SIONISME Klokken tikker ned mot dommedag, men for hvem?
I skrivende stund har USA samlet en militærstyrke i Midtøsten av en slik størrelse at sannsynligheten for krig fremstår overveldende. Amerikanske medier har rapportert at et angrep kan komme så tidlig som den kommende helgen. Donald Trump selv, i sin sedvanlige mafia-stil, erklærte torsdag at Iran har ti dagers tidsfrist til å «inngå en avtale» under en tale til sitt nye «fredsråd».
Alvoret i de forestående hendelsene kan ikke overdrives. Iran representer den siste politiske motpolen til sionistisk hegemoni over hele Midtøsten. Hvis det jødisk-amerikanske imperiet skulle lykkes i å knuse den islamske republikken, så ville det være ensbetydende med flere tiår med ytterligere kaos og destabilisering av Midtøsten – et katastrofalt utfall med tanke på den pågående politiske kampen for å sette remigrajson på den politiske dagsordenen i Europa, som trenger et stabilisert Midtøsten for å kunne realiseres. Dette i tillegg til den potensielle flyktningsflommen fra et land med over 90 millioner innbyggere som allerede har blitt økonomisk svekket etter tiår med amerikanske sanksjoner.
En krig FOR jøder – mot europeiske interesser
Det finnes intet rasjonelt eller koherent argument for den forestående aggresjonskrigen fra et europeisk eller «vestlig» perspektiv. Det finnes intet argument for at Iran har sponset islamsk terror i vestlige land som ikke kunne føres 10 ganger sterkere mot USAs «allierte» i regionen, som Saudi Arabia. Trumps argument om at Iran «ikke kan ha atomvåpen» er ikke bare absurd, men selvmotsigende med tanke på at han selv har hevdet i månedsvis at «Operation Midnight Hammer» fra juni i år fullstendig ødela Irans atomprogram. 20% av verdens oljeproduksjon og 22% av den globale handelen med flytende naturgass (LNG) transporteres gjennom Hormuzstredet og ville ha ødeleggende konsekvenser for verdensøkonomien dersom det ble stengt, ettersom energikostnader er en av de sentrale drivkreftene bak inflasjonen.
Dette er en krig for Israel, sionistisk ekspansjonisme og jødisk makt. Donald Trump har blitt endelig bevist å være en israelsk agent av de nylig slupne Epsteinfilene. Han handler nå under direkte ordre fra Benjamin Netanyahu, hvis ambisjon om å knuse Iran kan spores helt tilbake til det tidlige 90-tallet. Det finnes ingen annen rasjonell forklaring for Trumps handlinger.
Et farlig øyeblikk for det jødisk-amerikanske imperiet
Til tross for den enorme mengden militære ressurser som USA har konsentrert i regionen, så er det lang fra selvsagt at det jødisk-amerikanske imperiet har et klart overtak her. Til tross for at de hadde overraskelsesmomentet på sin side under Tolvdagerskrigen i juni, så lyktes Israel verken med å ødelegge Irans lederskap, skape internt kaos i landet, eller å undertrykke Irans evne til å slå tilbake med gjentatte missilangrep. Mens det kommende angrepet uten tvil vil være av en langt større skala, så vil Iran være langt bedre forbedret og klare til å respondere på et øyeblikk basert på erfaringene deres fra Tolvdagerskrigen. Hvis det amerikanske flyvåpenet ikke kan undertrykke Irans missilbaser kontinuerlig og krigen drar ut, så vil Iran mest sannsynlig slite ned israelske og amerikanske rakettforsvar – det var dette som nær slutten på Tolvdagerskrigen resulterte i at Israel søkte om fred via Trump. Dessuten ville krigen utgjøre et indirekte angrep mot Kina, som får opptil halvparten av dets oljeimport gjennom Hormuzstredet, som ville gjengjelde, om ikke militært, så i det minste økonomisk. Videre ville krigen være ekstremt upopulær blant Trumps egne politiske støttespillere i USA på grunn av det nakne sionistiske motivet i et øyeblikk der Trumps oppslutning er på sitt laveste nivå siden begynnelsen på hans andre presidentperiode.
Et paradigmeskifte
Per dags dato er det nærmest intet mulig utfall av denne konfrontasjonen som ikke ville utgjøre et geopolitisk paradigmeskifte. I flere år nå har hviskingen om USA som en falmende militærmakt økt sakte, men sikkert. Hvis USA skulle blunke og trekke seg tilbake, eller mislykkes i å nå sine politiske mål i en direkte militærkonflikt med en mellommakt som Iran, selv om det lykkes i å gjøre betydelig skade, så ville denne hviskingen nå utgjøre en objektiv realitet. Israels status i Midtøsten, allerede svekket etter at myten om dets militære dyktighet ble knust av dets mislykkede krig mot Hamas, vil framstå stadig mer usikker hvis trusselen om amerikansk militærmakt ikke lenger fremstår som en eksistensiell trussel. Argumentet for å løsrive seg fra amerikansk hegemoni over Europa vil styrkes. Ideen om sionismens uovervinnelighet og uunngåelighet, som underbygger reaksjonære argumenter for å ignorere jødespørsmålet og implisitte tendens til å behandle jødisk makt over vestlige affærer som en naturtilstand som bare må aksepteres, vil tape betydelig legitimitet. Skulle krigen mot Iran imidlertid lykkes, så ville det forlenge jødisk hegemoni over Europa med flere tiår, og et katastrofalt tilbakeslag mot å returnere Europas millioner av rasefremmede til sine hjemland.
Ethvert individ eller gruppe som gir sin støtte til denne sionistiske krigen, eller til og med stiller seg tiende snarere enn å fordømme den, vil ha begått et utilgivelig svik mot den europeiske kampen for nasjonal frigjøring. Og de bør behandles deretter for all framtid.
