Er AfD sionistisk kontrollert opposisjon?

KRONIKK De tilgjengelige bevisene peker på at svaret er langt mer tvetydig enn man skulle tro.

Gitt «Alternative für Deutschland« (AfD) sin nylige seier i delstatsvalget i Sachsen-Anhalt og dets kontinuerlige fremmarsj mot status som Tysklands største politiske parti, så anser jeg det er på tide med en nærmere undersøkelse av partiet. Å betegne AfD som kontroversielt ville være en grov underdrivelse, både i hovedstrømsdiskursen og blant radikale. Meninger varier fra hysterisk skråling om at partiet utgjør en gjenoppliving av Det Tredje Rike til at det kun er enda ett populistisk kontrollert opposisjonsparti. Før jeg går inn i funnene mine fra undersøkelsen av partiet er det to aspekter ved AfD som i lengre tid har slått meg som interessant.

Det første er dets konsekvente opposisjon mot det jødisk-amerikanske imperiets viktigste utenrikspolitiske initiativ i Europa, Ukraina-krigen. Dette er en forskjell fra trenden blant høyre-populistiske partier i Europa de siste tiårene, der deres modus operandi har vært å spille på anti-innvandringspolitikk, for så å tilpasse seg en utenrikspolitikk i tråd med amerikanske eller israelske interesser (ofte begge), til tross for at disse utgjør det viktigste årsaksforholdet til masseinnvandring.

Det andre var at jeg har observert et nivå av hysteri med hensyn til hovedstrømsmedienes og de politiske elitenes reaksjon på AfDs fremvekst jeg ikke har sett med hensyn til andre høyrepopulistiske partier. Ja, elitene vil klage over Rassemblement national og Sverigedemokraterna og hevde at de utgjør tegn på fascismens fremvekst i Europa, men jeg har ikke sett seriøse diskusjoner rundt å forby disse partiene, og de tolereres i stadig større grad. Du kunne argumentere for at Tyskland og dets historikk gjør fremveksten av et slikt parti ekstra betent, men jeg har aldri trodd at dette i seg selv kan forklare dette.

Er AfD sionistisk?

Med hensyn til det første og viktigste spørsmålet så er svaret, så vidt mine undersøkelser har vist, relativt komplisert, i stor grad pga. AFDs heterogene natur. AfD sin offisielle posisjon er at det støtter Israels rett til å eksistere og for jødisk liv i Tyskland, som ble fastslått i en offisiell uttalelse fra partiet i 2019.

Utover dette har flere AfD-politikere historisk sett gått langt utover dette i individuelle utspill. I 2018 erklærte partiets daværende leder, Alexander Gauland, at han støttet opp under Angela Merkels holdning om at Israels fortsatte eksistens utgjorde en del av Tysklands «Staatsräson», dvs. en grunnleggende statsinteresse som står over partipolitikk og skiftende regjeringer. Andre pro-sionistiske elementer inkluderer AfD sin parlamentariske nestleder, Beatrix von Storch, Bundestagmedlem Petr Bystron og partiorganisasjonen Juden in der AfD (JAfD). JAfD ser ut til å føre en standard kontrajihadistisk pro-sionistisk linje, i tillegg til å erklære venstreorientert anti-sionisme som en trussel mot jøder. Bystron gikk langt utover Tysklands konvensjonelle holdning til Israel da han i 2019 krevde blant annet at Tyskland skulle anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, anerkjenne «Judea og Samaria» (israelsk-nasjonalistisk terminologi for Vestbredden) og stans i tysk finansiering av UNRWA og Israel-kritiske NGO-er.

Samtidig har det i det samme tidsrommet eksistert en, om ikke anti-sionistisk, så i det minste langt mer israel-skeptisk fløy innen AfD. Dette har blitt eksemplifisert blant annet ved at AFD-politikeren Wolfgang Gedeon (som har blitt beskyldt for å være en antisemitt) fremmet en mer skeptisk «Israel-resolusjon» på den føderale partikongressen i 2017. Mens resolusjonen fastslo Israels rett til å eksistere, men samtidig gikk langt i å gå imot Merkels konsept om «Staatsräson», fordømte Israels okkupasjon av Vestbredden, argumenterte for restriksjoner av tyske våpensalg til Israel og at Tyskland måtte forbeholde seg retten til å rette sanksjoner mot Israel hvis nødvendig. Selv om resolusjonen ikke ble vedtatt, så viser den at anti-sionistiske krefter (i den grad dette kan uttrykkes direkte i Tyskland) har fotfeste i partiet.

Den mest rettferdige helhetsvurderingen blir dermed at AfD tradisjonelt sett har vært et sionistisk parti, men har aldri vært homogent på dette spørsmålet, med en betydelig anti-sionistisk fløy. 7. oktober kompliserer imidlertid dette spørsmålet ytterligere.

Trenden etter 7. oktober

AfD sin umiddelbare reaksjon til angrepet var å erklære full solidaritet med «Israel og det jødiske folk», fordømme Hamas som en terrorgruppe og kreve en umiddelbar stans av all finansering av Hamas og UNRWA fra både Tyskland og FN i en uttalelse publisert av Petr Bystron, som på dette tidspunktet var partiets utenrikspolitiske talsperson.

Bare 12 dager senere ble denne ensidige støtteerklæringen imidlertid komplisert av en uttalelse fra Tino Chrupalla, som siden 2019 har vært medleder i AfD sammen med Alice Weidel, og som best kan beskrives som å ha en «Israel-skeptisk» posisjon der han anerkjenner Israels rett til å eksistere, men samtidig ønsker en «Tyskland-først» utenrikspolitisk retning som går bort fra den tradisjonelle ensidige støtten, som vises av hans bifall av restriksjoner på våpeneksport til Israel. I den nevnte uttalelsen bekreftet Chrupalla Israels «rett til selvforsvar» på den ene siden, men understreket samtidig at en humanitær katastrofe og eskalering i regionen måtte avverges, et implisitt argument mot en israelsk invasjon av Gaza-stripen.

Over det følgende året ser konflikten over Israel-spørsmålet ut til å ha tilspisset seg internt i AfD. I en uttalelse fra oktober 2024 motsatte Chrupalla seg videre våpenleveranser til Israel, erklærte at det var på tide å vise mer skepsis ovenfor Israels regjering og at fokuset burde rettes mot «fred og en tostatsløsning». Ifølge en reportasje fra Welt ble dette sett på som en dolk i ryggen på Israel blant AfDs sionistiske fraksjon. Alice Weidel ser ut til å ha forsøkt å balansere de ulike fraksjonene ved å uttrykke at Israel hadde en rett til å forsvare seg, samtidig som hun talte for restriksjoner for våpeneksport til Israel.

Det endelige kompromisset fremsatt av partiets nye utenrikspolitiske talsperson Markus Frohnmaier i august 2025 fastslo at partiet var imot våpenleveranser til «aktive krigssoner», samtidig som partiet ønsket gode strategiske forbindelser med Israel og på sikt et bilateralt forsvarsindustrielt partnerskap. Jeg anser imidlertid også at det er relevant å nevnte at lederskapet innen AfD erklærte motstand mot USAs angrep på Iran i februar i år, ettersom dette er en sionistisk krig.

Samlet sett så forblir AfD formelt et sionistisk parti for øyeblikket, men trenden de siste årene har gått mot at tyngdepunktet i paritet lener mer mot en skeptisk posisjon, spesielt ovenfor sionistisk krigføring, og ønsker mer forbehold med hensyn til tysk støtte ovenfor Israel. Det er derfor langt fra klart at en hypotetisk AfD-regjering ville innta en signifikant mer pro-israelsk politikk enn vi tradisjonelt har sett fra CDU-regjeringer, i det minste hvis denne trenden fortsetter.

Nettverk mellom AfD og sionismen/Israel

Jeg har ikke klart å finne noe bevis på at AfD kan betraktes som en del av det Likud-tilknyttet nettverket av høyrepopulistiske partier i Europa. Dette er signifikant ettersom Benjamin Netanyahu og hans parti, Likud, har gått uvanlig langt med hensyn til å opprette offisielle samarbeid med det såkalte «ytre-høyre» i Europa og USA i løpet av det siste tiåret. Dette eksemplifiseres blant annet av at Likud i 2025 ble en observatør i «Patriots for Europe», den europeiske partifamilien som omfatter blant annet Fidesz, Vox, Rassemblement National og andre nasjonalistiske partier. AfD tilhører imidlertid den separate og mer høyreradikale gruppen «Europe of Sovereign Nations».

Dette skillet var fremdeles klart i 2025, da Israel diaspora-minister Amichai Chikli tok den kontroversielle beslutningen om å invitere representanter fra europeiske nasjonalistiske og populistiske høyrepartier til en israelsk konferanse mot antisemittisme, inkludert Rassemblement National, Fidesz, Vox og Sverigedemokraterna. AfD og Østerrikes «Freiheitliche Partei Österreichs» (FPÖ) ble ekskludert. Chikli, som fremstår som en av de sentrale arkitektene bak Israels nyere tilnærming til den kosher-nasjonalistiske høyresiden i Europa, har gitt både ros og kritikk til AfD. I februar 2025 kom han med en uvanlig nyansert vurdering av AfD, der han roste partiets angrep på tysk finansiering av organisasjoner som var kritiske til Israel, dets anti-BDS-forslag og forsøkene på å forby Hizbollah. Samtidig uttalte han at AfD «snakker med to stemmer», og satte Weidel opp mot personer som Maximilian Krah, som har havnet i kontroverser over positive utspill om Waffen-SS. I 2026 pekte han på tilstedeværelsen av personer som Krah og Björn Höcke som en «rød linje» etter å ha blitt spurt om hvorfor AfD forble ekskludert fra Israels samarbeid med den europeiske høyresiden.

Som et resultat er den eksisterende nettverkingen uoffisiell og ofte på et personlig plan. Eksempler inkluderer lederen for «Christen in der AfD» (Kristne i AfD), Joachim Kuhs, som i 2019 reiste sammen med en JAfD-delegasjon gjennom Israel og Vestbredden. Reisen inkluderte et møte med Daniella Weiss, en av de mest prominente lederne innenfor den israelske bosetterbevegelsen (israelere som etablerer samfunn på okkupert land på Vestbredden og i Øst-Jerusalem). Den tidligere nevnte Beatrix von Storch er et annet eksempel. Mens hun satt i Europaparlamentet, var hun involvert i opprettelsen av den parlamentariske gruppen «Friends of Judea and Samaria», hvis formål var å motarbeide BDS-relaterte tiltak og restriksjoner på handel med israelske bosettinger. Utover dette kan man på den jødiske siden peke på eksempler som Eldad Beck, en prominent israelsk journalist som har argumentert for en revurdering av Israels boikott av AfD i en bok han publiserte i 2022.

Hvor står AfD sammenlignet med andre høyrepopulistiske partier?

Den israelske regjeringen har utvidet sitt samarbeid med det høyrepopulistiske Europa ganske så radikalt de siste årene. I februar 2025 godkjente utenriksminister Gideon Sa’ar formelt israelske diplomatiske forbindelser med Rassemblement National, Vox og Sverigedemokraterna, og sa eksplisitt at Israel ville bedømme partier etter deres nåværende opptreden og ikke utelukkende etter deres «dårlige røtter», mens han gjorde et poeng ut av at AfD og FPÖ ikke fikk delta. I 2026 ble kretsen utvidet. Representanter for RN, Vox, Fidesz, Sverigedemokraterna, PiS, Vlaams Belang, Chega og til og med det tidligere boikottede FPÖ deltok i den israelske regjeringens antisemittismekonferanse/nettverksprogram, mens Netanyahu personlig mottok en delegasjon fra Patriots for Europe som inkluderte en FPÖ-representant. AfD forble bannlyst, imidlertid. Den oppgitte grunnen var ifølge Israels ambassadør til Tyskland, Ron Prosor, at partiet «inneholder elementer som den jødiske staten ikke kan ha dialog med».

Så hva er forskjellen mellom AfD og disse andre partiene?

Først, ta franske Rassemblement National. Man kunne argumentere for at partiet begynte fra et utgangspunkt som i enkelte henseender var mer belastet enn AfDs, med tanke på at Jean-Marie Le Pen var personlig, og gjentatte ganger, knyttet til antisemittiske uttalelser og bagatellisering av «holocaust», med det resultat at Israel behandlet RN som politisk uakseptabelt i flere tiår. Hans datter, Marine Le Pen, viste seg imidlertid å være villig til å gå til ekstreme lengder for å fjerne enhver hindring for normalisering med Israel, inkludert ekskluderingen av hennes egen far og partiets grunnlegger. Videre fremstår partiets orientering langt mer ensidig pro-israelsk etter den 7. oktober. Jordan Bardella har fremstilt RN som «det beste forsvaret for jøder mot antisemittisme» og støttet Israels rett til å kjempe mot Hamas. I april 2026, møtte Israels ambassadør i Frankrike, Joshua Zarka, Marine Le Pen, så vidt jeg kan se det første møtet av sitt slag noensinne.

Det spanske Vox sitt gjennombrudd går enda lenger tilbake. Partiets leder, Santiago Abascal, reiste til Israel allerede i desember 2023 på invitasjon fra Likud. Han møtte Chikli og landbruksminister og tidligere Shin Bet-sjef Avi Dichter og besøkte Kibbutz Nir Oz etter Hamas-operasjonen den 7. oktober. Videre gikk Abascal så langt som å støtte Israels invasjon av Gaza-stripen og angrep statsminister Pedro Sánchez for å kritisere Gaza-operasjon og erklærte at Israel hadde Vox sin «støtte, hengivenhet og forståelse». Det fremstår som om Vox har oppnådd en formell allianse med Likud.

Sverigedemokraterna utgjør en spesielt interessant sammenligning, gitt at partiets historiske opphav fra svenske nasjonalistmiljøer som omfattet nasjonalsosialister, hvilket igjen resulterte i mange år med en total isfront fra Israel. Imidlertid behøver jeg ikke å informere spesielt svenske lesere om hvor omfattende SDs «rehabiliteringsprosjekt» har vært. Partiet har tatt en radikal pro-sionistisk dreining de siste årene. Innen 2023 kunne Jerusalem Post observere at en studie fra «European Coalition for Israel» hadde konkludert med at Sverigedemokraterna hadde den mest Israel-vennlige stemmegivningen blant de svenske partiene i Europaparlamentet, og den åttende mest Israel-vennlige totalt sett. Jimmie Åkesson bestilte en kritisk gransking av SDs historie av idéhistorikeren Tony Gustafsson, og beklaget offentlig i 2025 partiets tidlige «antisemittiske» og «nynazistiske» forbindelser. Enhver tvil om at SD hadde blitt sluppet inn i varmen av den jødiske staten var over da Åkesson personlig dro til Israel i år.

De ovennevnte eksemplene ser ut til å peke på at forskjellen mellom disse partiene og AfD er at AfD aldri har tilstrekkelig reformert seg og rensket ut sine «problematiske elementer», ifølge Likud. Det åpenbare spørsmålet blir dermed: Hvorfor har ikke dette skjedd?

Kampen om AfD

I 2015 grunnla AfD-politikeren Björn Höcke, ofte omtalt som ett av partiets mest radikale profilerte politikere, en fraksjon ved navn «Der Flügel» (bokstavelig talt «Fløyen») i delstaten Thüringen. En rapport fra den tyske etterretningstjenesten anslo i 2020 at gruppen hadde rundt 7000 tilhengere, eller minst 20–30 prosent av hele AfDs medlemsmasse. Den beskrev den også som et organisert nettverk som eksplisitt forsøkte å forme hele partiet. Det samme året satte tysk etterretningstjeneste den under «formell overvåkning» på grunn av påstått høyreekstremisme. Fraksjonen opphørte å eksistere samme år, etter at AfDs sentralstyre vedtok at den skulle oppløses. Imidlertid gjorde Höcke det klart at personene og overbevisningene knyttet til miljøet fortsatt var aktive, og hvorvidt de funksjonelt faktisk opphørte er diskutabelt.

Jeg vil gå kjapt inn på Höcke for å illustrere hvorfor en så betydelig mengde av Israels og jøders skepsis ovenfor AfD ser ut til å sentreres rundt ham personlig. Per i dag er Höcke fortsatt medleder for AfD i Thüringen og leder for partiets parlamentariske gruppe i Thüringens landdag.

Höcke var en av hovedarkitektene bak «Erfurter Resolution» fra 2015, hvis eksplisitte mål var å sørge for at AfD skulle forbli et radikalt alternativ og ikke tilnærme seg de etablerte partiene. Resolusjonen medvirket til at partiets grunnlegger og daværende leder, den økonomisk liberale Bernd Lucke ble avsatt på landsmøtet i Essen det samme året og erstattet av den nasjonalkonservative Frauke Petry, og et betydelig skifte mot en «høyreradikal» retning for partiet i sin helhet. Höcke sin mest beryktede episode fant sted to år senere, i 2017. I en tale i Dresden erklærte han at tyskerne var det eneste folket som hadde reist et «skammens monument» i hjertet av sin hovedstad, med henvisning til minnesmerket over Europas myrdede jøder i Berlin, og forlangte en tysk utdanning som understreket de positive aspektene av tysk historie. Ptery besluttet at de radikale kreftene hun hadde mobilisert for å fjerne Lucke hadde blitt for radikale selv for henne. Hun forsøkte å begrense Höcke og støttet disiplinærsak mot ham etter talen hans i Dresden i 2017. Imidlertid så motsatte sentrale personer, blant dem den tidligere nevnte Alexander Gauland og på dette tidspunktet også partiets nestleder Jörg Meuthen, seg å ekskludere Höcke, og det var Petry som til slutt ble tvunget ut av partiet.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før Meuthen også fant Höckes fløy mer radikal enn hva han var komfortabel med. Mens Meuthen klarte å presse gjennom oppløsningen av Flügel og fjerne ledere assosiert med det, som Andreas Kalbitz, klarte han derimot ikke å fjerne Höcke. Medieoppslag fra tidspunktet pekte på at partiet ikke hadde et tilstrekkelig sikkert juridisk grunnlag for å utestenge Höcke, som skal ha vært nøye med å unngå å gi Meuthen en enkel prosessuell anledning til å ramme ham. På landsmøtet i Dresden i 2021 beseiret Höckes side Meuthen i viktige programspørsmål, blant annet ved å få «Dexit» inn i valgprogrammet til tross for motstand fra Meuthen og Gauland. 2021 var også året Höcke uttrykket «Alles für Deutschland», et slagord knyttet til «Sturmabteilung» (SA) i en tale under et AfD-arrangement, hvilket han senere ble dømt for. Konklusjonen var at Meuthens interne kamp mot Höcke i praksis var tapt, og han forlot partiet året etter.

Resultat er at etter tre partiledere suksessivt hadde tapt maktkamper mot partiets radikale fløy, så fremstår det som det ikke lenger var appetitt for videre kamper mot Höcke etter at Chrupalla og Wiedel ble ledere. Dette er spesielt interessant med hensyn til Wiedel, som støttet eksklusjonsprosessen mot Höcke i 2017, men i et intervju under valgkampen i 2025 kalte ham «en veldig god politiker» som hun kunne se for seg som en minister.

Endelig, på AFD sitt landsmøte i Erfurt i år ble Höckes nære allierte Stefan Möller valgt til nestleder på føderalt nivå med rundt 75 prosent oppslutning. Höcke hadde på forhånd åpent forklart hvorfor han ønsket Möller der: Hvis Möller satt i den føderale partiledelsen, ville Höcke i praksis være «koblet til» ledelsen uten selv å måtte sitte der. Per nå tyder ting på at hans fortsatte eksistens innen partiet har blitt pragmatisk akseptert og integrert av lederskapet.

Den fundamentale forskjellen jeg kan se her, er at ledere som Marine Le Pen og Jimmie Åkesson aldri har måttet konfrontere en så stor og godt organisert fraksjon innen sine respektive partier, med det resultat at disse partiene har beveget seg mot sentrum. Suksessive maktkamper internt i AfD har imidlertid resultert i at den mer nasjonalistiske fløyen har fått mer, snarere enn mindre, fotfeste.

Konklusjon

Mens AfD på ingen måte kan betraktes som et anti-sionistisk parti i dag, så vil jeg si at de samlede bevisene peker mot at det er en overforenkling å avise partiet helt og holdent som kontrollert opposisjon, i det minste for øyeblikket. Dette fordi en nyansert undersøkelse har vist meg at AfD fremstår som langt mer heterogent enn sammenlignbare partier i Europa, og har hatt en motsatt utvikling i form av å bevege seg i en mer radikal retning, mens de fleste andre omtalt her har moderert seg.

Med hensyn til sionismen, så finnes det unektelig krefter innad i partiet som ønsker å gjøre partiet til nok en proxy for sionistisk makt Europa, men samtidig er det ikke rettferdig å si at partiet kan betraktes som en del av det høyrepopulistiske Likud-nettverket i Europa, som har blitt dyrket frem av Netanyahu-regjeringen. I tillegg er det verdt å bemerke seg at mens andre høyrepopulistiske partier brukte den 7. oktober til å sette punktum for sin transisjon til en aggressiv pro-sionistisk politikk, så var AfD sin reaksjon langt mer tvetydig.  

Det er et relevant spørsmål å undersøke partiets tilknytninger til Trump-administrasjonen, men det ligger utenfor denne artikkelens rammer og mye tyder på at også dette forholdet har kjølnet noe siden starten på Iran-krigen.

Jeg vil argumentere for at partiets fremvekst de siste årene også er interessant fordi den ser ut til å bryte med den konvensjonelle visdommen som lenge har regjert i såkalte opposisjonspartier: om at veien til suksess er utrenskning av radikale, samt moderasjon og jag etter «anstendighet» for enhver pris. Mens AfD har integrert sine radikale elementer og så langt har gått fra suksess til suksess ved å fokusere på politikk som faktisk er nærliggende vanlige mennesker, for ikke å nevne ved å motsette seg amerikansk utenrikspolitikk i Europa, har f.eks. Sverigedemokraterna ikke bare stagnert, men ser nå ut til å miste støtte blant velgerne.

Det sentrale spørsmålet vedrørende AfD er om trenden vil snu nå som partiet bryter ut av sine tradisjonelle kjerneområder i det tidligere Øst-Tyskland, som har den sterkeste tilknytningen til den «völkische» strømningen knyttet til personer som Höcke. Vil partiet bli temmet og til slutt bli bare enda et ubrukelig, pro-sionistisk høyrepopulistisk parti? Det er definitivt en mulighet, men på det nåværende tidspunktet fremstår det i det minste fremdeles som et åpent spørsmål.

Dette bør imidlertid ikke oppfattes som et godkjenningsstempel fra min side, men snarere som en erkjennelse av at AfD ikke passer like enkelt inn i kategorien «kontrollert opposisjon» som et overfladisk blikk kan gi inntrykk av.