«HOLOCAUST» Vedrørende kontradiksjonene og ufullstendighetene i dokumentasjonen på Einsatzgruppens påståtte forbrytelser.
I dag skal vi undersøke påstanden om at 1 150 000 millioner jøder ble drept av Einsatzgruppen. Her er oppføringen fra Holocaust Denial on Trial, eller HDoT, om emnet.
Hvordan vet vi at minst 1 150 000 jøder ble drept av Einsatzgruppen og deres medhjelpere?
Holocaust-fornektere hevder:
Antallet jøder som ble drept av Einsatzgruppen er mye, mye lavere enn de anslagsvis 1 000 000 ofrene. Disse tallene er umulig høye. Det finnes ikke noe statistisk grunnlag for påstanden om at Einsatzgruppen utryddet en million jøder.Fakta er:
Holocaust Denial on Trial: Einsatzgruppen: Number of Jews Killed
Einsatzgruppens forbrytelser er de best dokumenterte i Holocaust. I tillegg til vitneutsagn fra overlevende, tilskuere og gjerningspersoner finnes det fysiske bevis i form av massegraver og kropper. Det finnes også fotografier, og vi har en nesten komplett serie av Einsatzgruppen-rapporter (av 195 rapporter mangler bare én). På tidspunktet for Einsatzgruppen-rettssakene ble antallet jøder som Einsatzgruppen hadde drept, anslått til minst 1 000 000. Moderne forskning har vist at tallet er nærmere 1 150 000.
Den offisielle beskrivelsen av Einsatzgruppen er som følger:
Einsatzgruppen[a] (tysk: [ˈaɪnzatsˌɡʁʊpm̩], bokstavelig talt ‘innsatsgrupper’; også kalt ‘oppdragstyrker’) var paramilitære dødsskvadroner tilhørende Schutzstaffel (SS) i Nazi-Tyskland, som var ansvarlige for massedrap, hovedsakelig gjennom skyting, under andre verdenskrig (1939–1945) i det tysk-okkuperte Europa. Einsatzgruppen spilte en sentral rolle i gjennomføringen av den såkalte endelige løsningen på jødespørsmålet (Die Endlösung der Judenfrage) i territorier erobret av Nazi-Tyskland, og var involvert i drapene på store deler av intelligentsiaen og den kulturelle eliten i Polen, inkludert medlemmer av det katolske presteskapet. Nesten alle menneskene de drepte var sivile, først og fremst fra intelligentsiaen, deretter sovjetiske politiske kommissærer, jøder og romfolk, samt faktiske eller påståtte partisaner over hele Øst-Europa.
Wikipedia: Einsatzgruppen
«Einsatzkommando»-gruppen, som angivelig hadde som oppgave å utføre det systematiske drapet på jøder, besto av totalt 3 000 menn.
Under andre verdenskrig var de tysk-nazistiske Einsatzkommandoene en undergruppe av Einsatzgruppen (mobile drapsskvadroner) – med opptil 3 000 menn totalt – vanligvis sammensatt av 500–1000 funksjonærer fra SS og Gestapo. Deres oppdrag var å utrydde jøder, polske intellektuelle, romfolk og kommunister i de erobrede territoriene, ofte langt bak den fremrykkende tyske fronten. Einsatzkommandoer, sammen med Sonderkommandoer, var ansvarlige for det systematiske drapet på jøder i etterkant av Operasjon Barbarossa, invasjonen av Sovjetunionen. Etter krigen ble flere av kommandantene stilt for retten i Einsatzgruppen-prosessen, dømt og henrettet.
Wikipedia: Einsatzkommando
I Einsatzkommando fantes det 4 enheter: A, B, C og D. Karl Jäger var medlem av gruppe A. En rapport utarbeidet av Karl Jäger brukes for å underbygge påstanden om over en million dødsfall. Dokumentets legitimitet er imidlertid omstridt, og i denne artikkelen tilbakeviser jeg bruken av det som bevis for et folkemord.
For moro skyld, la oss se på personellet i gruppe A:
15. Oktober 1941 1. Februar 1942 Total styrke 990 909 Vanlig politistyrke 133 = 13,4% 134 = 14,8% Kvinnelige ansatte 13 = 1,3% 22 = 2,4% Nødvernsrekrutter (Notdienstverpflichtete) 53 = 5,8% Telegrafister 3 = 0,3% 9 = 0,9% Radiooperatører 8 = 0,8% 23 = 2,5% Aktiv Waffen-SS 340 = 34,4% 151 = 16,6% SS-reservister 126 = 13,9% Sjåfører 172 = 17,4% 185 = 20,3% Administrasjon 18 = 1,8% 26 = 2,9% Spesialutsendinger 3 = 0,3% SD 35 = 3,5% 37 = 4,1% Kriminalpoliti 41 = 4,1% 55 = 6,1% Statspolitiet 89 = 9,0% 85 = 9,4% Tolkere 51 = 5,1% Hjelpepoliti 87 = 8,8% Det er merkelig at styrken til denne antatte utrydningsenheten ble redusert med 81 personer når det fremdeles gjensto mye arbeid å gjøre; samtidig økte de antallet ikke-stridende og personell som ikke var direkte knyttet til utryddelse: kvinnelige ansatte, telegrafister, radiooperatører, sjåfører. Ikke mindre merkelig er forsvinningen av de 51 tolkene, som må ha vært uunnværlige, uansett hvilken virksomhet Einsatzgruppe drev med.
«The Einsatzgruppen» av Carlo Mattogno, side 40.
Dette diagrammet kommer fra «The Einsatzgruppen in the Occupied Eastern Territories—Genesis, Missions and Actions» av Carlo Mattogno. Boken er på over 800 sider. Det er mye man kunne snakke om. For å holde innleggene mine korte vil jeg fokusere på de 194 Einsatzgruppen-rapportene som dette dødstallet bygger på. For informasjon om fysiske bevis, eller mangel på sådanne, se denne serien om Einsatzgruppen-massegraver.
HDoT satser på at de fleste ikke vil bry seg med å undersøke disse rapportene. Det finnes ingen referanse eller lenke til hvor man kan finne dem. Man skal bare ta HDoTs ord for det. Heldigvis har folk som Mattogno studert disse rapportene. Sidene 50–67 i den nevnte boken hans lister opp ulike problemer med påliteligheten til disse dokumentene. La oss se på noen av funnene hans.
Først har vi det faktum at flere kopier av denne rapporten ble laget:
Et nytt lite mysterium dukker opp på dette tidspunktet. Før vi diskuterer det, kreves en liten forklaring. Hendelsesrapportene ble utarbeidet i flere eksemplarer, opptil et maksimum på 77. Hver kopi bærer en angivelse av sitt spesifikke nummer og det totale antall kopier som ble produsert. For eksempel er rapport nr. 25 (se nedenfor) den tjuetoende kopien av trettifire: «34 Ausfertigungen 22. Ausfertigung.»
Nå erklærer Krausnick og Wilhelm (Krausnick/Wilhelm, s. 649):
The Einsatzgruppen» av Carlo Mattogno, side 51.
«Av vitnemålet til Mr. Benjamin Ferencz, hovedaktor ved Einsatzgruppen-prosessen i Nürnberg, den 9. september 1947, følger det at Ferencz fikk originalene av USSRs hendelsesrapporter brakt fra Berlin til Nürnberg for den ovennevnte rettssaken, hvor forsvarsadvokatene fikk lov til å undersøke dem […]. Nevnte originaler ble deretter sendt til USA, filmet der, og innenfor rammen av tilbakeleveringen av beslaglagte dokumenter til Forbundsrepublikken Tyskland, ble de til slutt overført til [det tyske] forbundsarkivet i Koblenz. Der kan de konsulteres i inventar R 58.»
Til dette kommer Mattogno med følgende poeng:
Ikke mindre merkelig er det faktum at nesten 9 700 kopier ble laget av disse rapportene, som skulle være så hemmelige og så kompromitterende, men at amerikanerne bare fant 194 av 195 (rapport nr. 158 mangler i den amerikanske samlingen). Vi må derfor anta at SS ødela de andre ca. 9 500, og lot bare kopiene av disse 194 EM-ene være intakte.
The Einsatzgruppen» av Carlo Mattogno, side 54.
Neste punkt vi må ta i betraktning er dette:
Det finnes en annen anomali som ingen ser ut til å ha lagt merke til. I tillegg til de 195 hendelsesrapportene omfatter dokumentasjonen fra Einsatzgruppen 55 «Rapporter fra de okkuperte østområdene» («Meldungen aus den besetzten Ostgebieten») og 11 «Aktivitets- og situasjonsrapporter» («Tätigkeits- und Lageberichte»). Det ble også laget over 10 000 kopier av disse rapportene, som utvilsomt ble lest av flere SS- eller polititjenestemenn. Likevel finnes det ingen kjent omtale, ikke en eneste kjent kommentar, til disse rapportene fra deres tiltenkte mottakere – fra Hitler, Himmler og Heydrich helt ned til den siste nasjonalsosialistiske tjenestemannen som angivelig var involvert i utryddelsen av jødene.
Den overveldende majoriteten av de tyske dokumentene beslaglagt av de allierte utgjør et tett nettverk av gjensidige forbindelser; de 261 Einsatzgruppen-rapportene, derimot, utgjør et selvstendig korpus uten direkte eller indirekte forhold til andre dokumenter – og dette bør også forklares. Det eneste unntaket jeg kjenner til er oversendelsen av «Aktivitets- og situasjonsrapporter» til det tyske utenriksdepartementet (NO-2650).
The Einsatzgruppen» av Carlo Mattogno, side 54.
Rapportene inneholder ulike feil og dobbeltføringer. Her er et eksempel:
Rapporten det gjelder inneholder en annen åpenbar feil. Den 11. november 1941 informerte «sjefen for sikkerhetspolitiet og SD Latvia, kontor Daugavpils» den lokale distriktskommissæren: «Den 9. november 1941 ble 11 034 jøder henrettet i Daugavpils.»
Dersom det bodde 17 763 jøder i Daugavpils fylke i 1940, hvorav 9 606 ble skutt i august 1941, og 950 var i ghettoen 1. februar 1942, er det ikke mulig at det kunne ha vært 11 034 ofre den 9. november, fordi det i så fall ville ha overskredet det opprinnelige tallet: 9 606 + 950 + 11 034 = 21 590. Det riktige tallet bør derfor være 1 134. Dette bekreftes av brevet fra generalkommissæren i Riga til rikskommissæren for Ostland (Reichskommissar für das Ostland) datert 20. oktober 1941, ifølge hvilket «det er 2 185 jøder i Daugavpils fylke»; trekker man fra de 950 internerte i ghettoen, gjenstår 1 235 personer – et tall som stemmer overens med henrettelsen av 1 134.
The Einsatzgruppen» av Carlo Mattogno, side 64.
Kort sagt har rapportene problemer som må adresseres. Noe som HDoT, eller noen ortodoks «holocaust»-historiker, aldri vil gjøre.
Man kan innvende at Mattogno pirker i detaljer og ikke motbeviser noe. Til det sier jeg: La oss se på et argument fremsatt av Joseph Bishop i hans artikkel «The Einsatzgruppen and the Holocaust»:
La det her være klart at vi geografisk sett snakker om et enormt område, ikke ulikt størrelsen på det kontinentale USA. Hvor mange personer var engasjert i dette mangfoldet av oppgaver? Einsatzgruppen besto av fire hovedgrupper – A, B, C og D – hver med mellom 300 og 500 menn. Disse 2 000 (rundt regnet generøst) mennene skal angivelig ha blitt betrodd denne enorme oppgaven. Men hvor mange var faktisk i tjeneste til enhver tid, ikke opptatt med etterretningsarbeid, antipartisan-virksomhet osv., og spesifikt engasjert i drap?
Tar man med i betraktningen støttepersonell – radiomenn, forsynings- og transportfolk, administrasjon, menn på permisjon, syke menn, menn hjemme på kurs osv. – krymper tallet på 2 000. Men selv om alle 2 000 hadde vært aktive og tilgjengelige for innsats hele tiden, var hovedansvaret til Einsatzgruppen antipartisan virksomhet. Så hvordan i all verden skulle de ha hatt tid til å finne, samle sammen og drepe millioner av jøder?
«The Einsatzgruppen and the Holocaust» av Joseph Bishop.
Ettersom påstandene fra de ortodokse «holocaust»-historikerne er ekstraordinære, må også granskningen være ekstraordinær. Vi snakker om anklager om alvorlige forbrytelser. Forbrytelser som tyskere har blitt fengslet og henrettet for. Forbrytelser som kaster en skygge over det tyske folk den dag i dag. Å nekte offentligheten en åpen og ærlig diskusjon om hendelsene under andre verdenskrig er i seg selv kriminelt. Vi må få lov til å undersøke «holocaust» uten frykt for forfølgelse eller straffeforfølgelse.
Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.
