Prinsipper i kampen

LESERINNLEGG I denne artikkelen presenterer Lukas Lindgren fire prinsipper for et fremgangsrikt revolusjonært politisk arbeid.

Motstandsbevegelsen er unik!

I løpet av alle de årene jeg har fulgt nasjonal organisering i Norden, har organisasjonen gang på gang vist seg å besitte egenskaper som få andre har. Det har selvsagt eksistert utenforstående som har vist enkelte av de idealene jeg fremhever i denne teksten – alt annet ville vært merkelig; den nasjonale bevegelsen er tross alt som et økosystem der tanker og idéer utveksles naturlig gjennom mellommenneskelige relasjoner. Et bevis på dette er alle de medlemmene og aktivistene som opprinnelig har vært organisert i andre grupperinger og fått sin ideologiske og aktivistiske skolering der.

Til tross for dette skiller Den nordiske motstandsbevegelsen seg ut, både når det gjelder utholdenhet og ideologisk renhet. Organisasjonen har utviklet noe som nærmest kan beskrives som en form for politisk religion, der nasjonalsosialismens vitenskapelige opplysningsånd er forent med en urokkelig tro på kampen – en tro som står i motsetning til den materialismen som preger dagens kapitalistiske samfunn. Alt dette har dessuten skjedd uten at organisasjonen har mistet sin folkelighet og forståelsen for vanlige menneskers bestrebelser.

Nedenfor listes fire prinsipper som, etter min mening, legemliggjør denne politiske kraften som har vist seg å være uforgjengelig siden 1997.

Fanatisme

De lærde kan diskutere, men ingen kompromisser gjøres med utenforstående. Vi har lært oss at ideologien og sannheten må gå foran alt; forhandlinger om vår verdensanskuelse føres ikke med ikke-overbeviste eller landsforrædere. Den som viker fra det som er rett og riktig i bytte mot materielle fordeler, mister seg selv og gjør alt verdiløst – det blir et hån mot alle som har kjempet og dødd for saken. At det politiske arbeidet tar tid og av noen oppfattes som ineffektivt, aksepteres, ettersom vi vet at Nordens frigjøring vil være en vanskelig oppgave når man har hele det amerikansk-jødiske systemet imot seg.

Med det sagt kan jeg av personlig erfaring si at Motstandsbevegelsen har større takhøyde og er mer åpen for nye strategier og tanker enn mange tror. Den som har bevist seg gjennom kampaktivitet og lojalitet, blir verdsatt av sine kamerater.

Offervilje

Den som blør for kampen, blør for alle. Den tidligere nevnte fanatismen har sin pris; går man til strid mot okkupasjonsmaktens status quo, så får man regne med konsekvensene av det. Organisasjonen har selvsagt forståelse for at dette kan være både vanskelig og demoraliserende. For å lykkes som aktivist må dette imidlertid forventes, erfares, brukes til ens fordel og til og med ønskes velkommen. Hver motarbeidet kjempe kjemper fortsatt.

Irans utenriksminister Abbas Araghchi svarte nylig følgende på spørsmålet om han frykter en amerikansk landinvasjon:

Nei, vi venter på dem!

Propaganda

Motstandens budskap må spres. Det er ikke tilstrekkelig med de allerede overbeviste. Dersom folkefellesskapet skal oppnås, må folk få tilgang til den nasjonalsosialistiske propagandaen. For noen kan dette fremstå som et møysommelig, monotont og tilsynelatende håpløst arbeid dersom det føles som om ingen lytter. Men er man virkelig fullendt som arier hvis man ikke ønsker å spre det gode ordet?

Da jeg var rundt ti år gammel, så jeg «patriot.nu» under en veibro i sørlige Dalarna. Jeg husker fortsatt at jeg besøkte nettsiden og la merke til den tydelig grønne fargen. Jeg ble ikke værende lenge på siden, men gikk ganske snart videre til å gjøre noe annet. For å være ærlig forsto jeg ikke helt hva det var jeg så på. Det jeg derimot forsto, var at dette var noe som skilte seg fra alt jeg tidligere hadde opplevd. Språkbruken og bildene vitnet om en annen verden; det ble et kortvarig, men brått avbrudd fra det moderne Sverige. I ettertid er jeg takknemlig for denne opplevelsen og den tankemessige broen den fikk utgjøre i mine videre kontakter med den nasjonale bevegelsen.

Altruisme

Ikke alle kan reddes, men de som kan reddes, bør få vår hjelp. Vi er forpliktet til å forsøke å vise vårt folk at en bedre verden og gode ting er mulig – å vise dem at det faktisk finnes noe vakkert å tro på. Selvfølgelig finnes det også et ønske om at disse en dag skal kunne slutte seg til oss i den politiske kampen. Dette er imidlertid ikke et krav; deltakelse i organisasjonen er frivillig. Vi vil gi mennesker verktøy for en mental frigjøring. Alle hvite mennesker som ikke har forsømt sin andre sjanse, fortjener den gleden som en naturlig tenkning gir.

Hva er alternativet?

Selv om akkurat du velger å forlate vårt fellesskap og slutte å kjempe, vil ikke vårt folks fiende stanse angrepet mot hvite mennesker over hele verden. Dersom alle hadde valgt å avslutte kamparbeidet, ville Motstandsbevegelsen ha blitt oppløst og forsvunnet. Den nasjonale bevegelsen hadde blitt etterlatt åpen for at dens svakheter kunne angripes. Folkets frustrasjoner ville ha blitt utnyttet av fiendtlige og uærlige aktørers list og bedrag. Arierne ville fullstendig ha tapt og gått under.

Mange av de artene som har bebodd jorden i løpet av dens eksistens, har forsvunnet og opphørt å eksistere når deres leveområder er blitt overtatt av andre. Så dersom en bestemt type menneske – for eksempel oss – hadde sluttet å eksistere, ville det derfor ikke vært det mest unaturlige som kunne ha skjedd. Hvis du derimot tolererer dette gjennom dine handlinger, får det stå for din regning, men i så fall ønsker jeg ikke å ha deg i den nasjonale bevegelsen. Da får du heller omgås de plagede sjeler som sitter tause og venter på sin utslettelse under trykket fra den sionistiske okkupasjonsmakten.

Selv om en bitter slutt ikke er umulig, har jeg svært vanskelig for å tro at de folkene som en gang tok over hele kontinenter og skapte sivilisasjoner som aldri før var sett, skulle forsvinne til fordel for en demondyrkende og forvridd entitet som hater alt som er godt og rett. Denne troen vil jeg holde fast ved til slutten, helt til neste kjempe tar over der jeg avsluttet.