KOMMENTAR Hvorfor har partene gått med på dette, og hva er de langsiktige implikasjonene for Israel og Palestina?
I skrivende stund er Israels tilintetgjørelseskrig mot Gazastripen stanset av en skjør våpenhvile. Vilkårene for avtalen mellom Hamas og Israel skal være mer eller mindre følgende:
- Kampene mellom Israel og Hamas skal opphøre under våpenhvilen, med militæroperasjoner og angrep midlertidig stanset.
- Hamas skal løslate sine gjenværende israelske gisler (både levende og avdøde). De levende gislene skal frigis innen 72 timer etter en spesifikk utløsende hendelse (f.eks. etter at israelske styrker trekker seg tilbake) eller etter tilbaketrekningen av israelske tropper.
- I bytte vil Israel løslate et betydelig antall palestinske fanger. Det oppgitte antallet inkluderer 250 fanger dømt til livstid, og 1 700 andre som ble arrestert under krigen (særlig fra Gaza) og som nå holdes i israelsk varetekt.
- Israel vil trekke tilbake sine militære styrker til avtalte grenser eller linjer, og gi opp sin tilstedeværelse i deler av Gaza (eller i det minste fra visse befolkede områder) i tråd med avtalen.
- Viktige grenseoverganger (f.eks. Rafah) skal gjenåpnes for å tillate humanitær hjelp (mat, medisinsk utstyr, drivstoff) å komme inn i Gaza. Det forventes at titalls til hundrevis av lastebiler per dag vil krysse inn i Gaza under inspeksjoner.
Hva er de ulike partenes motiver for å inngå denne avtalen, under den forutsetning av at den vil vedvare i det minste et begrenset tidsrom?
For Hamas sin del kom det sannsynligvis fra en vurdering om at gislenes politiske verdi var i ferd med å forsvinne. Ergo er det bedre å inngå en avtale, inkludert en som har stor sannsynlighet for å falle sammen innen kort tid, for å få mest mulig ut av gislene mens de ennå har noen verdi i det hele tatt. Hamas har lenge balansert på en knivsegg i forhold til å avvise vilkår som vil være ensbetydende med full overgivelse i forhandlinger med Israel, samtidig som de gir inntrykk av å gjøre et genuint forsøk på å oppnå fred, med det formål å gjøre mest mulig skade på Israels internasjonale omdømme, hvilket de stort sett har lykkes i. Mest sannsynlig kalkulerte Hamas at å frata Israel ett av dets sentrale påskudd for å fortsette krigshandlingene, nemlig frigivelsen av gislene, nå hadde mer potensiell verdi for dem enn det politiske kaoset som gislene har skapt internt i Israel.
Så, hvorfor er Israel på sin side plutselig villig til å inngå denne avtalen, som kunne ha hendt på et hvilket som helst tidspunkt de siste to årene? Først og fremst må én ting gjøres klart: Dette skjer ikke fordi Donald Trump plutselig gjenoppdaget testiklene sine og dermed la press på Benjamin Netanyahu. Trump har ingen evne til å påføre Israel sin vilje, og han har demonstrert dette utallige ganger. Hvis ytre pres var en faktor her, så var kilden jøder i de vestlige diasporaene, og Trump er kun en nikkedukke som utfører deres vilje. Mitt følgende resonnement er avhengig av om våpenhvilen holder eller ikke, men hvis den skulle gjøre det så vurderte den jødiske diasporaen at de ikke lenger kunne fortsette å bruke politisk kapital på å beskytte Israel fra det voksende raseriet over nedslaktingen på Gazastripen. Spesielt ikke når Netanyahu ikke kan vise til noen betydelig gevinst for Israel etter to års krigføring.
Problemet for den israelske regjeringen er følgende: Siden starten på krigen har de hatt tre muligheter når det kommer til å finne en endelig løsning på konflikten på Gazastripen: 1) Total etnisk rensning av Gazastripen, med palestinerne tvangsdeportert til ulike land; 2) direkte militær okkupasjon av Gazastripen for den overskuelige fremtiden med det mål å utradere Hamas og stykke opp stripen i politisk og militært impotente enheter som langsomt kan svelges opp, som på Vestbredden; 3) introduksjonen av en kontrollert tredjepart til å styre Gazastripen etter at Hamas har blitt svekket nok militært.
Med hensyn til den første muligheten har dette definitivt vært et mål for den nåværende israelske regjeringen, som er ekstrem selv etter tradisjonelle sionistiske standarder. Jeg har imidlertid aldri trodd at det har vært realistisk at dette kunne gjennomføres, fordi synet av tvangsdeporteringen av 2 millioner palestinere ville møte for mye populær motstand. I tillegg er det problematisk å finne destinasjoner for dem. Andre arabiske land som Egypt og Jordan har allerede betydelige palestinske minoriteter, og ville risikere å destabiliseres hvis de tok imot flere. USA er ikke et alternativ, ettersom jødene ikke ønsker at palestinerne skal bli mange nok der til at de kan begynne å organisere seg i kjernen til det jødisk-amerikanske imperiet. Europa er allerede fullstendig utslitt av migrantstrømmene fra 2015 og Ukraina-krigen. Det finnes ingen realistiske destinasjoner.
Med hensyn til den andre muligheten ser det rett og slett ut som om Israel mangler gjennomføringsevnen, selv med amerikansk støtte. Vi er nå to år inne i Israels tilintetgjørelseskrig mot Gazastripen, og Hamas drepte og skadet IDF-soldater nærmest hver dag helt opptil det øyeblikket våpenhvilen ble kunngjort. Dette er imidlertid ikke Israels eneste prioritet. Det er også behov for tropper for å sikre den nordre grensen mot Hezbollah, de nye territoriene som har blitt okkupert i Syria, og i Vestbredden. Israels militære doktrine er basert på større mobiliseringer av reservister for begrensede tidsrom og kampanjer, ikke lengre utmattelseskriger, og spesielt ikke mot en fiende som ikke har noe å tape og alt å vinne på å gjøre motstand. Med andre ord, Israels militære ressurser er spredt for tynt. Og dette tar ikke engang med i beregningen Israels mislykkede angrep på Jemen og Iran.
Dermed har vi den tredje muligheten, som etter min mening alltid har vært Israels eneste realistiske mulighet til å løse denne konflikten til sin fordel, og så fremt Israel ikke bryter våpenhvilen etter kort tid (hvilket det er en betydelig sannsynlighet for) så kan det se ut som om vi endelig er i ferd med å bevege oss i denne retningen. Nøkkelpunktet her er hvorvidt Israel, med støtte fra dets vestlige og arabiske klientstater, kan sette opp et kontrollert regime på Gazastripen som kan lykkes med å undergrave og ødelegge Hamas sin makt i hjerteområdet deres på sikt. Per nå har Hamas uttalt at de ikke har noen intensjon om å la seg avvæpne, selv om de skulle si ifra seg formell politisk kontroll over Gazastripen til en annen palestinsk selvstyremyndighet. Det er vanskelig å se for seg at Hamas vil inngå en avtale som vil gjøre dem fullstendig militært impotente, så lenge de antar at de kan fortsette å kjempe mot et utslitt IDF for den overskuelige fremtiden.
Så hvem har overtaket i prosessen så langt? Dette vil selvfølgelig avhenge av hvordan de kommende dagene, ukene og månedene vil utspille seg, men jeg mener den viktigste målestokken her er hvorvidt hver side har lykkes i å oppnå sine erklærte mål fra starten av konflikten.
Med hensyn til Hamas var deres primære mål å forstyrre Abraham-avtalene, som ble initiert av USA under den første Trump-administrasjonen med det mål å skape et rammeverk for politisk normalisering mellom Israel og resten av landene i Midtøsten som omgikk Palestina-spørsmålet. Per nå ser Hamas ut til å ha lyktes med dette. Ved å tvinge Palestina-spørsmålet tilbake til sentrumet for internasjonal politikk så har Hamas økt de politiske kostnadene for andre arabiske land i å inngå Abraham-avtalene, ettersom det vil være enormt upopulært etter Israels massenedslaktning av sivile på Gazastripen. Et viktig punkt her er imidlertid at det jødisk-amerikanske imperiet vil forsøke å knytte en utvidelse av Abraham-avtalene til enhver avtale for varig fred på Gazastripen.
Hva med Israels mål? Israels invasjon av Gazastripen ble utført med mål om «å knuse Hamas». Det faktum at Israel nå er i forhandlinger med Hamas, to år senere, sier alt du trenger å vite om hvorvidt de har lykkes med dette. Videre fremstår Israels geopolitiske posisjon langt mer sårbar nå enn den gjorde for to år siden. Den jødiske statens internasjonale omdømme er i grøfta og Israel fremstår fullstendig avhengig av USA og vestlig støtte for å overleve. Den israelske hærens militære omdømme, som det har brukt mange tiår på å kultivere, har også blitt svekket. I tillegg til Gazastripen så har Israel uløste politiske trusler i Libanon og Rødehavet, der de aldri lyktes i å bryte Houthi-bevegelsens sjøblokkade. Og sist men ikke minst så har Iran, Israels største regionale rival, vist seg i stand til å påføre Israel betydelig skade under 12-dagerskrigen i juni, selv etter at Israel mottok betydelig støtte fra USA. For å konkludere: Israel ser ikke lenger ut som en uunngåelighet.
Hva som gjør situasjon enda mer prekær for Israel enn det ovennevnte er hva Israel kunne få til i en kontekst der det har nærmest absolutt kontroll over vestlige regjeringer, men det er langt fra sikkert at dette vil vedvare. Den nåværende fanatisk pro-sionistiske politiske klassen i vestlige land er et resultat av svært spesielle omstendigheter, deriblant den kulturelle og psykologiske innvirkningen «holocaust» hadde på Boomer-generasjonen. Vi er nå imidlertid bare rundt 10 år fra et punkt der Millenniumsgenerasjonen og Generasjon Z vil utgjøre majoriteten av velgere i vestlige land. Den sistnevnte har et overveldende pro-palestinsk syn på Israel/Palestina-konflikten, ikke minst takket være Israels forsøk på folkemord på Gazastripen. Netanyahu-regjeringen vet utmerket godt at klokken tikker, hvilket er grunnen til at den har gått såpass langt for å skape permanente politiske løsninger for Israel nå, mens de fremdeles har et jerngrep over det politiske apparatet i vesten når det kommer til politisk sionisme. Så langt ser de ikke ut til å ha lykkes med dette.
Jeg må understreke at alt dette er spekulasjon vedrørende begivenheter som utvikler seg svært hurtig, og per nå anser jeg det som at det er en 50/50 sjanse for at Israel vil finne et påskudd for å trekke seg ut av forhandlingene etter en kort stund og gjenoppta sin militærkampanje mot Gazastripen. Imidlertid så vil ethvert scenario der Hamas forblir en makt på Gazastripen, selv i en svært redusert form, utgjøre et knusende nederlag for Israel, med tanke på den enorme mengden politisk kapital verdens jødedom har investert i dette, og eksplosjonen i global antisemittisme de har måttet tåle som et resultat.
