EU vil «spare på vann» – lanserer ny strategi med økte avgifter

EU EU-kommisjonen har lagt frem en strategi for «vannresiliens» som innebærer økte vannavgifter for innbyggerne og etableringen av et nytt byråkratisk system for vannforvaltning, med mål om å kutte forbruket med 10 prosent innen 2030.

EUs nye «strategi for vannresiliens» presenteres som en plan for å «møte klimautfordringer» og «sikre bærekraftig bruk av vann» i hele unionen, og hevder å ville «trygge vannforsyningen» og «bygge en vannsmart økonomi». Tiltakene omfatter både økonomiske og teknologiske virkemidler, med mål om å redusere det totale vannforbruket i medlemslandene med 10 prosent innen 2030. Bak målene ligger et tydelig premiss: at befolkningen må betale skatter og avgifter for en ressurs som naturen allerede tilbyr gratis og i tilnærmet ubegrenset mengde, skriver Fria Tider.

Formuleringene peker mot at EU ser på vann ikke bare som en naturressurs, men som et marked. Et sentralt element i planen er å etablere digitale systemer som skal overvåke vannstrømmer og registrere lekkasjer. Ifølge kommisjonen vil dette bidra til bedre styring av ressursene. Samtidig varsles det innføring av en «sunn prispolitikk» som skal redusere forbruk ved å gjøre vann gradvis dyrere, både for husholdninger og bedrifter. Det sies imidlertid lite om hvor mye prisnivået skal øke, bare at det skal «være tilstrekkelig til å stimulere forsiktig bruk».

EU-kommisjonen peker på prognoser som antyder at verdens etterspørsel etter vann kan overstige tilgangen med opptil 40 prosent innen 2030, et tall som danner grunnlaget for hele strategien. Likevel forklares det ikke hvordan denne «tilgangen» måles – noe som har skapt debatt om realismen i tallene – eller hvordan en global vannmangel rettferdiggjør innstramminger i deler av Europa som tradisjonelt har mer enn nok ferskvann.

Planen ble første gang drøftet under World Economic Forum (WEF) i Davos for tre år siden, der globale aktører tok til orde for å se vann som en «global ressurseiendom». Den italienske økonomen Mariana Mazzucato foreslo at myndigheter burde begynne å kontrollere befolkningens tilgang til vann, med mål om å fremtvinge en kollektivisering av livsområder som tidligere har vært utenfor slik kontroll. Siden den gang har ideen blitt videreutviklet til et politisk rammeverk som nå skal implementeres i EU.

– Hvordan har vi lykkes så langt? Lyktes vi i å vaksinere alle mennesker i hele verden? Nei, men å løfte fram vann som en global eiendom kan fungere – ikke bare sett fra vårt perspektiv som et globalt fellesgode, men også fra et egeninteressert perspektiv, for de to henger sammen, sa Mazzucato til deltakerne under WEF-møtet, og fortsatte:

– Vann er noe folk forstår. De forstår det bedre enn klimaendringer, som for mange virker abstrakte – selv om noen aksepterer dem delvis og andre fullt ut. Men når det gjelder vann, forstår alle, selv et barn som spiller fotball, hva som skjer dersom man ikke får vann. Derfor mener jeg at vi bør begynne å eksperimentere med tilgangen til allmenne goder som vann, for da kan vi lykkes på områder der vi tidligere har mislyktes fullstendig.

Strategien blander reelle utfordringer, som forurensning av drikkevann, med problemstillinger som er mindre relevante for store deler av kontinentet – særlig i nordlige land med rikelig tilgang på ferskvann. Kritikere peker på at det er forurensning, ikke mangel på vann, som utgjør den største utfordringen i Europa i dag. Å innføre avgifter med begrunnelse i «vannmangel» kan derfor oppfattes som et påskudd for å utvide EU-reguleringen utover det som er nødvendig.

Kommisjonen omtaler ikke hvordan de nye reglene vil påvirke individuelle brønner eller lokale vannforsyningssystemer i distriktene.