Den indre fienden flytter frem sine posisjoner i øst

GLOBALISME Nasjonene i Øst-Europa tilpasser nå sin politikk etter de nye omstendighetene og de nye globale maktlinjene som er i ferd med å materialisere seg. Et mer utkrystallisert vestlig orientert utsyn er den retningen som de fleste har valgt, og med dette valget kommer det en ferdig pakke som landene er forventet å integrere og gjøre offisiell politikk.

Nesten uten unntak er innholdet i disse pakkene imidlertid i beste fall ikke til fordel for landenes opprinnelige befolkning, og i mange tilfeller er de rett ut fiendtlige og ødeleggende for disse. Som en regel er disse angrepene todelt: moralsk-åndelig og materialistisk-konkret. Til førstnevnte hører slike kategorier som en undergraving og utslettelse av de tradisjonelle verdiene, som kirke, familie og følelsen av tilhørighet til et folk (blod og jord), mens det materialistisk-konkrete som oftest kommer til uttrykk gjennom innvandring. Til sammen legger dette til rette for folkeutbytte, riktignok i rykk og napp, til tider nesten umerkelig, men tendensen og målet er klart. Noen ferske eksempler:

I hovedsteder som Kiev, Warszawa og Chișinău (Moldova), hvor man har inntrykk av at tradisjonelle verdier har vært basisen og kompasset for disse samfunnenes retning og handling i alle henseender, har man de siste ukene opplevd uttrykk som utfordrer dette synet. I alle de nevnte hovedstedene har det blitt arrangert rekordstore Pride-markeringer, og kanskje mest forstemmende: nesten uten motstand eller opposisjon.

Ser man historisk på utviklingen, fant de første, forsiktige forsøkene på Pride-markering i Ukraina sted i 2013, med rundt 100 deltakere, men med sterk og militant motstand ledet av den ortodokse kirken. Året etter ble det innført en lov som forbød LHBTQP+-propaganda, tilsvarende den nåværende russiske lovgivningen. Etter opprøret mot den russiskvennlige presidenten i 2014, ble imidlertid denne loven opphevet og erstattet med en antidiskrimineringslov. I tillegg ble det formelt tillatt å gjennomføre juridisk kjønnsskifte.

Dette førte til at den første Pride-markeringen etter at det nye, vestlig-orienterte regimet var på plass i 2016, samlet minst 2000 deltakere. Dette er omtrent det samme antallet som deltok under årets markering (store deler av LHBTQP+-miljøet i Ukraina deltar heller på de store europeiske markeringene, angivelig av frykt for russiske angrep). Samtidig som antallet deltakere har økt kraftig, har motstanden nesten forsvunnet. En håndfull, men høylytte, motdemonstranter var til stede, men ble enkelt holdt i sjakk av politiet. Den største frykten var russiske flyangrep, ikke motdemonstranter.

I Warszawa, Polen, har man opplevd samme tendens: Fra en start i 2001 med 300 deltakere og kraftig motstand, hadde man rundt 20 000 deltakere i 2024. (I 2023 var det riktignok 80 000 mennesker, men det året samlet det nasjonale og internasjonale LHBTQP+-miljøet seg i Warszawa i solidaritet med Ukraina.) Det var knapt noen motkrefter. Den samme utviklingen gjelder også for resten av landet. Polen har i år dessuten avviklet den siste «LHBT+-sonen» – soner som tidligere ble innført av lokale politikere for å begrense LHBTQP+-propaganda i deres administrative distrikter.

I Moldovas hovedstad Chișinău ble Pride-markeringen som vanlig gjort ulovlig av byens borgermester, Ion Ceban, selv etter sterkt press fra sentralregimet. De lokale politimyndighetene «stakk imidlertid en kniv i ryggen» på byens administrasjon da de dagen før gikk ut og uttalte at de ville stille seg på LHBTQP+-miljøets side. Markeringen ble dermed avholdt, men i motsetning til de ovennevnte eksemplene var det her stor og militant motstand. Politiet reagerte imidlertid med ekstrem vold mot motdemonstrantene, og Pride-markeringen ble gjennomført uten større hindringer.

Når det gjelder den materialistisk-konkrete faktoren, så representerer Litauen kanskje det ferskeste eksempelet i negativ forstand. Landets forsvarsminister, Dovilė Šakalienė, har i samtaler med Filippinenes sekretær for emigrasjonsarbeidere avtalt å åpne en korridor for filippinske fremmedarbeidere til Litauen. Dette reiser spørsmålet: Hva har en forsvarsminister med arbeidsinnvandring å gjøre?

I forbindelse med møtet uttalte forsvarsministeren at filippinske arbeidere skal erstatte russisktalende innbyggere i Litauen. Disse utgjør en minoritet som har vært i landet siden Sovjetunionens fall, og som ifølge myndighetene anses som en potensiell sikkerhetsrisiko. Personer med russisk som morsmål utgjør rundt 8% av befolkningen i Litauen, og ifølge myndighetene skal denne «utfasingen» fra det litauiske samfunnet angivelig foregå med både myk, så vel som hard makt: en språk- og lojalitetstest. De som motsetter seg dette eller ikke består testene, vil kunne risikere å miste arbeid og inntekt, beslagleggelse av pass og identitetspapirer, og kan i ytterste konsekvens bli deportert til Russland.

Under møtet med den filippinske sekretæren fordømte Šakalienė dessuten Kinas angivelig aggressive opptreden i Sør-Kinahavet. De to landene inngikk også et forsvarssamarbeid. Det er ikke kjent hva Litauen konkret skal bidra med i Sør-Kinahavet, men dette er heller ikke hovedpoenget. Det viktigste er å bekrefte Litauens underkastelse og aksept av pakkens innhold og alt dette medfører.