-hvithet er et etterkrigstidsfenomen og er direkte korrelert med og knyttet til fremveksten av jødisk makt og sionismen som den suverene politiske beslutningstakeren i «Vesten». Mens jeg ikke har mulighet til å gå inn i dette i detalj her så kan man peke direkte tilbake til den jødiske Franz Boas utvikling av konseptet om kulturrelativisme og dennes destruksjon av den darwinistiske rasebiologien som startpunktet for anti-hvit ideologi. Deretter fulgte den jødisk-dominerte Franfurterskolen og kritisk teori som brakte oss 1968-generasjonen, og til slutt de sionistiske krigene ført av jødisk nykonservatisme mot Midtøsten – som den største drivkraften bak det demografiske skiftet i Europa. Du kan ikke diskutere anti-hvithet som ideologi uten også å diskutere jødespørsmålet, og enhver som prøver å skape et kunstig skille mellom de to gjør seg skyldig i kontrollert opposisjon, bevisst eller ikke.

Konklusjon

Hvit kollektiv politisk organisering har en iboende legitimitet, simpelthen fordi hvite er folkegrupper med tradisjonelle hjemlige territorier som kan komme under trussel som alle andre, og må være i stand til å møte disse på lik linje og med den samme retten som andre folkegrupper. Anti-hvithet er en unik form for rasisme i at den ikke bare etterstreber å gjøre hvite politisk maktesløse i sine egne hjemland, men til syvende og sist utradere hvite via demografisk utskiftning.

Vi lever i et vendepunkt i Europeisk historie. Mens alle aspektene jeg har beskrevet over gjør anti-hvithet til et enormt effektivt kontrollsystem, så kan vi se at det begynner å slå sprekker. En økende andel av unge hvite som bevisst er klar over at de har ingenting investert i fremtiden til vårt nåværende anti-hvite status quo og hvor uutholdelig urettferdig dette er, kombinert med jødisk hykleri over folkemordet i Palestina er i ferd med å strekke dette systemet til bristepunktet. Det reaksjonære høyre må gå stadig lenger retorisk for å holde hvit misnøye i sjakk, og det er uvisst hvor mye lenger de kan holde på med dette uten å levere konkrete politiske gevinster for hvite.

Ingenting av dette betyr noe imidlertid, så lenge de som eksplisitt eller implisitt hevder å fremme hvite politiske interesser forsetter med de samme mislykkede strategiene de har brukt inntil nå. Å gjemme seg bak proxy-saker forskanser den underliggende ideen om at hvit politisk organisering er illegitim, selv mens sulten for og bevisstheten rundt nødvendigheten av dette er større enn noen gang før. Den endeløs syklusen av solidaritetsbrudd blant hvite kan bare endres når pro-hvite aktivister holder hverandre ansvarlige for å ikke gjøre kampen for retten til hvit politisk organisering eksplisitt og kompromittere med jødisk makt. Bare gjennom dette kan vi nå den kritiske massen av politisk organiserte hvite som systemet ikke vil kunne ignorere eller knuse.