«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan ortodokse «holocaust»-historikere baserer sine argument på stråmenn for å unngå å konfrontere mangelen på fysiske bevis for oppgraving og kremasjon av likene ved Babij Jar.
Ortodokse «holocaust»-historikere hevder at de angivelige 33 771 ofrene for den påståtte massakren ved Babij Jar, som ble begravet i en ravine, senere ble gravd opp og kremert. Holocaust Denial on Trial, eller HDoT, forvrenger Carlo Mattognos argument mot denne påstanden ved å redusere det til det upålitelige vitneutsagnet fra Vladimir K. Davidov. Det er verdt å merke seg at det ikke nevnes noe som helst i denne artikkelen om fysisk bevis. Ingenting nevnes om hvorvidt operasjonen var eller ikke var logistisk mulig. Nok en gang baserer fortellingen seg på vitneutsagn.
Forsøkte nazistene å ødelegge bevisene for massakren i Babij Jar ved å grave opp og brenne likene?
Holocaust-fornektere hevder:
Det finnes bare én overlevende som skal ha gravd opp og brent restene etter massakren i Babij Jar. Den italienske holocaust-fornekteren Carlo Mattogno identifiserer denne ene overlevende som Vladimir K. Davidov (Davydov): Davydov «er tilsynelatende det eneste vitnet som hevder å ha deltatt i kremeringen av likene fra Babij Jar.» Denne overlevende er ifølge Mattogno og andre holocaust-fornektere «fullstendig utroverdig». Derfor skjedde det aldri.[1]Fakta er:
Holocaust Denial on Trial: Babi Yar: Exhumation of the Bodies
I motsetning til det fornektere hevder om Babij Jar, var det ikke bare én overlevende fra oppgravnings- og brenningsprosessen. Ytterligere syv overlevde. Deres vitnesbyrd, som alle finnes i ulike kilder og ble avgitt på forskjellige tidspunkter, støtter hverandre. I tillegg vitnet nazistiske gjerningsmenn som ledet denne oppgravnings- og brenningsprosessen også om at det faktisk fant sted.
HDoT henviser til «Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?«. Hvis du leser hva Mattogno skrev, kan du se at han sa at Davidov var det eneste vitnet som hevdet å ha deltatt i kremeringen av likene. Mattogno uttalte ikke at Davidov var det eneste vitnet til hele hendelsen.
Denne Vladimir K. Davidov er tilsynelatende det eneste vitnet som hevder å ha deltatt i kremeringen av likene fra Babij Jar. Hans fortelling er fullstendig utroverdig. Antallet lik – 70 000 – er mer enn dobbelt så høyt som antallet som ifølge hendelsesrapporten ble skutt, noe som i seg selv allerede er sterkt overdrevet. Historien om det 10 til 12 meter høye fjellet av lik er teknisk absurd, slik vi påpekte i fjerde kapittel. Påstanden om at 75 «ovner» av den typen som først ble beskrevet av vitnet skal ha blitt bygget, står i kontrast til antallet ofre han selv oppgir, ettersom det i så fall ville ha vært (75 × 3 000 =) 225 000 lik som skulle brennes!
«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?» av Carlo Mattogno og Jürgen Graf, side 221.
HDot oppgir resten av vitnelisten: Vladimir Davydov, Jakov Steyuk, Vadislav Kuklia, Jakov Kaper, David Budnik, Ziama Trubakov, Seymen Berlyant, Leonid Ostrowsky, Yosif Doliner og Isaac Brodsky, sammen med den angivelige gjerningsmannen Paul Blöbel. I Mattognos bok «The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions«, kan man se at alle vitnene som HDoT nevner blir omtalt på sidene 527-547.
La oss gå tilbake til Treblinka-boken, der HDoT hevder at Mattognos eneste argument handler om det ene vitnet. I avsnittene som umiddelbart følger det nevnte, kommer Mattogno med flere gyldige poeng om blant annet mengden ved som ville vært nødvendig og arbeidskraften som måtte til – alt dette er fraværende i de luftbildene som ble tatt én uke etter at kremeringen angivelig skal ha funnet sted (for å se luftbildene selv, se sidene 153–156 i «Air-Photo Evidence—World War Two Photos of Alleged Mass Murder Sites Analyzed«).
Når det gjelder datoen, hevder vitnet at kremeringen av likene ble fullført den 25. eller 26. september. På denne dagen hadde fangene bygd den siste «ovnen» for seg selv. Den 26. september tok Luftwaffe et luftfoto av området der Babij Jar ligger. John Ball har publisert dette med følgende kommentar:
«Foto 2 – 26. september 1943:
Dette bildet ble tatt én uke etter slutten på de angivelige massekremeringene i ravinen.
Hvis 33 000 mennesker ble gravd opp og brent, burde det finnes spor av kjøretøy og fottrafikk for å levere brensel i området der den jødiske kirkegården møter Babij Jar-ravinen. Imidlertid finnes det ingen spor av trafikk, verken ved enden av den smale veien som leder til ravinen fra enden av Melnik-gaten, eller på gresset og buskene i eller ved siden av kirkegården.»Når det gjelder en forstørret del av det samme bildet, skriver Ball:
«Foto 3 – 26. september 1943:
En forstørrelse avslører ingen bevis for at 325 personer arbeidet i ravinen med å fullføre kremeringen av 33 000 lik bare én uke tidligere, for mange lastebillass med brensel måtte ha blitt fraktet inn, og det finnes ingen merker etter kjøretøy, verken på gresset og buskene ved siden av den jødiske kirkegården eller i ravinen der likene angivelig ble brent.»Ball trekker følgende konklusjon:
«Luftfoto fra 1943 av Babij Jar-ravinen og den tilstøtende jødiske kirkegården i Kiev avslører at verken jord eller vegetasjon er forstyrret slik man skulle forvente hvis materialer og brensel hadde blitt transportert én uke tidligere til hundrevis av arbeidere som hadde gravd opp og brent titusenvis av lik i løpet av én måned.»
Disse funnene er desto mer verdifulle ettersom, ifølge det eneste vitnet, kremeringen av likene i Babij Jar skal ha blitt fullført den 25. eller 26. september, altså samme dag eller dagen før luftfotoene ble tatt. The Black Book nevner en enda senere dato:
«Den 28. september, da arbeidet nettopp var ferdig, beordret tyskerne fangene til å tenne bålet.»
Ifølge dataene presentert i fjerde kapittel ville kremeringen av 33 771 lik ha krevd omtrent 4 500 tonn ved, og omkring 430 tonn med treaske og rundt 190 tonn med menneskelig aske ville ha blitt produsert i prosessen. I tillegg ville flere titalls tonn med granitt (gravsteiner og monumenter) ha måttet bli transportert fra den jødiske kirkegården til Babij Jar og tilbake igjen for å konstruere støttene til de 75 «ovnene». Hvis påstandene om Babij Jar var sanne, ville alt dette ha etterlatt seg umiskjennelige spor på luftfotoet fra 26. september 1943.
«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?» av Carlo Mattogno og Jürgen Graf, side 221-223.
Resten av HDoT-artikkelen gjengir vitneforklaringene til de vitnene som Mattogno angivelig, men faktisk ikke, benektet eksistensen av. De er nøye med å utelate alle motstridende eller usannsynlige påstander. Å liste opp alle motsigelsene og absurditetene her ville frata meg muligheten til å gi deg en kort og lettfordøyelig artikkel, noe som er min edsvorne plikt. Hvis du ønsker å vite detaljene i disse vitneforklaringene, bør du lese sidene 527–547 og 552–556 i «The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions«.
Avslutningsvis har HDoT nok en gang feiltolket et «holocaust»-revisjonistisk argument for å kunne slå ned sitt eget stråmannsargument. Det de har avslørt ved å gjøre dette, er en avhengighet av vitneutsagn og en mangel på fysiske bevis.
Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.
