«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan ett av de mest sentrale dokumentbevisene bak Einstatzgruppens påståtte massemord i øst ikke holder mål under nærmere granskning.
Jägerrapporten brukes for å underbygge påstanden om at over en million jøder ble drept i Øst av Einsatzgruppen. Jeg har tidligere skrevet om hvor lite sannsynlig det er at så mange jøder kunne ha blitt drept med de begrensede ressursene Einsatzgruppen hadde, og jeg foreslår at du leser det hvis du ikke allerede har gjort det.
«Jägerrapporten» ble skrevet av en kommandør for en av «Einsatzgruppen» (spesialstyrker) som hadde ansvaret for å likvidere jøder, kommunistledere, partisaner og andre i Sovjetunionen.
For å forstå omfanget av massakrene, merk deg det totale antallet ofre – 137 346. Dette gjelder én Einsatzgruppe, over en periode på fem måneder, i ett område. Denne rapporten viser svært tydelig planen om å drepe alle jøder, bortsett fra de som var nødvendige for arbeidsformål; disse skulle, som rapporten bemerker, «bare» steriliseres; Jäger fortsetter med å si at «hvis en jødinne likevel blir gravid til tross for sterilisering, vil hun bli likvidert.»
Det finnes mange dokumenter om Einsatzgruppen-massakrene i Sovjetunionen, men «Jägerrapporten» er en av de mest uhyggelig detaljerte.
Jewish Virtual Library: The «Jäger» Report
Det som gjør denne rapporten interessant, er de merkelige omstendighetene rundt den. Fra Wolfram Wettes bok om Karl Jäger, personen som sies å være forfatteren av den aktuelle rapporten, får vi vite følgende:
Historien til dette dokumentet er temmelig enestående. Wolfram Wette informerer oss om at dokumentet:
«ennå ikke var blitt fremlagt for Nürnberg-prosessene, som dømte tyske krigsforbrytere i årene 1945 til 1949. En kopi av rapporten, nemlig den fjerde av totalt fem kopier, havnet i Sovjetunionens hender allerede under krigen, under gjenerobringen av Litauen av Den røde armé i 1944, men de forble tause om den i en tid. Først i 1963 overleverte det sovjetiske utenriksdepartementet dette unike dokumentet til en myndighet i Forbundsrepublikken Tyskland, nemlig Sentralbyrået [Zentrale Stelle] for delstatlige justismyndigheter for etterforskning av nasjonalsosialistiske forbrytelser i Ludwigsburg. Der ble dokumentet grundig undersøkt og erklært ekte.» (Wette, s. 28)
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories» av Carlo Mattogno, side 198.
Så Sovjetunionen hadde dette viktige dokumentet, men leverte det ikke til Nürnberg-prosessene og delte det ikke med en annen regjering før flere tiår etter krigen? Veldig merkelig.
Etter krigen flyktet ikke Jäger til utlandet, men bosatte seg i stedet i det alliert-okkuperte området av Tyskland. Han ble arrestert 10. april 1959. Etter arrestasjonen ble han avhørt i til sammen omtrent 23 timer, og deretter signerte han maskinskrevne erklæringer bestående av 29 ark. Natt til 21.–22. juni 1959 ble han funnet hengt i cellen sin. Det er bemerkelsesverdig at sovjeterne forble tause om Jägers rapport frem til etter at forfatteren var død.
I sin bok «The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions«, tilbyr Carlo Mattogno en kritisk gjennomgang av rapporten. Her kommer han med noen generaliserte observasjoner, som at rapporten er en kopi og ikke formatert i henhold til standard protokoll.
Dokumentet er en gjennomslagskopi av en original som aldri er blitt funnet, nærmere bestemt den «fjerde kopien» av de angivelig fem eksemplarene totalt. På side 1, øverst i venstre marg, står ordene – sannsynligvis et stempel – «Der Befehlshaber der Sicherheitspolizei u. des SD», etterfulgt, rett under, av de maskinskrevne ordene «Einsatzkommando 3.» Til høyre står datoen «Kauen [Kaunas], am 1. Dezember 1941.» Denne posten ble besatt av lederen for Einsatzgruppe A, Stahlecker. Som Jäger forklarte under sitt avhør i 1959, skulle han sende Stahlecker henrettelsesrapportene knyttet til Einsatzkommando 3, som Jäger ledet. Stahlecker burde derfor ha vært mottaker av rapporten, men han nevnes ikke på første side. Først på siste side vises et rundt stempel – det er ikke særlig tydelig – som trolig inneholder teksten «Der Kommandeur der Sicherheitspolizei u. des SD»; ved siden av dette står det «SS Standartenführer», uten tvil et annet stempel; over dette står den håndskrevne signaturen «Jäger.»
Ifølge tysk standard byråkratisk praksis burde forfatteren av dokumentet stå på første side, øverst til venstre, og mottakeren («An den…») skulle stå under dette, noe som åpenbart mangler her, mens datoen skulle stå til høyre. Nederst kommer rang og signatur, med eller uten stempel. Jeg påpeker bare dette avviket uten å trekke noen bestemt konklusjon av det.
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 208.
Selv om det ikke med sikkerhet kan fastslås om rapporten er autentisk eller ikke, er det som kan gjøres en kritisk analyse av hva rapporten påstår. Det var nettopp dette Mattogno gjorde, og han støtte på mange absurditeter, som denne, hvor en Einsatzgruppen-enhet reiste 1 100 kilometer bare for å drepe 857 personer. Ikke særlig effektivt.
Den 19. juli reiste Hamman-gruppen til Kaunas (omtrent 60 km nordøst for Mariampolė) og drepte 26 personer ved Fort VII; to dager senere dro de videre til Panevėžys (omtrent 105 km nord-nordøst for Kaunas), hvor de skjøt 103 personer. Dagen etter, på samme sted, drepte de én jøde. De påfølgende operasjonene til innsatstroppen utspilte seg som følger:
– 23. juli: Kėdainiai (omtrent 65 km sørvest for Panevėžys); 125 ofre.
– 25. juli: retur til Mariampolė (omtrent 105 km sørvest for Kėdainiai); 103 ofre.
– 28. juli: tilbake til Panevėžys (omtrent 150 km nord-nordøst for Mariampolė); 288 ofre.På dette tidspunktet begynte Innsatstroppen å spille en slags «ring rundt rosinen» ved å dekke ruten Panevėžys – Raseiniai – Utena – Ukmergė – Kaunas to ganger. På dette tidspunktet hadde de tilbakelagt nesten 1 100 km på vei for å drepe 857 mennesker!
– 29. juli: reise til Raseiniai (omtrent 110 km sørvest for Panevėžys); 257 ofre.
– 30. juli: Ariogala (omtrent 30 km sørøst for Raseiniai); 38 ofre.
– 31. juli: Utena (omtrent 165 km nordøst for Ariogala); 256 ofre.
– 11. til 31. juli (sic!): Vandžiogala; 15 ofre (sic!)Kronologisk gir denne oppføringen ingen mening, siden innsatstroppen først nådde dette stedet 9. juli. Uansett, den 31. juli befant de seg enten i Utena eller i Vandžiogala, et sted omtrent 110 km unna.
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 209.
Mattogno kan også redegjøre for 16 500 levende jøder som i rapporten ble påstått å være døde.
Omtrent 2 500 jøder som var innlosjert i arbeidsleirer, som Sorok-Tatar, Rzesza og Biala-Vaka, ble drept mellom slutten av juni og begynnelsen av juli 1943 (ibid., s. 367–369). Hvis vi følger «Jager-rapporten», skulle disse 9 000 jødene eller flere ikke ha eksistert lenger, ettersom de ifølge rapporten burde ha blitt drept mye tidligere.
Når det gjelder konferansen innkalt av Rosenberg i Berlin den 13. juli 1943, der Gauleiter Meyer kunngjorde «omplasseringen av 22 000 jøder og konsentrasjonen av 50 000 jøder i konsentrasjonsleirer i de østlige områdene,» hevder Arad at, av disse 72 000 jødene som var til stede i øst, bodde 20 000 i Vilnius, 17 000 i Kaunas og 5 000 i Šiauliai (Arad 1982, s. 402), til sammen 42 000 – 7 500 flere enn dem som ifølge Jäger skulle ha vært igjen i live. Legger vi til de nevnte 9 000 jødene, kommer vi frem til 16 500 levende jøder som «Jägerrapporten» anså som døde.
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 214.
Så kommer vi til spørsmålet om de over 137 000 likene som angivelig skal ha blitt etterlatt, og om det finnes noen dokumentarisk eller fysisk dokumentasjon på at de er begravet på stedene som er nevnt i denne rapporten. Mattognos bok dekker dette i detalj på sidene 403–755 (AKTION 1005 skal ha vært en tysk operasjon for å skjule sporene etter deres påståtte omfattende forbrytelser). For å unngå å bli for langdryg, vil jeg gi deg ett eksempel på hvordan påstandene i Jägerrapporten ikke stemmer overens med virkeligheten.
Ifølge ortodokse «holocaust»-historikere så skal det finnes en massegrav med omkring 5 000 jøder i Marijampolė.
7.6. Kontroversen om massegravene i Mariampolė
(Marijampole)Ifølge «Jägerrapporten» ble følgende skutt i Mariampolė den 1. september 1941:
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 694.
«1 763 jødiske menn, 1 812 jødiske kvinner, 1 404 jødiske barn, 109 psykiatriske pasienter, 1 tysk statsborger som var gift med en jøde, 1 russisk kvinne,»
til sammen 5 090 personer (se Del Én, Kapittel 4). Den ortodokse holocaust-historieskrivningen hevder ikke at likene ble gravd opp og brent av det fantasmagoriske Sonderkommando 1005, så de burde fortsatt kunne finnes i de lokale massegravene.
Angående en utgravning utført i 1996 i Mariampolė ble følgende artikkel skrevet. Ifølge Lithuanian Morning hadde de arkeologiske undersøkelsene ikke klart å finne noen menneskelige levninger på stedet som var beskrevet av vitnene. De mest pålitelige dokumentene det henvises til, er nettopp den rapporten vi diskuterer – Jägerrapporten.
Artikkelen i Lietuvos Rytas (Lithuanian Morning) hadde overskriften:
«Marijampolėje, žydų sušaudymo vietoje, nerasta jokių palaikų»
(«I Mariampolė er det ikke funnet noen menneskelige levninger på stedet der jøder ble henrettet») og ble skrevet av Algis Vaskevičius. Blant annet skrev Vaskevičius følgende:«Under pressekonferansen som ble arrangert i rådhuset i byen Mariampolė, ble de sensasjonelle funnene fra de arkeologiske undersøkelsene og søkene kunngjort, som hadde blitt gjennomført med hensyn til temaet om folkemordet på jødene som fant sted i byen. På stedet som regnes som jødenes gravplass, og hvor det er reist et monument, har arkeologene ikke klart å finne noen menneskelige levninger, selv om historiske kilder hevder at fem til ti tusen personer av jødisk eller annen nasjonalitet ble skutt der.
‘Vi har lenge mistenkt at grensene for gravplassen var definert unøyaktig,’
sa den ledende monumentkonservatoren i Mariampolė-distriktet, Gediminas Kuncaitis.
‘Ulike rykter har sirkulert, og disse måtte avkreftes.’G. Kuncaitis har bekreftet at målet med den arkeologiske ekspedisjonen var å fastslå det nøyaktige stedet for massakren, å forberede et restaureringsprosjekt for graven, og å hedre ofrene. De mest pålitelige dokumentene viser at i juli 1941 ble 239 personer skutt på dette stedet ved bredden av Šešupė-elven, og 5 087 andre den 1. august samme år, blant dem 109 psykiatriske pasienter.
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 695-696.
I en oppføring om massegraver etterlatt av Einsatzgruppen kritiserer Holocaust Denial on Trial (HDoT) «holocaust»-fornektere for å sitere informasjon fra artikkelen i Lithuanian Morning, i stedet for å kritisere avisen for dens unøyaktige rapport. Selv om HDoT ikke nevner navn, kan man anta at de sikter til Germar Rudolf, ettersom han ble nevnt tidligere i samme oppføring (se denne artikkelen for mer om det). Det HDoT ikke forteller, er at Rudolf har korrigert sitt utsagn etter å ha mottatt ny informasjon. Du kan se denne rettelsen i «Dissecting the Holocaust—The Growing Critique of ‘Truth’ and ‘Memory’», sidene 15–60.
Fakta er:
Einsatzgruppen og deres samarbeidspartnere drepte jøder over hele Øst-Europa mens de rykket frem mot hjertet av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa); nazistene okkuperte Litauen, Latvia, Ukraina, Krim og andre sovjetkontrollerte områder etter juni 1941. Det finnes tusenvis av massegraver fylt med levningene av drepte jøder. Per 2013 har et prosjekt i regi av Yad Vashem dokumentert 1 590 massegraver bare i deler av Ukraina. Pater Patrick Desbois, som er viet til å dokumentere jødemordene i Ukraina, har også lokalisert og dokumentert massegraver.I motsetning til påstandene fra holocaustfornektere, fantes det ingen «forsvunnet» massegrav i Marijampolė, slik det feilaktig ble rapportert i én avisartikkel fra en litauisk avis. Massegraven ble funnet 300 fot (omtrent 90 meter) fra det forventede stedet.
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Mass Graves Exist
Bloggeren Roberto Muehlenkamp ble motivert til å ta opp spørsmålet om massegravene på grunn av artikkelen skrevet av Germar Rudolf som ble nevnt i forrige avsnitt. Muehlenkamp tok kontakt med Algimantas Merkevičius, som hadde utført de arkeologiske utgravningene i 1996. Følgende er deres korrespondanse:
Den 16. juni henvendte Muehlenkamp seg til Merkevičius:
«Grunnen til at jeg skriver til deg, som du sikkert allerede har gjettet, er at jeg gjerne vil vite så mye som mulig om utgravningene du gjennomførte i Mariampolė kommune sommeren 1996. Jeg er særlig interessert i dimensjonene på massegravene som ble funnet og en kvantifisering av menneskelige levninger – skjeletter, aske, beinfragmenter, tenner osv. – som ble oppdaget der, hvilke metoder som ble brukt for å fastslå når og hvordan menneskene ble drept, samt hvilke eiendeler ofrene etterlot seg og hvilke spor etter ammunisjon og andre gjenstander tilhørende gjerningsmennene (inkludert redskaper brukt til å ødelegge kroppene for å fjerne bevis) som ble påvist.
Dersom du kunne sende meg et omfattende sammendrag av resultatene fra utgravningene, noe jeg selvfølgelig ville dele med den nevnte organisasjonen jeg er frivillig for, ville dette være et betydelig bidrag til å bevare den historiske sannheten og den ærlige historiske forskningen og fagligheten som min organisasjon og jeg stolt forsøker å fremme.»Merkevičius svarte dagen etter, og skrev (uthevinger lagt til):
«Ja, jeg gravde ut massegraver i Marijampolė i 1996. Hensikten var å finne det nøyaktige stedet for gravene. Det antatte gravstedet var tomt, og jeg fant massegravene omtrent 100 meter utenfor dette antatte området. Folk ble drept og begravet i en stor grøft. Men etter at jeg fant det nøyaktige stedet, var mitt arbeid over. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som ble drept, eller hvor stort området med massegravene er.»Samme dag, 17. juni, fulgte Muehlenkamp opp:
«Jeg antar imidlertid at det finnes en skriftlig rapport om resultatet av undersøkelsen din, som jeg gjerne vil se, hvis det lar seg gjøre. Jeg regner med at den er på litauisk, og jeg vil selv ta ansvar for oversettelsen til engelsk. Ville det være mulig for deg å sende meg en kopi av rapporten, hvis jeg gir deg min postadresse?»I sitt siste svar, datert 25. juni, skrev Merkevičius:
«The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno, side 696.
«Ja, jeg kan sende rapporten om utgravningen i Marijampolė, men litt senere, fordi jeg nå er i gang med en annen utgravning. Men du vil finne svært lite informasjon om disse gravene i denne rapporten.»
Fra Merkevičius’ svar kan vi utlede at utgravningen var uten konkluderende resultater. Til tross for dette bruker Holocaust Denial on Trial denne uavklarte utgravningen for å tilbakevise revisjonister. Pater Patrick Desbois ble også nevnt av HDoT, men han har også blitt avslørt som en bløff – du kan lese om det her.
Til syvende og sist står vi igjen med et dokument av tvilsom opprinnelse som ikke tåler kritisk granskning. Til tross for dette bruker ortodokse «holocaust»-historikere det fortsatt som bevis, og satser på at folk flest ikke kommer til å undersøke det nærmere.
Opprinnelig publisert av Holocaust.claims
