MAGA-presidenten utarmer sitt folk med krigen for Israel

ØKONOMI En halv milliard dollar brukes daglig – hvor erstatning for tapt eller ødelagt militært utstyr utgjør en betydelig budsjettpost. De påtvungne militære tiltakene motvirker sitt påståtte formål.

Ifølge den tidligere toppsjefen i Pentagon, Elaine McCusker, som nå er forsker ved American Enterprise Institute, har den amerikansk-israelske krigen mot Iran kostet det amerikanske folket mellom 23 og 31 milliarder dollar i løpet av de fem ukene som har gått siden Trump den 28. februar ga ordre om et angrep på Iran. Den omtrentlige summen inkluderer kostnader for:

• Tilførselen av nye ekstra amerikanske ressurser til regionen.
• Gjennomføringen av stridsinnsatser.
• Erstatning av forbrukt eller ødelagt materiell.

Rådgiver Mark Cancian ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) anslår at krigen koster USA rundt en halv milliard dollar om dagen.

Punktet «Amerikanske radarsystemer ødelagt av Iran» topper listen over de mest omtalte tapene i denne krigen. Slike systemer er svært kostbare å utvikle, men tapet av avanserte radar- og luftforsvarskomponenter handler ikke bare om økonomiske verdier. Det kan også bidra til å svekke USAs militære kapasitet i andre deler av verden.

Eksperter fastslår at tilgang til radarsystemer vil være en nødvendighet, dersom eller når USA blir stilt overfor behovet for å håndtere spenninger eller konflikter i andre strategiske områder enn de som hittil har vært mest forventet. Og forskere minner samtidig om et – ifølge noen allerede etablert, og ifølge andre høyst sannsynlig framtidig – globalt scenario der Kina står igjen som den eneste økonomiske stormakten.

Dødsstatistikken vekker bekymring, og ødeleggelsen av materiell er en katastrofe.

Selv om tapene på personellsiden er mindre enn i flere tidligere amerikanske kriger, sier amerikanernes reaksjoner på tallene tydelig hvor politisk sensitiv statistikken er. Ifølge de nyeste rapportene har 13 amerikanske soldater blitt drept og 365 såret i iranske angrep mot amerikanske baser, siden den amerikansk-israelske angrepskrigen startet forrige måned. Tallene er betydelig lavere enn under de mest intense fasene av Irak-krigen, men understreker samtidig at krigen mot Iran verken er en operasjon de har full kontroll over eller en som kan beskrives som risikofri for deres del.

Forsvarseksperter påpeker at USA fortsatt har et klart militært overtak på Iran, særlig når det gjelder luftstyrker, etterretningsevne og langtrekkende våpensystemer.

Samtidig viser de iranske motangrepene at selv en motivert, men militært svakere motstander, i betydelig grad kan kompensere for sin underlegenhet ved å ramme fiendens kostbare materiell, installasjoner og logistikk, og dermed påføre økonomisk og teknisk skade. Et ødelagt radarsystem eller en utslått luftvernenhet kan innebære kostnader på titalls eller hundretalls millioner dollar, særlig dersom systemet må erstattes raskt. Men det finnes, som snart vil komme frem her, andre og enda mer effektive måter for den angrepne parten å slå tilbake på.

Det iranske luftforsvaret har hittil skadet eller totalt ødelagt rundt tjue teknisk avanserte kampfly, blant annet av modellene F-35A og F-15E – noe som utvilsomt har svekket USAs operative kapasitet.

Ifølge rapporter har USA, på grunn av risikoen for «lekkasje av sensitiv teknologi», også blitt nødt til å destruere eget materiell – blant annet flere eksemplarer av den spesialiserte varianten av transportflyet C-130 Hercules, kalt MC-130J, som er best egnet for spesialoperasjoner, inntransport og støtte til spesialstyrker. Den samme skjebnen har rammet et ukjent antall MH-6, et lett angreps- og transporthelikopter, kjent som Little Bird og ofte benyttet av USAs spesialstyrker.

Konsekvensene av et økonomisk dilemma

Disse militære tapene illustrerer hvordan den økonomiske logikken virker til USAs ulempe. Iran behøver ikke å beseire amerikanske styrker i tradisjonell forstand for å gjøre fremskritt. Det holder å sørge for at konflikten vedvarer – en konflikt hvor en stadig mer desperat angriper investerer stadig større ressurser i håp om å få den avsluttet. Iran kan oppnå fremskritt ved å ødelegge amerikansk utstyr på egen hånd – eller enda mer effektivt, ved å få motstanderen til å gjøre det for dem. Jo lengre krigen varer, desto tyngre blir belastningen for USA: ikke bare på militærstyrken og dens personell, men også for forsvarsbudsjettet, våpenindustrien og alle tilhørende lagre.

USAs høye forbruk av avanserte roboter, luftvernsystemer, overvåkingsplattformer og radarsystemer skaper et betydelig behov for gjenanskaffelse av disse varene. Moderne våpensystemer er teknisk komplekse og krever lang tid å produsere. Dette medfører et økt antall faktorer som samlet påvirker disse varenes markedsverdi i en situasjon der USA må balansere flere selvvalgte sikkerhetspolitiske forpliktelser. Landet skal avskrekke Kina i dets stadig voksende maktsfære, støtte sine allierte i Europa og Midtøsten uten å svekke sin egen beredskap. Når avanserte systemer settes ut av spill i Midtøsten, kan dette derfor få konsekvenser langt utover regionen. Selv om USA kan erstatte tapene over tid, er spørsmålet hvor raskt det kan skje – og til hvilken kostnad.

En døende stormakts politiske dilemma

For Trump-administrasjonen innebærer dette også et politisk dilemma. Et av argumentene for en hard linje overfor Iran har vært at USA, takket være sin overlegne militære kapasitet, skulle kunne «slå hardt til i en begrenset aksjon» uten å bli trukket inn i en kostbar og langvarig krig. Motstanden elimineres raskt og effektivt gjennom intensiverte luftangrep.

Det kan i denne sammenhengen minnes om at når det gjelder Trumps syn på USAs holdning til – eller strategi overfor – Iran, har medier fra stort sett hele det politiske spekteret i flere år vært oversvømt av artikler om hvem det faktisk er han mottar råd fra i disse spørsmålene, og som i praksis dikterer hans handlemåte. Og det dreier seg – som det i hvert enkelt tilfelle fremgår – ikke om hvite amerikanere som har erfart og trukket slutninger fra sitt lands kriger, men om to sionistiske jøder med ambisjoner om israelsk hegemoni i Midtøsten, hvorav den første – helt åpent – setter Israels interesser først.

• Den første er Israels statsminister og krigshisseren Benjamin Netanyahu.
• Den andre er Trumps svigersønn, partifelle i Det republikanske partiet og nære rådgiver, Jared Kushner.
  

Handlingsplanen som vokser frem i dette politiske jordsmonnet, har – som så mange andre utarbeidet for amerikanske presidenter i moderne tid – ikke til hensikt å tjene den rådgittes interesser, men rådgivernes.

Avslutningsvis kan det konstateres at det resulterende utviklingsmønsteret virker velkjent.

• I takt med at utgiftene skyter i været og stadig flere amerikanske soldater blir drept eller lemlestet, mister den framstilte beskrivelsen av operasjonen som «begrenset» sin troverdighet.
• Jo lengre konflikten pågår, desto flere og mer anklagende blir spørsmålene som rettes mot hva USAs strategi og mål med den egentlig er – sett i forhold til hva som faktisk oppnås.
• Pentagon unngår spørsmål og sender en forespørsel til USAs kongress om ytterligere 200 milliarder dollar for å kunne dekke kostnadene for sine operasjoner i Iran.