Vitnene ved Babij Jar – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende uoverensstemmelsene og selvmotsigelsene i vitneforklaringene fra Babij Jar.

Les også: Vitnene ved Babij Jar – del én

I dag skal jeg fortsette å undersøke vitnene som er presentert av Holocaust Denial on Trial, eller HDoT.

Andre øyenvitner til massakren i Babi Yar:
Det fantes også tilskuere og gjerningspersoner som så eller deltok i henrettelsene og vitnet om Babi Yar etter krigen.

Höfer, en tysk lastebilsjåfør, ble beordret til å dra til ravinen for å hente klærne til de drepte jødene. Han så at jødene ble fratatt dokumenter, bagasje, verdisaker og klær, og var vitne til at de ble drevet gjennom inngangene til ravinen. Höfer beskrev denne delen av ravinen som omtrent 150 meter lang, 30 meter bred og 15 meter dyp.

Mens lastebilen ble lastet med de plyndrede eiendelene, benyttet Höfer anledningen til å se på henrettelsene i ravinen: «To eller tre trange innganger førte til denne ravinen, gjennom hvilke jødene ble ledet. Da de nådde bunnen av ravinen, ble de grepet av medlemmer av Schutzpolizei og tvunget til å legge seg oppå jøder som allerede var blitt skutt. Alt skjedde veldig raskt. Likene lå bokstavelig talt i lag. En politiskytter kom bort og skjøt hver jøde i nakken med en maskinpistol på stedet der han lå … Jeg så disse skytterne stå på lagene av lik og skyte den ene etter den andre. I det øyeblikket en jøde var blitt drept, gikk skytteren over kroppene til de henrettede jødene til den neste jøden, som i mellomtiden hadde lagt seg ned, og skjøt ham. Det fortsatte slik uten avbrudd, uten at det ble gjort forskjell på menn, kvinner og barn … det var en ‘pakker’ ved hver inngang til ravinen. Disse ‘pakkerne’ var Schutzpolizisten, hvis oppgave var å legge offeret oppå de andre likene slik at alt skytteren måtte gjøre idet han passerte, var å avfyre et skudd.»[10]

Kurt Werner, medlem av Sonderkommando 4a, vitnet også om sin deltakelse i henrettelsen: «Det var alle mann på dekk. … Det var utallige jøder samlet der, og et sted var blitt satt opp hvor jødene måtte levere inn klærne og bagasjen sin. En kilometer lenger borte så jeg en stor naturlig ravine. … Så snart jeg ankom henrettelsesområdet, ble jeg sendt ned til bunnen av ravinen sammen med noen av de andre mennene. Det tok ikke lang tid før de første jødene ble brakt til oss over kanten av ravinen. Jødene måtte ligge med ansiktet ned på jorden ved ravineveggene. Det var tre grupper med skyttere nede på bunnen av ravinen, hver bestående av omtrent tolv menn. Jødegrupper ble sendt ned til hver av disse henrettelsesskvadronene samtidig. Hver påfølgende gruppe jøder måtte legge seg oppå restene av dem som allerede var blitt skutt. Skytterne sto bak jødene og drepte dem med et skudd i nakken … Jeg måtte tilbringe hele morgenen nede i ravinen. En del av tiden måtte jeg skyte kontinuerlig.»[11]

Disse vitnesbyrdene viser at det ikke bare var overlevende øyenvitner som hevdet at masseskytingene fant sted. Det finnes også gjerningsmenn og kollaboratører som har gitt lignende vitnemål.

Holocaust Denial on Trial: Babi Yar: Reliability of Witnesses

Jeg har allerede nevnt at HDoT fokuserer på en artikkel av Herbert Tiedemann. Siden HDoTs artikkel ble publisert, har boken «The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno blitt utgitt. Vitneforklaringene til tyskerne Fritz Höfer og Kurt Werner blir diskutert i seksjon 4.5.2, fra side 572.

Den sovjetiske versjonen av den påståtte massakren blir presentert i Mattognos bok, men ikke i HDoT-artikkelen. Om HDoT ble informert om dette vitnemålet er vanskelig å vite, men dersom de var klar over det, er det lett å se hvorfor de ikke ville ha nevnt det.

4.5.1 Den sovjetiske versjonen
Med henvisning til «en artikkel basert på dokumentariske materialer og vitneforklaringer fra folket i Kiev. Forberedt for publisering av Lev Ozerov,» fremstiller The Black Book følgende bilde (Ehrenburg/Grossman 2002, s. 8):

«Et kontor med mange skrivebord ble satt opp i det fri. Fra portene som tyskerne hadde plassert på enden av gaten, kunne ikke folkemengden se disse skrivebordene. Folk ble skilt ut fra mengden i grupper på tretti til førti og eskortert under bevoktning for å bli ‘registrert’. Dokumentene og verdisakene deres ble tatt fra dem. Faktisk ble dokumentene i dette øyeblikket kastet på bakken. Vitner sier at området var dekket av et tykt lag med forkastede papirer, revne pass og fagforeningskort. Deretter beordret tyskerne alle, uten unntak – jenter, kvinner, barn og gamle menn – til å kle seg nakne; klærne deres ble samlet og lagt i pene stabler. Ringer ble revet av fingrene til de nakne menneskene, både menn og kvinner. Deretter stilte bødler de fortapte menneskene opp i rekker langs kanten av den dype ravinen og skjøt dem på kloss hold. Kroppene falt nedover skrenten. Små barn ble dyttet levende ned i ravinen.»

Udo Walendy gjengir et sovjetisk dokument sitert av Erhard Roy Wiehn:

«Det ledende medlemmet av Universitetet i Kiev, professor Aloshin, og flere andre professorer ved universitetet, noen leger og borgere i byen, erklærte under ed:

‘Den 28. september 1941 utstedte den tyske bykommandoen i Kiev en ordre om at alle Kievs jøder (menn, kvinner og barn) skulle samle seg i en forstad til Kiev den 30. september. De skulle ta med seg sine flyttbare eiendeler. Derfra førte SS’ Sonderkommando de ulykkelige menneskene i kolonner på 1 000 personer hver til en ravine som lå rett utenfor byen. Tunge maskingevær var blitt satt opp på begge sider av ravinen, og straks mennene, kvinnene og barna hadde gått inn i ravinen, ble konsentrert ild rettet mot dem, til de hadde falt til bakken. Deretter måtte russiske krigsfanger, stående på begge sider av ravinen og utstyrt med spader, kaste sand over ofrene under de truende geværløpene, slik at det hele ble til en massegrav.’» (Walendy 1992, s. 18; se også Tiedemann 2019)

«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 568.

Så vi har enda en motsigelse. Den tyske versjonen hevder at de påståtte ofrene «ble tvunget til å legge seg oppå jøder som allerede var blitt skutt». I den sovjetiske versjonen «stilte bødler de fortapte menneskene opp i rekker langs kanten av den dype ravinen og skjøt dem på kloss hold». Dette er ikke en liten detalj, og slike ulike versjoner stiller spørsmål ved troverdigheten til begge historiene. Hvis du husker fra del én, uttalte HDoT: «I virkeligheten viser øyenvitneskildringene gitt av overlevende fra Babi Yar stor grad av likhet på viktige måter.» Men denne uttalelsen er bare sann dersom de fremhever det som er likt i de ulike vitnesbyrdene og forkaster resten. I den faktiske virkeligheten er den eneste likheten at de på et tidspunkt ble tvunget til å kle av seg, og at de ble skutt — men selv når det gjelder disse to sentrale punktene, finnes det motsigelser i detaljene.

HDoT hadde klaget på Tiedemanns kilder for vitnesbyrdene han kritiserte. Her ser vi at HDoT selv bruker «The Black Book» som referanse:

[2] En mer utfyllende versjon av Elgorts vitnemål finnes i The Black Book, redigert av Ilya Ehrenburg og Vasily Grossman (Holocaust Library, 1980), s. 8–9.

Holocaust Denial on Trial: Babi Yar: Reliability of Witnesses

Både Tiedemann og Mattogno bruker også «The Black Book» som kilde. Her er Orlows historie igjen:

5. Dimitri Orlow, ett av de påståtte vitnene sitert i en Black Book fra 1980 utgitt av «Holocaust Library»,[29] vitnet:
«En hel kontoroperasjon med skrivebord var blitt satt opp i et åpent område. Folkemengden som ventet ved barrierene som tyskerne hadde reist på enden av gaten, kunne ikke se skrivebordene. Tretti til førti personer om gangen ble skilt ut fra mengden og ført under bevæpnet bevoktning for ‘registrering’. Dokumenter og verdisaker ble tatt fra dem. Dokumentene ble umiddelbart kastet på bakken, og vitner har forklart at plassen var dekket av et tykt lag av forkastede papirer, revne pass og fagforeningskort. Deretter tvang tyskerne alle til å kle seg nakne: jenter, kvinner, barn, gamle menn. […] Klærne deres ble samlet og nøye brettet. Ringer ble revet av fingrene til de nakne mennene og kvinnene, og disse fortapte menneskene ble tvunget til å stå ved kanten av en dyp ravine, hvor bødler skjøt dem på kloss hold. Kroppene falt nedover skrenten, og små barn ble kastet levende ned. Mange ble sinnssyke da de nådde henrettelsesstedet.»

«Babi Yar: Critical Questions and Comments» av Herbert Tiedemann

Og her er noen kritiske spørsmål som Tiedemann tar opp:

Orlow skal angivelig ha sett alt dette i løpet av noen få minutter, fra området til en kabelfabrikk.[30]
Dato? Hvor ble kontoroperasjonen satt opp? Hvor mye personell og tid ville de ulike operasjonene kreve? Sovjetiske borgere bar ikke pass! Bekreftende vitner???
Selv om folk ved barrierene ikke kunne se skrivebordene, ville de ikke ha unnlatt å høre skuddsalvene. Hvorfor ble det ikke gjort forsøk på å flykte, særlig etter mørkets frembrudd? Det ulendte, oppsprukne området var ideelt for å gjemme seg.
På dette punktet en viktig generell merknad. Mer enn halvparten av den påståtte ruten til henrettelsesstedet gikk gjennom tettbygde byområder. Hvorfor klarte ikke Stalins håndlangere å finne skikkelige vitner selv i dette området? Hvorfor finnes det heller ingen vitner eller rapporter fra Wehrmacht? Ferierende, for eksempel, ville neppe ha holdt slike forferdelige hendelser for seg selv.
Vi får vite at grupper på tretti til førti personer om gangen ble ført av gårde under bevæpnet bevoktning. Hvor lang tid ville dette alene ta?
Barn og jenter? Ifølge jødiske og sovjetiske kilder hadde nesten alle unntatt de eldre blitt evakuert i tide (se for eksempel kildene sitert av Sanning[31]).
Det ville ta svært lang tid å fjerne og brette klærne til et så stort antall mennesker på en ordentlig måte.
Her står altså ofrene ved kanten av en dyp ravine—med andre ord ikke i ravinen. Glemmer mennesker som ble utsatt for en så fryktelig situasjon, i løpet av bare noen få år, hvor ofrene sto?
Kulene som ikke traff målene sine, fortsatte fortsatt langt! Hvilke tiltak ble gjort for å sikre at tyske enheter ikke ble truffet ved et uhell? En av militærleirene, for eksempel, lå bare rundt en femtedel av en mil fra henrettelsesstedet.
Helningen på kroppshaugen blir snart et problem. De henrettede må flyttes bort. Forestill deg hvor lang tid det ville ta for to personer å dra et lik ut av den blodige haugen (som ikke gir en særlig stabil overflate å stå på), flytte det mange titalls meter i gjennomsnitt, legge det fra seg og så vende tilbake til likhaugen. Stedet måtte ryddes før nye henrettelser, og deretter bemannes. I tillegg kommer arbeidet med å bringe inn jord og dekke massegravene med denne jorden. Hvorfor finnes det heller ingen vitner til dette? Hvorfor viser ikke luftfotoene spor etter alt dette?
Små barn ble kastet levende ned. Ble de sortert ut først? Eller skjøt bøddelen forbi dem? Ble skytingen avbrutt for denne fryktelige handlingen? Hvor lå kabelfabrikken som Orlow angivelig kunne observere alt dette fra i løpet av noen få minutter?

Babi Yar: Critical Questions and Comments» av Herbert Tiedemann

Selv HDoTs egne kilder underbygger ikke fortellingen de forsøker å opprettholde.

Avslutningsvis er HDoT uærlig når de hevder at de primære øyenvitneskildringene ikke er motstridende. HDoT er også uærlig ved å presentere en «debunking» av én manns artikkel som bevis for at Babi Yar-massakren fant sted. Disse upålitelige vitnesbyrdene, sammen med Einsatzgruppen-rapporten — som bare ga dem antallet drepte, 33 771, og som det finnes legitime bekymringer rundt ektheten av — utgjør ikke bevis for den påståtte Babij Jar-massakren.

Konklusjon:
Vitnesbyrdene fra primære øyenvitner til Babij Jar-massakren er ikke motstridende, slik fornektere hevder. Holocaust-fornekteren Herbert Tiedemanns metode var derimot å samle hver eneste lille informasjonsbit han kunne finne som nevnte Babij Jar—uansett hvor liten, uautoritativ, perifer eller ideologisk skjev den var. Mange av kildene hans er sekundære, upålitelige eller irrelevante. Som andre fornektere bruker Tiedemann disse småbitene av informasjon for å skape forvirring og motsigelser der det ikke fantes noen. Hans påstand om at han anvendte «vitenskapelig metode» på disse angivelig motstridende vitnesbyrdene, er ikke representativ for nøyaktig historisk analyse.

Når man derimot ser på de primære kildene—slik som Einsatzgruppen-rapportene og beretningene fra tyske gjerningsmenn, lokale tilskuere og jødiske overlevende—bekrefter beretningene om Babij Jar faktisk hverandre på alle vesentlige punkter.[12] Bevisene viser at 33 771 jøder ble myrdet i løpet av to dager ved Babij Jar av dedikerte drapsmenn som hadde foredlet brutal drap til en finjustert metode.

Holocaust Denial on Trial: Babi Yar: Reliability of Witnesses