SIONISME Over en uke har gått siden starten på krigen mot Iran. Så langt ser det ikke bra ut for drømmen om «Stor-Israel».
Før krigen mot Iran brøt ut så var mine forventinger til hva det jødisk-amerikanske imperiet kunne oppnå i et fullskala angrep mot den Islamske Republikken lave, og så langt har prestert dårligere selv enn disse. På dette tidspunktet, over en uke inne i krigen, så ville jeg ha forventet i det minste en aller annen opprørsbevegelse inne i Iran, eller i det minste flere tegn på Mossad-ressurser på bakken, slik vi så i løpet av 12-dagers krigen i juni i fjor. Det er heller ingen tegn til noen kurdisk offensiv mot Iran, til tross for gjentatte spådommer om dette i den vestlige pressen.
Ingen plan og uklare mål
I stedet har Trump-administrasjonen kludret det til fra dag én med et barbarisk angrep på en jenteskole som medførte dødsfallet til nærmere 200 unge jenter. Uansett om angrepet var et resultat av blodtørst eller kriminell forsømmelse, så kunne ikke en slik krigsforbrytelse innen de første timene av krigen medføre annet enn voldsomt raseri innad i Iran og støtte opp under regjeringen. For ikke å nevne det faktum at det fremstilte USAs fremstilling av dette som frigjøringskrig på vegne av det iranske folket som absurd. På toppen av dette har det fremkommet forvirring rundt hva som i det hele tatt er målet med krigen, på grunn av de kontradiktoriske uttalelsene fra Trump-administrasjonen, blant annet utenriksminister Marco Rubios opprinnelige uttalelse som så ut til å indikere at USA ble dratt med av Israel, hvilket den oransje mannen selv senere avviste ved å hevde at det var han som hadde tvunget Israel til å handle. Hva USA i det hele tatt håper på å utrette med dette avhenger av hvilken amerikansk embetsmann du hører på (og hva den oransje mannens humør ser ut til å diktere i det gitte øyeblikket), og har variert fra regimeskifte, ødeleggelsen av Irans missilvåpen, å forhindre Iran fra å skaffe seg atomvåpen, helt til bisarre utspill fra den oransje mannen på Truth Social der han krever Irans «ubetingede overgivelse». Trump-administrasjonens amatørmessige håndtering av PR-aspektet av krigen har uten tvil medvirket til meningsmålingene som overveiende motstand mot krigen fra den amerikanske allmennheten, en krig som ville ha vært ekstremt vanskelig å selge til dem under de beste forholdene.
Den Iranske staten og det iranske folket på sin side har vist null tegn på splintring siden krigen startet. Attentatet som ble utført mot Ayatollah Khamenei i løpet av krigens første time ser ikke ut til å ha hatt noen merkbar effekt på Iransk kommando og kontroll, som slo tilbake med en overveldende missil-, og drone-offensiv etter bare noen få timer, i skarp kontrast til den klare forvirringen som hersket i Iran i løpet av de første dagene av 12-dagerskrigen. Jeg har sett et utall videoer fra Iran som viser det iranske folket marsjerende i gatene til støtte for den islamske republikken. Alle bevis peker i retning av både den iranske staten og det iranske folkets villighet til å fortsette kampen så lenge som nødvendig, og splintringen på tvers av etniske linjer som det jødisk-amerikanske imperiet håpet på å se har så langt ikke materialisert seg.
Det militære bildet
I min kommentar i opptakten til krigen poengterte jeg at en overveiende fare for det jødisk-amerikanske imperiet ville være at de ikke ville klare å undertrykke Irans missilangrep. Så langt ser dette ut til å være tilfellet. Uavhengige analytikere har påpekt hvordan det ser ut som israelske tjenestepersoner har redigert kontrast og vinkel på bilder av sine luftangrep på missil-installasjoner i Iran, for så å publisere dem på ulike dager for å få dem til å fremstå som nye. Det er vanskelig å se for seg hvorfor Israel ville ty til slik propaganda hvis dets påstander om at de har ødelagt 75 % av Irans missilutskytere var sanne.
Iran på sin side fortsetter daglige angrep mot Israel, i tråd med den samme strategien vi så i løpet av den andre halvdelen av 12-dagerskrigen der de fyrte av jevnlige angrep med et få antall missiler for å slite ut Israels rakettforsvar, som er tvunget til å skyte opp et stort antall luftvernsmissiler mot enkelte mål for å sikre avskjæringer. Dette kompliseres ytterligere av Hizbollahs intervensjon i krigen, som allerede har truffet mål i det nordlige Israel med sine egne missiler lørdag kveld. I mellomtiden er den allerede krigstrøtte og overbelastede israelske hæren nå involvert i enda en krig i det sørlige Libanon, der det rapporteres som stadige bakholdsangrep mot israelske stridsvogner.
Noe som imidlertid er like viktig er Irans offensiv mot araberstatene rundt Persiabukten, og det jødisk-amerikanske imperiets tilsynelatende manglende evne eller vilje til å beskytte sine arabiske allierte. Iran har angrepet amerikanske baser og andre mål i Saudi-Arabia, Kuwait, De forente arabiske emirater, Bahrain, Oman, Qatar og det Irakiske Kurdistan. Det rapporteres allerede om at de arabiske statene er i ferd med å gå tomme for luftvernmissiler. All amerikansk forberedelse ser ut til å fokusert på Israels forsvar, med det resultat at araberstatene og amerikanske soldater i disse landene i stor grad har blitt overlatt til seg selv. Ettersom de økonomiske kostnadene tårner seg opp for disse statene så vil presset fra dem mot Washington til å avslutte krigen tidlig bare øke og skape ytterligere press på den allerede pressede amerikanske tidsplanen.
Det økonomiske bildet
Per nå utøver Iran de facto kontroll over Hormuzstredet, der tankskipstrafikken praktisk talt har stanset opp. Vestlige medier advarer allerede om katastrofale økonomiske konsekvenser på verdensbasis hvis stredet skulle forbli stanset, spesielt for Europa og Asia. USA har allerede motvillig sett seg nødt til å oppheve enkelte sanksjoner mot Russland som et resultat av stigende oljepriser. Den oransje mannen har i flere dager hevdet at den amerikanske marinen snart vil åpne skipstrafikken gjennom stredet med makt, men dette har fremdeles ikke skjedd. Grunnen til denne nølingen er åpenbar. Så langt i krigen har amerikanske skip i regionen plassert seg utenfor eller i ytterkanten av rekkevidden for de fleste iranske missiler og droner. Å flytte skip til Persiabukten ville innebære enorm risiko, ettersom bildet av ett eneste amerikansk krigsskip i flammer etter å ha blitt truffet av en Shahed-drone ville utgjøre ett voldsomt slag mot den amerikanske krigsmoralen.
Å ikke utfordre iransk kontroll over stredet før krigen er overstått ville imidlertid innebære en implisitt annerkjennelse av at Iran nå kontrollerer det mest strategiske flaskehalsområdet for energitransport på planeten, hvilket ville utgjøre en enorm økning av Irans geopolitiske makt. For ikke å nevne å styrke hånden deres i fremtidige forhandlinger. I tillegg så vil økte energikostnader til slutt nå det amerikanske markedet hvis krigen skulle trekke ut. Dette har visstnok allerede skapt panikk innad i Trump-administrasjonen, som nå desperat leter etter løsninger for å hindre bensinprisene fra å eksplodere.
Det store bildet
Samlet sett kan vi konkludere med at tiden ikke er på det jødisk-amerikanske imperiet sin side. I etterkant av attentatet mot Irans leder på krigens første dag så har de amerikansk-israelske styrkene få suksesser å vise til, og deres frustrasjon er klar med hensyn til hvordan de i økende grad ser ut til å lene seg på terrorbombing av iranske byer og energistrukturer. Etter alt å dømme ser planen ut til å være et desperat sjansespill rettet mot å skape så mye kaos som mulig internt i landet i håp om at Iran vil begynne å gå opp i sømmene. Benjamin Netanyahu og den oransje mannen har ikke råd til enda et uavklart utfall denne gangen, med tanke på hvor mange ressurser de har investert i denne krigen og hvor politisk vanskelig det vil bli å starte dette opp igjen på nytt senere. De trenger en klar, spektakulær og utvetydig seirer, og de trenger den snart. Iran, på sin side, trenger ikke å oppnå noe annet enn å overleve krigen for å ha vunnet per definisjon.
Vær ikke i tvil. Tiden er i ferd med å renne ut – for den oransje mannen og drømmen om «Stor-Israel».
I agree! Excellent analysis!