HISTORIE Den 28. januar 1934 publiserte Tysklands sosialdemokratiske parti et manifest som oppfordret til ulovlig opprør mot den tyske staten.
I dag kan det være vanskelig for enkelte å forstå at sosialdemokratiet og kommunismen tilhører samme marxistiske bevegelse og i praksis streber etter samme eller liknende mål, men med forskjellige metoder.
Forskjellen, når den finnes, er at sosialdemokratiet er reformistisk og tilsynelatende demokratisk, mens kommunistiske bevegelser oftere forfekter væpnet revolusjon.
I 1917, ett år før bolsjevikene tok makten i Russland, gikk de under navnet Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Da de tok makten i 1918 byttet partiet navn til Russlands kommunistiske parti. De som bedrev rød terror i Russland, slike som Lenin selv, var altså opprinnelig sosialdemokrater.
Omtrent på samme tid var den marxistiske bevegelsen i Tyskland splittet, noe som førte til at enkelte sosialdemokrater dannet kommunistpartiet KPD. Kommunistpartiet hadde deretter representanter i Riksdagen, samtidig som dets paramilitære gren, Rote Front, fungerte som systemets fotsoldater ved å begå politisk motiverte drap på nasjonalsosialister. I motsetning til NSDAP ble KPD aldri forbudt av Weimarrepublikken, som i stor grad ble ledet av sosialdemokratene eller av koalisjoner der dette partiet inngikk.
I 1933 tok nasjonalsosialistene makten, fullstendig lovlig og i samsvar med demokratiets spilleregler. Folkefiendtlige organisasjoner som det sosialdemokratiske partiet ble deretter forbudt. Tysklands president, Paul von Hindenburg, undertegnet ulike dekreter som ga den tyske statsmakten rett til å fengsle kommunister og sosialdemokrater som begikk eller planla statsfiendtlige handlinger, med det formål å unngå borgerkrigen som truet Tyskland.
Flere tidligere kommunister, blant annet KPDs siste partileder, Ernst Torgler, valgte til slutt å arbeide for det nye Tyskland i stedet for å bekjempe det. Men lederne for det sosialdemokratiske partiet gikk tilbake til sine gamle veier med trusler om undergravende virksomhet mot staten.
I 1933 emigrerte ledende sosialdemokrater og opprettet en eksilregjering ved navn SoPaDe (Sozialdemokratische Partei Deutschlands), som virket fra Praha (1933–1938), Paris (1938–1940) og London (1940–1945).
Fra utlandet hetset SoPaDe mot den tyske staten og skrev kontinuerlig artikler som advarte mot «despotismen» i Tyskland. Disse tekstene ble smuglet inn i landet med kurerer og videre distribuert.
Den 28. januar 1934 gav SoPaDe ut sitt manifest. Det var skrevet av den tidligere finansministeren i Weimarrepublikken, den jødiske sosialdemokraten Rudolf Hilferding, og ble publisert i SoPaDes ukeavis Neuer Vorwärts, samt distribuert i Tyskland.
Praha-manifestet er delt opp i syv punkter:
- Vilkårene for den revolusjonære kampen.
- Målene for massebevegelsen.
- Utøving av makt.
- Revolusjonen av økonomien.
- Revolusjonen i samfunnet.
- Nedrustning og krigstrusselen.
- Den revolusjonære sosialismens samhold.
Allerede innledningsvis slår den sosialdemokratiske eksilregjering fast at det «finnes ingen plass» for lovlighet:
I kampen mot det nazistiske diktaturet finnes ingen kompromiss og ingen plass for reformisme og lovlighet. Den sosialdemokratiske taktikken bestemmes kun av målet om å erobre statsmakten, dens konsolidering og virkeliggjøringen av et sosialistisk samfunn.
Videre skrives det:
Den gamle formen, det gamle apparatet finnes ikke mer, og forsøk på gjenoppliving oppfyller ikke de nye vilkårene for kamp. Nye organisasjonsformer med selvoppofrende kjempere må oppstå.
Disse nye organisasjonsformene skulle ledes av en «elite av revolusjonærer» som skulle være delvis autonome samtidig som de måtte rette seg etter SoPaDes krav om «kontinuerlig deltakelse og rådgivning med sjefen for den illegale gruppen».
SoPaDes mål, som fremføres i manifestet, var å jobbe for «demokratiet» ettersom «enhver demokratisk rettighet er en trussel mot diktaturets overlevelse». Etter å ha lamslått statsmakten med hjelp av demokratiet, og opprettet en massebevegelse som skulle lede SoPaDes «frihetskamp», skulle en ny sosialdemokratisk-ledet regjering dannes. Denne regjeringen skulle derimot være totalitær:
Den første og viktigste oppgaven for denne regjeringen er å sikre statsmakten for den seirende revolusjonen, å rykke opp motstandskraften fra røttene og å forvandle statsapparatet til et instrument for dominans av massene.
Utover dette skulle det opprettes en «revolusjonær domstol» for å dømme fiender av staten samt å «eliminere eventuell kontrarevolusjonær agitasjon». Til slutt skulle Tyskland «avtyskes» gjennom å gi «full likestilling uten hensyn til rase og religion».
SoPaDes forsøk på å styrte den tyske staten feilet, ettersom det nasjonalsosialistiske styret selv i stor grad lyktes i å gjennomføre noe som kunne beskrives som en form for «realisering av et sosialistisk samfunn» – noe Ernst Torgler og flere andre til slutt erkjente. I motsetning til det Sopade hevder i sitt manifest, oppstod det verken noen «økning i sosiale motsetninger» eller tegn til dette i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Tvert imot fikk millioner av arbeidsløse tyskere nye jobber, gode ytelser og rettigheter, samt noen av de beste arbeidslønningene i hele Europa under det nasjonalsosialistiske styret.
Praha-manifestet kan leses i sin helhet på tysk her.
