KOMMENTAR Venstresidens selvpålagte ideologiske munnbind og interne kontradiksjoner har inntil nå favorisert et status quo av fortsatt palestinsk undertrykkelse og nå folkemord.
Den brede venstresiden i Vesten står ved et veiskille. Siden den 7. oktober 2023 har venstreorienterte inntatt en feig og unnvikende mellomposisjon, hvilket er å protestere mot Israels folkemord i Gaza, men å gjøre dette fra en svak posisjon ideologisk der budskapet undergraves og utvannes av desperasjonen av å ikke fremstå som antisemittisk og besettelsen av å stadig forsvare seg mot denne anklagen.
Den sentrale problemstillingen er den ideologiske blindsonen som alltid har plaget venstreorientert retorikk på Palestina-spørsmålet, hvilket er at på én side er venstreorienterte pålagt å stå opp for palestinere som en ikke-hvit folkegruppe som undertrykkes av en stat som tradisjonelt har blitt regnet som en del av den «vestlige verden». Imidlertid har ikke venstreorienterte noe ideologisk språk for å kritisere jøder direkte på grunn av deres slaviske hengivenhet til etterkrigstidens myte om at jøder som et kollektiv bare kan være ofre. Denne pinlige selvmotsigelsen håndteres ved å forsøke å tvinge diskusjonen rundt Israel inn i et konvensjonelt venstreorientert paradigme om «hvit-settler-kolonialisme» og/eller fjerne all form for agens fra jøder og Israel ved å presentere den jødiske staten som en amerikansk proxy og forpost for amerikansk imperialisme.
Med hensyn til det første så har jøder selv bastant og konsekvent benektet noen tilknytning til den større europeiske kolonihistorien, ettersom sionismen eksplisitt stadfester jøder som de opprinnelige og legitime eierne av Palestina (og mer). Med hensyn til forholdet mellom USA og Israel så finnes det ingenting man kan peke på, uansett hvilken politisk fløy man tilhører, som USA konkret får ut av sitt forhold til Israel som kan rettferdiggjøre de enorme investeringene USA har gjort av militære og økonomiske ressurser, for ikke å nevne politisk kapital og tap av internasjonalt omdømme siden 7. oktober. Dette tar dessuten ikke engang med i betraktningen den massive undertrykningskampanjen Trump-administrasjonen nå fører mot Palestina-aktivister og Israel-kritikere. Det er ikke mulig å rasjonalisere dette lenger. Israel kontroller USA, ikke vice versa, og å motsette seg dette er å benekte empirisk virkelighet.
Så hva er den siste retoriske skansen venstreorienterte kan falle tilbake til?
«Å kritisere Israel og sionisme gjør meg ikke til en antisemitt!»
Vel, det er et stort problem også her, hvilket er at venstreorienterte simpelthen ikke har noen reell definisjonsmakt over hva som er og ikke er antisemittisme.
Tillat meg å introdusere «International Holocaust Remembrance Alliance» (IHRA) sin definisjon av antisemittisme. For kontekst så er IHRA en mellomstatlig organisasjon hvis formål er «å samle regjeringer og eksperter for å styrke, fremme og videreutvikle holocaustundervisning, forskning og minnearbeid globalt», og hvis medlemsland inkluderer praktisk talt hele den vestlige verden. Mens IHRA sin definisjon av antisemittisme ikke er juridisk pålagt i teorien så har den i økende grad blitt brukt som en veileder for hvordan institusjoner forholder seg til antisemittisme som et konsept siden den ble vedtatt i 2016. Disse organisasjonene inkluderer EU, diverse byråer underlagt FN, Europarådet, mange av verdens mest prestisjetunge universiteter, det amerikanske utenriksdepartementet, alle større partier i Storbritannia, den tyske forbundsdagen, World Jewish Congress, Anti-Defamation League (ADL) og mange flere.
La oss se hva IHRA har å si om eksempler på antisemittisme i dag:
– Å oppfordre til, støtte eller rettferdiggjøre drap på eller skade mot jøder i navnet til en radikal ideologi eller et ekstremistisk syn på religion.
International Holocaust Remembrance Alliance: Working definition of antisemitism
– Å komme med usanne, dehumaniserende, demoniserende eller stereotypiske påstander om jøder som gruppe eller om jøders makt som kollektiv — slik som, spesielt men ikke utelukkende, myten om en verdensomspennende jødisk konspirasjon eller at jøder kontrollerer media, økonomien, regjeringen eller andre samfunnsinstitusjoner.
– Å anklage jøder som folk for å være ansvarlige for reelle eller innbilte ugjerninger begått av én enkelt jødisk person eller gruppe, eller til og med for handlinger begått av ikke-jøder.
– Å benekte fakta, omfang, metoder (f.eks. gasskamre) eller intensjonene bak folkemordet på det jødiske folk begått av det nasjonalsosialistiske Tyskland og dets støttespillere og medhjelpere under andre verdenskrig (Holocaust).
– Å anklage det jødiske folk som helhet, eller staten Israel, for å ha funnet opp eller overdrevet Holocaust.
– Å anklage jødiske borgere for å være mer lojale mot Israel, eller mot påståtte jødiske interesser globalt, enn mot sitt eget lands interesser.
– Å nekte det jødiske folk retten til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at eksistensen av staten Israel er et rasistisk prosjekt.
– Å bruke ulike standarder ved å kreve av Israel en oppførsel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.
– Å bruke symboler og bilder forbundet med klassisk antisemittisme (f.eks. påstander om at jøder drepte Jesus eller blodanklager) for å karakterisere Israel eller israelere.
– Å trekke sammenligninger mellom moderne israelsk politikk og nazistenes politikk.
– Å holde jøder kollektivt ansvarlige for handlinger utført av staten Israel.
Så, blant 11 orienterende eksempler på moderne antisemittisme under IHRA sin definisjon, hvilket er det nærmeste man kommer en formelt anerkjent definisjon i dag, uavhengig av hva en tradisjonelt har hatt en implisitt forståelse av hva ordet betyr, så nevnes Israel eksplisitt i over halvparten av eksemplene.
Så ja, enhver kritikk av Israel som en stat som ikke er så utvannet at den er praktisk talt meningsløs innebærer at dere er antisemitter, venstreorienterte, og deres personlige subjektive meninger angående dette er irrelevante fra et praktisk politisk perspektiv.
Det fundamentale problemet her, venstreorienterte, er at jøder simpelthen ikke deler deres universalistiske forståelse av «holocaust» konseptuelt, og antisemittisme, som en del av en større historie om rasisme og vold mellom folkegrupper.
Den jødiske forståelsen av «holocaust» er at antisemittisme er fundamentalt irrasjonalt, fullstendig unikt, et evig problem, og at på bakgrunn av hendelsene i det 20. århundret så er jøder 100% moralsk berettiget i å bekjempe det med alle mulige midler, inkludert alt som har blitt gjort på Gazastripen. Videre nødvendiggjør «holocaust», etter jødisk forståelse, en sterk og militaristisk jødisk stat som kan beskyte verdens jødedom fra undertrykkelse. Dette er grunnen til at Benjamin Netanyahu påkaller «holocaust» når han rettferdiggjør israelske drap på palestinske sivile og hvorfor han kaller DERE nazister når dere demonstrerer mot ham. Og IHRA vil ta hans parti over deres 10 av 10 ganger, fordi nazisme, etter Netanyahus og jøder flest sin forståelse av ordet er at det viser til eksistensielle trusler mot jøder, uansett om de er av en voldelig, politisk, økonomisk eller kulturell natur. Netanyahu kan dermed per definisjon aldri være en nazist. Dere kan protestere mot dette, men igjen, dere har ikke definisjonsmakten.
Dere kan selvfølgelig også påstå at Benjamin Netanyahu ikke representerer verdens jøder, men det er et ubehagelig problem her. Den 5. november 2023, litt under en måned inne i Gaza-konflikten, publiserte jeg en artikkelen «Hvor er den jødiske moralske majoriteten?», der jeg påpekte det jødiske verdenssamfunnets mangel på handling mot den israelske staten over dens utryddelseskampanje på Gazastripen. Denne artikkelen er like relevant i dag, nesten to år senere, som den var den gangen. Hvis du leser intern jødisk media, så fremstår samtalen langt mer fokusert på den eksplosive veksten av antisemittiske holdninger som har funnet sted siden den 7. oktober og hvordan dette gjør jøder ukomfortable, enn noen bekymring for velferden til palestinske spedbarn på Gazastripen. Den ubehagelige sannheten er at gjennom sin stillheten og mangel på handling så har den jødiske moralske majoriteten de facto stilt seg bak, om ikke Netanyahu og den imperialistiske sionistiske ideologien han står for, så i det minste hans krig mot Palestina som nødvendig for jødisk sikkerhet. Å prøve å unngå dette ved å gjemme seg bak skjørtene til den politiske irrelevante minoriteten av jøder som vil anerkjenne at det pågår et folkemord i Gaza endrer ikke dette faktumet.
Så her er min moralske utfordring til venstresiden: Dere er nødt til å gjøre et valg. Palestinere eller jøder. Til nå har deres selvpålagte ideologiske begrensninger med hensyn til kritikk av jøder/jødedom resultert i at deres pro-palestinske aktivisme er ren symbolsk og i praksis ute av stand til stanse palestinsk undertrykkelse, og nå etnisk rensning og folkemord.
En fortsettelse av status quo der venstreorienterte ikke våger å møte beskyldingen om antisemittisme med moralsk selvtillit og annerkjennelse om at ordet brukes for å rettferdiggjøre folkemord og sionistisk imperialisme er ensbetydende med å la pro-palestinsk aktivisme forbli meningsløs symbolpolitikk uten slagkraft. Det er ikke mulig å sjonglere aksept for at antisemittisme representerer den største ondskapen i verden og støtte for den palestinske saken når folkene med våpen og den reelle definisjonsmakten bruker det første til å rettferdiggjøre undertrykkelsen av det andre.
Hvis venstresiden fortsetter som den har gjort, hvilket er å støtte palestinere når de får hodet tråkket ned i gjørma, bare for å bli ukomfortable når de faktisk kjemper for å vinne, så støtter du i realiteten ikke palestinere, hvilket selvfølgelig er direkte relatert til hvordan venstresiden ikke har utrettet noe som helst for palestinere i de tiårene den har eid saken og bærer et enormt moralsk ansvar for at vi har nådd denne pågående katastrofen. Denne «aktivismen» er lite annet enn et teater for en dag der venstreorienterte vaier sine Palestina-flagg og inntar hovedrollen som den moralske forkjemperen for de undertrykte, og der palestinerne selv bare er ansiktsløse statister. Jeg vil gå så langt som si at dette er alt venstresidens såkalte pro-palestinske aktivisme noensinne har vært.
Den brede venstresiden i Vesten står ved et veiskille, i et valg mellom å fjerne sin støtte til antisemittismen som et konsept nå da konseptet i økende grad brukes til å rettferdiggjøre folkemord, eller å la hver eneste palestinske mann, kvinne og barn bli slaktet. Hvilket valg den vil ta er et åpent spørsmål, men tiden er i ferd med å renne ut.
