KOMMENTAR Om hvorfor reaksjonære og revolusjonære tankeganger er inkompatible, og hvordan det reaksjonære høyre er et ormebol av kontrollert opposisjon.
I en verden etter 7. oktober og den påfølgende eksplosjonen av antisemittiske holdninger så har systemet blitt tvunget til å tilpasse seg i et halsbrekkende tempo. Et av de mest fremtredende områdene dette har utspilt seg på er parameterne for akseptabel politisk diskurs. Mens jødiske organisasjoner arbeider på spreng for å samle og koordinere ressurser for å sensurere politisk kritikk av jøder og sionismen, så er det likevel tilfelle at systemet har måttet finne seg i tilstedeværelsen av stadig mer høylytte jøde-kritiske stemmer på den politiske høyresiden, i det minste i den nære fremtiden. Mens dette er en positiv utvikling samlet sett, så betyr det samtidig at systemets stadige adaptasjoner innebærer at markørene for kontrollert opposisjon har flyttet seg, og det blir stadig mer innfløkt å skille mellom genuin opposisjon mot jødisk makt og kontrollert opposisjon som har seg nødt til å inkorporere overfladiske elementer av antisemittisme for å opprettholde sin relevans.
Ergo: Vi har kommet til et punkt der selv eksplisitt kritikk av jøder/sionismen eller flørting med tradisjonell antisemittisk retorikk ikke lenger utgjør noen garanti for at noen ikke utgjør kontrollert opposisjon.
Som et resultat ønsker jeg å belyse det jeg mener er kjernetrekkene som differensierer genuine radikale fra kyniske elementer i den reaksjonære/populistiske høyresiden, som kan dyppe tåen i retorisk antisemittisme for å styre denne radikale energien ned blindveier. Imidlertid er det viktig å påpeke at når jeg snakker om «kontrollert opposisjon» så diskuterer jeg effekt, snarere enn intensjoner. Jeg kan ikke bevise at noe individ eller ideologisk tendens som diskuteres i denne artikkelen bevisst ser på seg selv som en portvokter for det politiske status quo eller jødisk makt, ei heller har jeg noen interesse for dette. Det finnes utallige mulige motivasjoner bak de tendensene jeg vil diskutere: fra en feilaktig verdensforståelse, moralsk feighet forkledd som pragmatisme, en genuin tro på at systemet ikke kan endres noe mer enn minimalt, eller til og med økonomisk egeninteresse. Poenget er at uavhengig av den bakenforliggende motivasjonen så er effekten den samme: Å lede den voksende radikale energien ned blindveier som til syvende og sist er fordelaktig for systemet.
For å holde diskusjonen oversiktlig så vil jeg kategorisere de ulike politiske strømningene jeg diskuterer – kristen-nasjonalisme, populistisk anti-globalisme og den neo-reaksjonære bevegelsen – under paraplybegrepet «det reaksjonære høyre».
Det mest sentrale trekket ved det reaksjonære høyre som gjør det så lumsk og kontraproduktivt er at det adresserer ulike symptomer på jødisk makt mens det samtidig forsøker å omgå, nedprioritere eller sidestille jødespørsmålet med andre saker. Tilnærmingen varier over et spektrum fra å slå hardt ned på alle former for antisemittisme til å bruke eksplisitt antisemittisk retorikk, men uten noen overordnet og helhetlig eller grovt feilaktig ideologisk kritikk av jødisk makt. I den grad det anerkjennes at jødisk makt utgjør et problem, så mangler det en forståelse av jødisk makt som et holistisk system som overskrider skillet mellom venstre- og høyresiden i politikken.
Det andre hovedproblemet bak den reaksjonære tendensen er hvordan den ofte tåkelegger spørsmålet om amerikansk imperialisme og fremmer ideen om at hvite fortsatt har en egeninteresse i den fortsatte suksessen til amerikansk økonomisk-, og militærmakt. Dette fremstår desto viktigere for meg nå, med tanke på den pågående militæroperasjonen i Venezuela, som fant sted mens jeg skrev denne artikkelen.
Jeg var skuffet, men langt fra overasket over flommen av smigerfull tilbedelse for Den oransje mannens handlinger i Venezuela blant så mange som burde vite bedre. I løpet av timer ble vi møtt av en flod av de samme tre til fire «talking points» om hvorfor det var bra at USA knuste en «kommunistisk diktator» og at opposisjon mot denne operasjonen er «third-worldist» og «brown-coded». Dissemineringen av slike talking points er nærmest alltid et tegn på en pågående propagandistisk påvirkningsoperasjon, i dette tilfelle godt hjulpet av ekko-kammeret som har opparbeidet seg på Twitter/X etter Elon Musks overtakelse av selskapet.
Før vi går videre er det viktig å forstå hva den oransje mannen og det jødisk-amerikanske imperiet forsøker å oppnå i Venezuela. For det vil jeg vise til ingen andre enn Ben Shapiro.
Ben Shapiro says Trump's "Venezuela coup" has "ended" the "Iraq Syndrome" (a reservation against fighting Israel's wars).
— Chris Menahan 🇺🇸 (@infolibnews) January 7, 2026
"America's interests are paramount and they include a lot of things—from freedom of the seas to the strength of American allies in contentious regions…" 🇮🇱 pic.twitter.com/KrK5cyGIa4
Ergo, USAs jødiske oligarki har et økende problem med populistisk opposisjon mot amerikanske militæreventyr som er objektivt skadelig for den jevnlige amerikanske borgeren. Etter den 7. oktober og krigen i Gaza har de i tillegg et problem med hvor nakent åpenlyst det har blitt hvor underkastet USA er Israel, med en dramatisk økt bevissthet rundt hvor mye av amerikansk imperialisme handler om å fremme sionismens interesser. Dette kom frem blant annet under 12-dagers krigen mot Iran, da Den oransje mannen møtte enorm populær motstand mot å intervenere på vegne av Israel, selv innad i MAGA, frontet av genuine amerikanske nasjonalister som Marjorie Taylor Greene og Tucker Carlson.
Derfor er det rimelig å anta at det primære målet med operasjonen i Venezuela var å selge inn jødisk imperialisme ved å bevege seg vekk fra gamle ideer om nasjonsbygging, hvilket hvite er lei av grunnet hvor bevisst de har blitt på hvor store kostnader dette medfører dem. I stedet ble angrepet på Venezuela presentert som renspikket imperialisme og en maktdemonstrasjon. Snarere enn at ressurser sendes ut, så skal det amerikanske militæret hente ressurser hjem, samt kjempe mot genuine trusler mot amerikanske borgere. Dette er imidlertid ren retorikk. Det finnes lite bevis for Trump-administrasjonens påstander om at Venezuela spiller noen betydelig rolle i å smugle farlig narkotika som fentanyl til USA. Videre er det meningsløst for USA å «ta» oljen fra Venezuela, ettersom USA bare kan kjøpe den, og har gjort dette før, i det minste inntil den første Trump-administrasjonen. Å bruke militære ressurser på å erobre en ressurs du bare kan kjøpe gir ingen logisk mening, selv fra et perspektiv sentrert rundt ren, imperialistisk kynisme. Videre har amerikanske oljeselskaper uansett avvist den oransje mannens oppfordringer om at de skal gå inn og investere i Venezuela, på grunn av hvor ustabil situasjonen i landet fremstår.
Så med all denne konteksten i bakhodet blir det klart at poenget med operasjonen var selve opptrinnet, heller enn noen av de uttalte politiske målsetningene. Å skape et narrativ om fryktløse hvite amerikanske elitesoldater som styrter en «brun» kommunistisk despot for å selge amerikansk imperialisme til hvite zoomere og for å gi trumpismen en sårt tiltrengt propaganda-boost etter de mange fiaskoene i administrasjonens første år. Samtidig ble enhver prinsipiell motstand mot det jødisk-amerikanske imperiet hånet av legionen av betalte høyreorienterte reaksjonære influensere. Slik skal det jødisk-amerikanske imperiet, den største anti-hvite kraften i historien, igjen gjøres «kult» i øynene til unge hvite menn.
Blant de mest prominente eksemplene er på dette er Nick Fuentes, ettersom han gir uttrykk for alle tendensene jeg kritiserer i denne artikkelen. Han er selve prototypen på en reaksjonær, ettersom han ser ut til å mangle et virkelig ideologisk fundament og fremstår som en ren opportunist. Han er også en mester i dobbelkommunikasjon. På den ene siden kan du se ham komme med nøye kalkulerte «based» utsagn om Hitler som lyder bra i korte klipp på Twitter/X for folk som ikke lytter til hva han sier i detalj. I det neste vil han med glede støtte en handling av ren amerikansk militær aggresjon mot Europa over Grønland, noe som potensielt kan koste et ukjent antall hvite liv, eller å uttale uten et snev av skam og ironi at Jeffrey Epstein «var kul som faen«. Dette er klassisk eksempel på å kombinere overfladisk antisemittisk retorikk, som ifølge konvensjonell visdom burde plassere en langt utenfor rommet for kontrollert opposisjon, med subversive ideer som forgifter diskursen. Siden mange ser til denne nye klassen av høyreorienterte influenser-skikkelser som X for sine politiske synspunkter, uten nødvendigvis å være kjent med alt disse figurene står for. Dermed blir gode ideer kombinert med dårlige, og over tid får de dårlige ideene forrang i rom dominert av kontrollert opposisjon.
Videre kjennetegnes den reaksjonære tankegangen av å gå i opposisjon til og reagere på en oppfattet ideologisk trussel, snarere enn å fremme et dypt forankret og sammenhengende verdenssyn. Det reaksjonære høyre står her i kontrast til doktrinære nasjonalister, og i enda større grad nasjonalsosialister, som fremmer en positiv visjon for samfunnet, hvilket forankrer det politiske synet i noe konkret. Det reaksjonære tankesettet er sårbart for villedning og subversjon, fordi den mangler denne ideologiske kjernen. Reaksjonære henger seg dessuten opp i symptomer, snarere enn sykdommen. Istedenfor å sentrerte diskursen rundt jødisk makt så vil reaksjonære heller snakke om kvinner (Andrew Tate), venstresiden/kommunisme (Alex jones), Islam (Tommy Robinson), etc. Mens de ofte kan peke på genuine samfunnsproblemer, om det så skal være problemer med moderne dating, anti-hvite venstreorienterte eller innvandrervold og kriminalitet, så vil disse alltid klare å gjete den legitime opposisjonen mot disse tingene ned en kontraproduktiv blindgate som til syvende og sist tjener en eller annen jødisk interesse. Du behøver bare å observere hvordan kontrajihadismen etter mer enn 20 år ikke har medvirket til å fjerne en eneste muslim fra Europa, men i stedet har skapt en rigid sionistisk støttebase for sionismen i det reaksjonære høyre som ikke fantes før.
Til slutt så vil jeg påpeke hvordan de reaksjonære lover politiske løsninger uten den personlige selvoppofrelsen som det realistisk sett vil kreve. Ta f.eks. Martin Sellner og hans arbeid med å promotere ideen om remigrasjon, hvilket sakte men sikkert er i ferd med å adopteres av reaksjonære krefter over hele vesten. Mens det uten tvil er en god ting at ideen om remigrasjon blir popularisert og introdusert til den videre meningskorridoren, så utgjør det en farlig vrangforestilling å presentere dette som noe som vil skje hvis bare et tilstrekkelig antall roper om det på internettet og uten først å gå inn i en direkte konfrontasjon med jødisk makt. Slik tankegang promoterer apati og manglende driv mot handling. Økende bevissthet blant allmenheten vil til syvende og sist være verdiløs med mindre en autonom bevegelse, fullstendig fri fra sionistisk innflytelse, kan ta tak i den og dirigere massene mot konkrete politiske mål.
Ideen om at vi alle er på samme side fordi vi eksisterer inne i dette vagt definerte «radikale høyre» holder ikke lenger mål. Det er irrelevant om vi er enige om homofilt ekteskap skal forbys eller at masseinnvandring er destruktivt hvis vi ikke kan enes om det sentrale forankringspunktet bak våre ideologiske ståsted. Toleransen for reaksjonære tendenser (og som et resultat, den jødiske innflytelsen som nærmest alltid ligger bak dem) har gått for langt. Du er enten en reaksjonær eller en revolusjonær, og hvis du er en reaksjonær så har du ingen rett til å smykke deg med fascistisk estetikk for å få det utvannede tullet du prøver å selge til å virke spiselig, «fornuftig» og «based».
Det er på tide at de ideologiske skillelinjene mellom ekte nasjonalisme og det reaksjonære «ytre høyre» blir gjort tydelige for alle å se, og at individer som fremmer reaksjonære ideer tvinges til å identifisere seg som dette. Bare gjennom å skape et politisk rom isolert fra alle vektorer for jødisk innflytelse, direkte eller indirekte, kan vi ta det første skrittet mot virkelig politisk forandring.
