Den finske uavhengighetskrigen avsluttes

HISTORIE Den 16. mai i 1918 ble det avholdt en seiersparade i Helsinki som formelt avsluttet den finske uavhengighetskrigen.

Etter den bitre slutten på krigen i 1809, der Sverige mistet den østlige halvdelen av landet til erkefienden Russland, ble Finland et storhertugdømme i det russiske tsarriket. På begynnelsen av 1900-tallet forsøkte tsarregimet å innlemme Finland fullt og helt i det russiske riket, og i enkelte kretser vokste det frem en idé om å gjøre Finland uavhengig gjennom væpnet kamp. For å føre denne kampen søkte man seg til utlandet for å skaffe seg den militære treningen som dette ville kreve. I begynnelsen av 1914 ble det søkt om å få denne treningen i Sverige, men den svenske regjeringen avslo av frykt for å bli trukket inn i verdenskrigen som da pågikk. I stedet henvendte de seg til Tyskland, som begynte å utdanne finske rekrutter i den 27. kongelige prøyssiske jegerbataljonen våren 1915. Disse «jegerne» skulle komme til å spille en viktig rolle i Finlands fremtidige historie.

Under den jødisk-ledede oktoberrevolusjonen i 1917 kom bolsjevikene til makten i Russland. Finland øynet sin sjanse, og den 6. desember 1917 vedtok den finske riksdagen uavhengighetserklæringen og utnevnte Pehr Evind Svinhufvud til landets riksforstander. Bolsjevikregjeringen med Lenin i spissen anerkjente Finlands uavhengighet nesten umiddelbart.

Allerede under den begynnende «russiske» revolusjonen hadde blant andre Josef Stalin tatt til orde for en væpnet finsk kommunistisk revolusjon under sine besøk i Finland. I 1917 hadde både kommunistene og den hvite siden begynt å bevæpne sine egne forsvarsstyrker. I de sørlige delene av landet, særlig i de større byene, hadde kommunistene størst oppslutning, og De røde ble ledet av Ali Altonen. De hvite hadde sine hovedtropper i de tyskutdannede jergerne, som hadde fått kamperfaring på den tyske østfronten. Den 15. januar 1918 ble general Carl Gustaf Mannerheim utnevnt til øverstkommanderende for De hvites styrker, og ti dager senere ble de formelt en del av den finske forsvarsmakten. Samtidig vedtok regjeringen allmenn verneplikt, og Mannerheim flyttet hovedkvarteret sitt til Vasa i Österbotten, som skulle fungere som hovedstad for den hvite siden under krigen. Samme dag besluttet Mannerheim å avvæpne de russiske troppene i Österbotten med den begrunnelsen at det sterke russiske nærværet i landet var en trussel mot det frie Finland, og at de hvite styrkene hadde stort behov for de våpnene russerne var i besittelse av.

Kommunistene nektet å anerkjenne Mannerheims utnevnelse og befestet sine egne militære posisjoner i de sørlige delene av landet. Kommunistene fikk blant annet store våpenleveranser fra bolsjevikregjeringen i Russland. Den 26. januar 1918 gikk kommunistene til aksjon og beordret arrestasjon av landets lovlige regjering, dannet en kommunistisk regjering og utropte dagen etter Finlands sosialistiske arbeiderrepublikk, ledet av blant andre Kullervo Manner, Edvard Gylling og Otto Ville Kuusinen. De fleste i den finske nasjonalforsamlingen klarte imidlertid å unnslippe kommunistenes nett og ta seg til Vasa, der hovedstaden i det nå frie Finland lå.

Krigen brøt ut for alvor da kommunistene startet en generell offensiv langs linjen som hadde delt landet i to. Militær inkompetanse og mangel på dyktige offiserer gjorde at den kommunistiske offensiven enkelt ble stoppet. De fleste av de offisersutdannede finnene hadde valgt den hvite siden, og de tyskutdannede jegerne, som var blitt samlet i en elitebataljon på nesten to tusen mann som ankom Finland i slutten av februar, var til stor hjelp. Den røde siden fikk hjelp av opptil 10 000 russiske soldater av de nesten 80 000 som var stasjonert i Finland ved krigsutbruddet, men disse spilte ingen avgjørende rolle ettersom de var svært demoraliserte og manglet overbevisningen om å kjempe og dø i et fremmed land.

Den røde offensiven førte også med seg en bølge av terror i de kommunistokkuperte områdene, med massehenrettelser av fanger og sivile som ble ansett som klasseforrædere.

Til sammen drepte de røde mellom 1 500 og 2 000 mennesker, noe som skapte en bølge av protester fra utlandet og et bittert ønske om hevn i de hvites rekker.

I løpet av krigens første måned var det ingen avgjørende slag, og begge sider var mest opptatt av å konsolidere sine posisjoner og trene opp flere soldater. I begynnelsen av februar begynte en hvit motoffensiv på Det karelske nes, og det ble utkjempet slag ved Filpula og Ahvola. I det første slaget klarte de hvite å drive fienden tilbake etter en måneds kamp. Slaget ved Ahvola ble utkjempet frem til 11. mars samme år, og ingen av sidene kunne hevde seier.

Krigens avgjørende slag skulle stå ved Tampere, der den hvite siden etter innledende omringingskamper kunne innlede en fullskala beleiring av byen 25. mars. Kampene rundt Tampere varte frem til 6. april 1918 og skulle bli en stor seier for Mannerheim. Til sammen mistet den røde siden 4 000 døde og sårede og over 10 000 i fanger. Den hvite siden mistet rundt 700 til døden og 2 000 ble såret.

Omtrent samtidig som slaget om Tampere fant sted, hadde den tyske baltiske divisjonen, som hadde gått i land på Åland en måned tidligere, innledet sin offensiv mot Helsinki. Etter harde gatekamper klarte den tyske divisjonen til slutt å drive de siste kommunistene ut av Helsinki den 13. april. Etter tapet av hovedstaden søkte de gjenværende kommunistene tilflukt i byen Vyborg på Det karelske nes. Da de hvite troppene nærmet seg Vyborg og kommunistledelsen innså at krigen var tapt, flyktet de fleste av dem over grensen til Sovjet-Russland og søkte tilflukt i St. Petersburg. Dette skapte stor bitterhet blant de få røde troppene som var igjen, og moralen sank til nær null. De siste røde troppene kapitulerte ved Lahti 2. mai. Totalt mistet mer enn 30 000 finner livet i uavhengighetskrigen, de fleste av dem fra den røde side.

Det siste slaget i denne finske uavhengighetskrigen ble utkjempet ved Ino, da hvite tropper inntok en russisk kystartilleribase 15. mai 1918. Dagen etter ledet Mannerheim en seiersparade i Helsinki, som formelt avsluttet krigen. Finland hadde vunnet sin frihet.