Dødelig amøbe som angriper hjernen sprer seg globalt

UTENRIKS En encellet organisme har de siste to årene forårsaket dødsfall både i USA og i den indiske delstaten Kerala. I South Carolina døde 11 år gamle Jaysen Carr etter en svømmetur i innsjøen Lake Murray, da organismen trengte inn i kroppen via nesen, noe som resulterte i en infeksjon som ødela kritisk hjernevev.

Den hjerneødeleggende amøben Naegleria fowleri har fått oppmerksomhet etter flere rapporterte dødsfall i ulike deler av verden. Den sykdomsfremkallende organismen det dreier seg om, er en encellet protist som forekommer naturlig i ferskvann – først og fremst i innsjøer, elver og dammer, men også i dårlig vedlikeholdte svømmebassenger, vannrør og brønner.

Primær amøbemeningoencefalitt

Primær amøbemeningoencefalitt (PAM) er en svært sjelden, men så godt som alltid dødelig hjerneinfeksjon forårsaket av den frittlevende amøben Naegleria fowleri. Smitte oppstår når vann som inneholder amøben trenger inn i neseborene, hvorfra organismen kan vandre videre til hjernen via luktnervebanene. Sykdommen er ikke smittsom mellom mennesker.

De fleste som blir eksponert, utvikler ikke sykdom. For den minoriteten som rammes, er imidlertid sykdomsforløpet livstruende og utvikler seg langt raskere og mer brutalt enn ved andre tilsvarende infeksjoner. Symptomene opptrer som regel i tilknytning til infeksjonens debut, vanligvis innen én uke etter pasientens eksponering for amøben.

Det innledes gjerne med hodepine, feber, kvalme og en stiv, smertefull nakke. Etter hvert som antallet hjerneceller reduseres, tilkommer kramper og forvirring, som gradvis går over i bevisstløshet inntil døden inntreffer. Dødeligheten blant dem som først er smittet, ligger på omkring 99 prosent.

PAM ble første gang påvist på 1960-tallet, og hittil er det beskrevet litt over 380 tilfeller på verdensbasis. Disse har som regel vært knyttet til bading i innsjøer eller til neseskylling med kran- eller brønnvann. I Norge er det foreløpig ikke rapportert om noen tilfeller, men det kan ikke utelukkes at amøben Naegleria fowleri, som forårsaker sykdommen, også kan forekomme her. Videre kan personer som nylig har vært eksponert for amøben i utlandet, og deretter oppholder seg i Norge, naturligvis utvikle sykdommen her.

Gutter synes å være mer utsatt for infeksjonen enn jenter, noe som antas å henge sammen med at de oftere hopper og dykker i vann.

Det eneste antatt sikre tiltaket for å unngå smitte er for det første å unngå bading i innsjøer eller elver hvor den sykdomsfremkallende amøben forekommer, og for det andre å avstå fra neseskylling med spring- eller brønnvann som kan være forurenset av den. For folk flest forutsetter velbegrunnede valg i begge tilfeller tilgang til informasjon fra fagpersoner på området.

Den amerikanske varianten av PAM ser ifølge forskere ut til å kreve større grad av eksponering for amøben hos en person enn den indiske varianten gjør for at infeksjonen skal utvikles. En aktuell kasuistikk fra hvert av de to berørte landene, supplert med noe statistikk, tegner et bilde av en truende utvikling som kan spre seg til flere land.

USA

I den amerikanske delstaten South Carolina døde den elleve år gamle Jaysen Carr sommeren 2024 etter å ha badet i Lake Murray, en av delstatens mest populære innsjøer for bading. Noen dager etter svømmeturen opplevde den til da friske gutten akutt kvalme og det han selv beskrev som «en fullstendig ubeskrivelig hodepine». Tilstanden forverret seg til tross for medisinsk behandling og utviklet seg gradvis til økende slapphet og desorientering, som til slutt resulterte i generell funksjonell paralyse.

Amøben hadde via nesehulen trengt inn i kroppen hans, fulgt lukt­nervene til hjernen og forårsaket en infeksjon som på systematisk vis ødela levende hjernevev til det bare gjenstod nekrotisk vev. Til tross for sykehusbehandling og tilstedeværelsen av medisinsk ekspertise, forverret Jaysons allmenntilstand seg dag for dag, inntil han to uker etter svømmeturen døde, elleve år gammel.

Foreldrene hans har deretter, i mediene, ved siden av sorgen uttrykt sinne og bestyrtelse over at «risikoen ved et bad i en av South Carolinas mest besøkte innsjøer i dette høyt utviklede landet verken var kjent eller i det minste blitt påpekt».

De beskriver opplevelsen av å ha mistet sitt fullt svømmedyktige barn som følge av noe så hverdagslig og tilsynelatende uskyldig som en svømmetur ved en bemannet, offentlig badeplass, og advarer nå andre mot det de anser som en livsfare myndighetene har valgt å overse.

Jaysens tilfelle er langt fra det eneste i USA – og fenomenet er på ingen måte nytt. Ifølge det amerikanske smitteverninstituttet CDC har 103 personer blitt diagnostisert med PAM det siste tiåret, hvorav kun én overlevde. I perioden 1962–2024 ble det rapportert 167 tilfeller i USA, med bare fire overlevende. De senere årene er det registrert tilfeller i flere delstater, blant annet Nevada, Georgia, Florida og Nebraska.

India

I India har utviklingen, sammenlignet med USA, tatt en desto mer truende retning. Kerala, en folkerik og tettbefolket delstat i den sørlige delen av landet, har de siste årene vist en markant økning i antallet PAM-tilfeller.

I delstaten ble det i 2016 rapportert ett enkelt tilfelle av PAM. Syv år senere var tallet steget til 39, og i 2024 nådde antallet 70 tilfeller. Utfordringene for de berørte myndighetene er betydelige. Befolkningen i delstaten er avhengig av millioner av brønner og dammer som vannforsyning. Mange av disse er forurenset, noe som gir amøben gode vekstvilkår. Som mottiltak har myndighetene klorert hundretusener av brønner og innført krav om regelmessig rensing av svømmebassenger og vanntanker. Varselskilt fraråder bading i dammer, og informasjonskampanjer lærer befolkningen å unngå å få vann i nesen. Indiske myndigheter har lagt betydelig vekt på informasjonsarbeid i denne sammenhengen, men avhengigheten av naturlige vannkilder, kombinert med lavt utdanningsnivå i rurale områder, gjør trusselen vanskelig å kontrollere.

En av de rammede er 45 år gamle Sobhana, som ble syk etter et bad under den store Onam-festivalen i september 2024. Etter noen dager utviklet sykdomsbildet seg fra svimmelhet og lette blodtrykksplager til høy feber, kraftige skjelvinger og en rekke påfølgende komplikasjoner. Knapt to uker senere døde hun.

I begge land fremtrer, til tross for ulikheter i strategiene for å bremse en truende utvikling, de samme grunnleggende mønstrene: Sykdommen er ekstremt sjelden, men nesten alltid dødelig, og bevissthet om risikoene er avgjørende for å kunne forebygge ytterligere tragedier.